Stian Westerhus hevder at han aldri har følt seg friere enn i dette prosjektet - som paradoksalt nok later til å ha de strengeste og mest konkrete rammene han har pålagt seg selv: Relativt enkle, konvensjonelt pene melodilinjer som ankerfeste for improvisert ensemblespill mellom Westerhus, Øystein Moen (keyboards/elektronikk) og Erland Dahlen (trommer) - der grunnideen er at musikerne kjenner melodiene så godt at disse melodiene mister sin opprinnelige betydning og kommer ut som skygger eller speilbilder - noe nytt og friskt.

For oss lyttere blir det likevel vanskelig å fri seg fra konteksten bestående av Westerhus' øvrige musikalske virke. Hans tidligere hang til ekstreme virkemidler henger som en sprekkeferdig tordensky over det som framstår som et uvant kontrollert univers. Det bidrar til å gi falske forventinger til ladet friksjon, utforsking av musikalske randsoner og eksplosjoner som aldri kommer.

«Maelstrom» er definitivt ikke vill eller «vanskelig», men heller strukturert og behersket. Der trioen fortsatt er en fysisk og vulkansk opplevelse live, har plata færre hestekrefter, den er mer distansert og først og fremst preget av flotte medodier med popfølelse, lekre nyanser og detaljer. På sitt beste klarer plata å vekke en fornemmelse som kan minne om en plugga versjon av den organiske og intuitive «stream of consciousness»-musikken fra Talk Talks to siste album. Westerhus behandler gitaren som en rockgitar igjen etter flere år med en slags fornektelse, og på platas hissigere partier hører vi skarpe, dissonante ekko fra King Crimson-gitarist Robert Fripp. Åpningslåten har et sjøsykt Robert Wyatt-drag over seg, mens Radiohead-referansene heller ikke er langt unna med tanke på melodienes og vokalens slepende karakter (Westerhus synger affektert men overraskende godt).

Gode inspirasjonskilder, altså, for sju låter der de fleste inneholder minst ett vende- eller smeltepunkt som holder dem levende og interessante. Likevel sliter jeg litt med å finne en naturlig balanse i sangene og på plata som helhet. Der Westerhus tidligere har klart å oppheve skillet mellom musiker og instrument, makter han ikke i like stor grad å bli ett med disse sangene.

Høydepunkt: «Bed on Fire»

Anmeldt av VEGARD ENLID