Rockeren Bruce er tilbake

I likhet med andre tilårs-komne rockere opplever Bruce Springsteen en ny vår. «Magic» er det mest vitale han har gjort på 20 år.

Saken oppdateres.

Når jeg skriver «det mest vitale», betyr ikke det nødvendigvis «det beste». Men vi må tilbake til «Tunnel Of Love» fra 1987 eller kanskje helt til megasuksessen «Born In The U.S.A» fra 1984 for å finne en Springsteen-utgivelse med den samme kombinasjonen av rocka energi, popappell og ettertenksomhet som «Magic». Det nye albumet er en blanding av de to nevnte, med en smak av «The River» i tillegg.





Siden den gangen har han utgitt sterke cd-er som «Devils And Dust» og «We Shall Overcome: The Seeger Sessions», men de kan ikke sammenlignes direkte med «Magic», der han opptrer sammen med The E Street Band for første gang siden «The Rising» (2002), som jeg i ettertid opplever som en litt for sentimental reaksjon på terrorangrepet på tvillingtårnene.

Også på «Magic» framstår Springsteen som en mer samfunnsengasjert artist enn han gjorde i gamle dager. Men tekstene er mer komplekse og personlige enn de var på for eksempel «The Rising», og for dem som er interessert i amerikansk rock og politikk, inneholder de flere morsomme referanser.





Tekstmessig er han i stor grad tilbake til det som gjorde Springsteen til en av rockens betydeligste artister allerede på midten av 70-tallet. Han synger om kjærlighet, savn, skyld og uskyld og beskriver samtidig våre liv i lys av livsvilkårene vi må leve med.

Musikalsk sett kan vi nok innvende at han fortsatt har en tendens til å bli svulstig, og at han gjentar seg selv - men det gjør kanskje ikke så mye at The E Street Band er i samme gode form som på for eksempel «The River»?





Åpningslåten «Radio Nowhere» er det sprekeste han har gjort på mange år, samtidig som den har substans: «I was tryin' to find my way home/But all I heard was a drone/bouncing off a satellite/Crushing the last lone American night».

Fortsettelsen gir flere ekko fra gamle dager, og Clarence Clemons' saksofon kunne nok vært dempet her og der. Likevel synger Springsteen fra et nytt perspektiv. Han er ikke lenger 20-åringen som gjerne kjører hele natten for å kjøpe nye sko til kjæresten, han nærmer seg 60 og er klar over det: «The girls in their summer clothes, pass me by».





De som foretrekker Springsteen som intens trubadur à la «Nebraska» (1982), kan dessuten lytte til det «hemmelige» ekstrasporet, som er fullt av munnspill og sterke følelser.

Bob Dylan (66), Neil Young (62) og Bruce Springsteen (58) har ikke bare det til felles at de har skrevet noen av rockhistoriens beste låter, de har også blomstret kraftig de siste årene. Jeg vet ikke hvorfor, men siden alle før eller senere når samme alder, er det grunn til å glede seg over at alderdommen kan være attraktiv.





Høydepunkter: «Magic» og «Girls In Their Summer

Clothes».

På forsiden nå