CALL OF DUTY: INFINITE WARFARE

PC / Xbox One / PS4

Aldersgrense: 18 år

La oss få det unnagjort. Innrømmelsen, altså. Jeg hadde null forventninger til årets «Call of Duty». Ikke bare fordi serien i seg selv nå føles like spennende som et to dager gammelt kneipbrød, men også fordi det var Infinity Ward sin tur i år. Studioet som riktignok startet det hele, men som med «Call of Duty: Ghosts» i 2013 laget den eneste kalkunene i seriens historie. «Ghosts» var rett og slett dørgende kjedelig - både i singel og i multiplayer. Og der Treyarch med sin «Black Ops» -serie har pefeksjonert kunsten å lage multiplayer-brett så var «Ghosts» et makkverk av ufokusert brettdesign og en singelplayer-historie til å sovne av.

Les også: Mye nytt fra vestfronten

Les også: Årets beste spill 2015

Så hva har skjedd? Hva er det som gjør at jeg rett og slett har kost meg med «Call of Duty: Infinite Warfare»? Kost meg mer enn jeg har gjort med et COD-spill siden «Black Ops II»?

Settingen med «supersoldiers in space» er så uorginal og så oppbrukt at den etter alle solemerker burde ha framkalt både gjesping og brekninger. Likevel er det noe her som både overrasker, gleder og forbauser. Kanskje er det rett og slett det faktum at Infinity Ward har kastet alle pretensjoner om å gjøre spillet «seriøst» på båten og i stedet bare konsentrert seg om å gjøre det så underholdende som mulig? Jeg tror det.

«Call of Duty: Infinite Warfare» består som alle andre spill i serien av tre deler: singleplayer, multiplayer og zombies. La oss ta det siste først. Zombiene i «Infinite Warfare» er fra 1980-tallet. Om du har sett Netflix-serien «Stranger Things» så kan du ta det nesten usannsynlige cheezy plottet herfra og tilsette zombier.  Og det funker. Funker som bare juling. Personlig har jeg aldri vært noen stor fan av Treyarch-zombiene, men her har Infinity Ward tatt selve konseptet og bygd en tyggegummi-versjon på toppen av det. Og best av alt, nå får du forklart alt du trenger å vite og gjøre i form av små pop-ups inne i selve spillet. Ingen flere kryptiske beskjeder som du må oppsøke forum på internett for å fule ut. Morsomt er det også.

Singleplayer-porsjonen av «Infinite Warfare» må være den beste siden den aller første «Black Ops» i 2010. Vi snakker om en skikkelig historie her. Og nei, selv om mye av handlingen er satt til verdensrommet og andre planeter så føles det aldri som om Infinity Ward kopierer «Halo» eller «Destiny» her. Det er kort og greit en kompakt og godt fortalt historie komplett i den sedvanlig bombastiske «Call of Duty» -stilen.

Så kommer vi til multiplayer-delen hvor jeg har tilbragt mesteparten av min tid. Infinity Wards designfilosofi hva multiplayer-brett angår er milevis unna de tette tre-veiers -brettene som Treyarch er kjent for. Brettene i «Infinite Warfare» minner mer om en godt gjennomhullet Jarlsberg-ost. Ikke ulikt de brettene vi så i «Ghosts», men med en stor forskjell; denne gangen ligger det en nøye uttenkt tanke bak designen på brettene og det merkes. Jeg tør faktisk så så langt som å påstå at dette er den beste multiplayer' en til et COD-spill på ganske mange år. Nå finnes det riktignok tre kart som ikke påkaller hurra-ropene ( om du hadde tilgang til beta' en så vet du hvem disse er), men de resterende er blant de beste i seriens historie. De er også fantastisk vakre alle sammen.

Utvalget av våpen, utstyr, kamo og alt det andre vi nå har blitt tilvendt fra denne serien er selvfølgelig på plass. Og spesielt med tanke på våpenutvalg så er «Infinite Warfare» langt mer spennende enn det litt forutsigbare utvalget i «Black Ops III». Nå er det gøy å bruke SMG' er igjen.