Forførende i friluft

Operauka 2009 fikk flying start lørdag takket være vellyd fra Tryllefløyten.

  Foto: Foto: FRANK CADAMARTERI

Saken oppdateres.

TRYLLEFLØYTEN av Wolfgang Amadeus Mozart

Regi: Ronald Rørvik

Musikalsk ledelse: Jan Helge Trøen

Scenografi/kostymer: Anne Spets

Koreografi: Toni Herlofsen

Med: Ola Marius Ryan, Runa Hestad Jenssen, Lina Johnson, Lars Eggen, Anne Wiik Larssen, Torunn Avelsgaard Lien, Maija Skille, Vigdis Unsgård, Roar Berg, Alekxander A. Nohr o.m.fl.

Mozarts overdådig vakre naturopera lander lekende lett i omgivelser som må være en guds gave til musikkspillet. I den bugnende prestegårdshagen er scenografiske hovedtrekk på plass under lerkelunden, som med perfekt virkning lar lyse slippe til, mens skyggene minner om at fabelen har sine mørke innslag.

Selv fagets fremste sier at stoffet er krevende, men - det skal virke lett. I dette tilfelle er det lille orkestret lekfullt med på notene med en fylde i klangen som kan en få en til å tro at flere musikere må være skjult bak hekken.

Fjorårets utgave av Operaskolen/Steinvikholm Musikkteaters «Tryllefløyten» gikk meg forbi, men denne er både forfriskende og fornyende – ja, forførende i sin ungdommelige utfoldelse. Det gir en god innfallsvinkel til stoffet, hvor uskylden konfronteres med det mørke alvoret og spiller på vår alles angst for en uviss framtid. I «Tryllefløyten» finnes det utveier, - Papageno og Papagenas (Lars Eggen/ Vigdis Unsgård) vellystige flukt glemmes ikke lett. De får her være representanter for en lang rekke – ikke minst de yngste – aktører, som både i hovedroller og ellers gjør en innsats som minner om at denne operaen også er en hyllest til talentet.

Da Ingmar Bergman satte opp «Tryllefløyten» for fjernsyn, så han med barnets blikk inn i de voksnes verden. Men i motsetning til Prestegårdshavens vide friluftsidyll valgte han å lukke operaen intimt inne i et barokkteater. Kontrasten her viser hvor vidtfavnende tolkningsmuligheter stoffet har. Bergman ble kritisert for å være respektløs, men svarte bare: «Jag har pratat med Mozart».

Jeg vet ikke hvem Ronald Rørvik har pratet med, men han har bearbeidet og komprimert mesterverket på ypperlig vis for dette formålet. Hele rammen og ensemblet gjør det forståelig at innholdets lyse sider blir mest framtredende. Det er nærliggende å tenke på et utsagn fra regissøren Kenneth Branagh (som også har filmatisert «Tryllefløyten - med handlingen lagt til 1. verdenskrig»): «Musikken er vill og vakker – og som skapt for å fly til.»

Og med ett blander flyene seg inn i den lokale oppsetningen også, men spillet lar seg slett ikke forstyrre – de blir tvert imot en riktig påminnelse om en nærliggende virkelighet – akkurat idet «Tryllefløyten» er i ferd med å bli helt eventyrlig. Og sannelig – som et eksempel på oppfinnsomt «samarbeid» over alle grenser – dukker flyplasspersonale opp som veivisere i den velkoreograferte forestillingen.

Slike overraskende entreer (bl.a. av tre uimotståelige Damer på sykkel) gir oppsetningen et eget liv. For min del hadde jeg ønsket Nattens dronning (Lina Johnson) mer sentral plassering i første akt – ikke minst fordi hun i enhver forstand står for de sanglige høydepunkt. Men hun kommer også visuelt sterkere inn i bildet, og selv i solvarmen sender sangen oss kalde ilinger nedover ryggraden. Mozart skaper usikkerhet ved å få oss til å tenke – kan dette gå bra?

Jo da, landingen er like elegant som take off.

Anmeldt av MARTIN NORDVIK

 
        
            (Foto: Foto: FRANK CADAMARTERI)

  Foto: Foto: FRANK CADAMARTERI

 
        
            (Foto: Foto: FRANK CADAMARTERI)

  Foto: Foto: FRANK CADAMARTERI

 
På forsiden nå