Langt mer enn stødig

MUSIKK: Ny formtopp for et av årtusenets klart beste band – The Hold Steady.

Intrikat men lettlikt: Etter en bølgedal er The Hold Steady tilbake i form og har laget sin beste plate siden 2007, mener vår anmelder.  

Saken oppdateres.

Det var en stund jeg oppriktig trodde at The Hold Steady kunne ta over verden. På tre fabelaktige album på like mange år – skiver som knyttet sammen Springsteensk fortellertradisjon med energien til Hüsker Du og The Replacements – lagde bandet musikk som favnet over generasjonsgrenser og som i like stor grad kledde klirring av glass som dyptgående tekstanalyse.

Bandet tok selvfølgelig ikke over verden. Som selvutnevnt bar-band ble det heller noen runder med leveroperasjoner, avlyst europa-turné og et påfølgende bittert brudd med den musikalske altmuligmannen Franz Nicolay. Forrige album «Heaven is Whenever» (2011) viste et retningsløst band som med noen unntak falt mellom det meste av stoler.

På «Teeth Dreams» er hullet etter Nicolay langt på vei fylt av nyrekrutterte Steve Selvidge, som sammen med grunnlegger Tad Kubler fletter intrikat men lettlikt klassisk rock – nærmere Cheap Trick og Thin Lizzy enn Hüsker Du. I Nick Raskulinecz’ (Foo Fighters, Deftones, Ghost) studio har bandet også funnet fram til en moderne og arena-vennlig godlyd, som heldigvis ikke går på identiteten løs.

Ikke at de med idiosynkratiske Craig Finn i front sto i fare for å miste identiteten. Her er det fortsatt utsøkte skildringer av problematiske relasjoner, angst så knugende at man ikke får puste og netter som er like transcenderende som de er fryktinngytende. De siste årene har jeg og en fraflyttet kompis primært kommunisert gjennom Hold Steady-sitat – noe jeg ikke ser vil forandre seg med det første.

The Hold Steady tar nok aldri over verden, men med sin jevneste og mest vellydende plate siden «Boys and Girls in America» er det mer å kose seg med her enn det har vært på svært lenge. Jeg håper de finner et bredere publikum denne gangen og fortsetter så lenge det er drivstoff i tanken: «Keep the speed steady/Hold the wheel straight».

Høydepunkt: «I Hope this Whole Thing Didn’t Frighten You»

Anmeldt av MARTIN ANFINSEN

 
På forsiden nå