Ujevn, men inspirert

«High Hopes» er et rart og ujevnt studioalbum, men samtidig noe av det beste Bruce Springsteen har gjort på mange år.

Beste siden 2006: Springsteen er så inspirert på albumets beste låter, at utgivelsen er er hans beste siden «The Seeger Sessions», mener vår anmelder. 

Saken oppdateres.

Samtidig med at Bruce Springsteen de siste årene har beholdt og styrket sin posisjon som rockens suverent største entertainer, har han ikke utgitt et gjennomført godt studioalbum siden «We Shall Overcome. The Seeger Sessions» (2006).

Både «Magic», «Working On A Dream» og «Wrecking Ball» hadde sterke øyeblikk, men var på ingen måte på høyde med klassikerne fra 70- og 80-tallet. Det er ikke denne utgivelsen heller, men den fungerer overraskende godt.

«High Hopes» er et rart studioalbum i den forstand at det ikke inneholder nyskrevne låter, men gamle favoritter i nye versjoner, tidligere uutgitte låter som er innspilt på nytt, og tre coverlåter.

Som ventet blir resultatet ujevnt. Han er så dyktig og rutinert at ingenting blir dårlig, men flere av låtene fortoner seg som likegyldige og unødvendige. Det gjelder både hans versjon av The Saints’ «Just Like Fire Would» og hans egen «Frankie Fell In Love».

Og selv om den lange, nye og langt mer rocka versjonen av «The Ghost Of Tom Joad» har mye fint i seg, skjemmes den i enkelte partier av at Tom Morello ikke klarer å legge bånd på seg.

Morello kommer fra Rage Against The Machine, har i det siste vikariert for Little Steven og har vært en viktig inspirasjonskilde bak dette albumet. Han bidrar med mye. Vi som ikke dyrker gitarhelter, synes det av og til blir litt for mye.

Men høydepunktene veier stort sett opp for likegyldighetene. Tittellåten er en energisk rocker som fungerer godt. «Harry’s Place» har en fin groove og en tekst som gjør oss nysgjerrig. «Hunter Of Invisible Game» er en av flere sterke melodier på albumet.

Og Springsteen avslutter med to låter der han er på sitt aller beste. «The Wall» er en sterk og vakker ballade, mens «Dream Baby Dream», opprinnelig skrevet av synth-duoen Suicide, er et mørkt og suggererende utropstegn.

Selv om noen av låtene på «High Hopes» fort vil gå i glemmeboka, er Springsteen likevel så inspirert på albumets beste låter at utgivelsen i mine ører er hans beste siden «The Seeger Sessions».

Høydepunkt: «Dream Baby Dream»

Anmeldt av TRYGVE LUNDEMO

 
På forsiden nå