Svart skrekk med rødt slips

SPILL: Internettfenomenet «Slender: The Arrival» fanger frykten i årets skumleste spill så langt.

Nifst: Den «creepy» atmosfæren fra det første spillet om Slender Man er ivaretatt og utviklet videre i «Slender: The Arrival». Dette ER skumle saker. 

Saken oppdateres.

Da «Slender: The Eight Pages» kom ut som et gratisspill i 2012 var det mange som satte kaffen i halsen. Skrekkspillet ble hyllet for å skape ekte skrekk gjennom minimale virkemidler, og hovedpersonen Slender Man ble et fenomen. Figuren Slender Man ble originalt skapt på et nettforum, i en konkurranse hvor man skulle manipulere inn overnaturlige skapninger i bilder.

Slender Man er en høy, tynn skikkelse i svart dress og rødt slips. Det sies at han følger etter, bortfører og traumatiserer folk, spesielt barn. Nøyaktig hva Slender Man er ute etter, er man ikke helt sikre på, men han kryper i hvert fall i dine fotspor mens du febrilsk leter etter målene. Noen ganger teleporterer han også, bråskremmende og brutalt. I tillegg til den krypende, grøsseraktige frykten, kommer også panikkangsten. Den blir sittende.

«Slender: The Arrival» tvinger meg til å se frykten i øynene, det er bare et iskaldt overlevelsesinstinkt som får meg gjennom nivåene. Klarer du å forstå, virkelig forstå, at Slender Man kommer til å skremme deg uansett, klarer du kanskje å seire. Dette er en mental anstrengelse. Hvis Slender Man får tak i deg, må du begynne et av spillets fem nivåer på nytt.

Du ankommer først et forlatt hus med nifse tegninger av Slender Man på veggene. Møblene er slengt rundt. Er du (u)heldig, som jeg var, så får du øye på ham ut av vinduet allerede i det første huset du må innom. Jeg lå en stund i fosterstilling med spillets kalde lydeffekter repeterende i bakgrunnen, ganske nøyaktig likt en av de bleke Slender-ofrene mye vist på Youtube. Reaksjonene er ekte: Slender Man er dritskummelt.

Spillets historie er kanskje ikke hovedgrunnen til at man spiller, men den er godt fortalt. Gjennom lapper, brev og plakater rundt omkring i nivåene, blir man tipset om hva man skal gjøre videre. Du tråler rundt i bekmørkt, ukjent farvann med lommelykten din, med verdens verste stalker bak deg et sted. Eller rett foran deg.

Selv om «Slender: The Arrival» gjør mer ut av seg enn forgjengeren, er det et kort spill. Riktignok med en skikkelig historie denne gangen, men heller ikke den gjør så mye ut av seg, i hvert fall ikke tidlig i spillet. Spillets historie fjerner også noe av gjenspillbarheten som det første hadde, men de fleste spiller nok uansett for selve frykten - og den sitter godt.

 
På forsiden nå