Herlig harry

SPILL: 80-tallet er tilbake for fullt med «Blood Dragon». Spillet er som en herlig lapskaus av alt fra «Die Hard» og «Terminator» til cheezy synthpop, hvite tennissokker og blå ørkensko.

Saken oppdateres.

La meg bare få det unnagjort med en gang: «Far Cry 3: Blood Dragon» inneholder drager som kan skyte laserstråler fra øynene. Spillet er altså en litt annen vri på åpenverdensjangeren enn de tidligere, og noe streitere spillene i «Far Cry-serien». Selv om det ikke er lenge siden «Far Cry 3» ble utgitt, tar jeg i mot «Blood Dragon» med åpne armer. Utvikleren Ubisoft beskriver spillet som en «80-talls VHS-visjon av fremtiden», og det var fra første stund åpenbart at denne stilen er gjennomført. Dette er unikt.

Du spiller den amerikanske cyberkrigeren Rex Colt, og er ute etter en tidligere agent som har hoppet over til den andre siden. Den andre siden kaller seg for Omega Force, og driver skummel forskning på de tidligere nevnte dragene. Bloddragene, altså. Det kommer tidlig frem at man ikke skal kødde med dragene, i starten av spillet lærer man at de har dårlig syn. Sniking er derfor et viktig element, og som i «Far Cry»-serien forøvrig kan man velge tilnærming selv. I spillets åpne øylandskap finnes det mange fiendtlig styrte baser, som du kan ta over hvis du klarer å ta rotta på de som har dem fra før av. Velger du å løpe rett inn, Schwarzenegger-style, kan du være trygg på at det er nok eksplosiver der til et skikkelig kalas. Min favorittmetode er å snike meg inn, skru av drageskjoldene til fienden, og la bloddragen gjøre arbeidet mens jeg skuer utover kaoset jeg har skapt.

Spillet er et typisk åpenverden-spill hvor du går opp i nivå, og får tilgang til nye våpen og egenskaper underveis. Har du spilt «Far Cry 3» vil du kjenne igjen mye, men det meste har fått neonlakkering og et par lasere i tillegg.

Stilretningen til «Far Cry 3: Blood Dragon» er både gjennomført og morsom, og gjør spillet til en overraskende forfriskende opplevelse. «Blood Dragon» tar seg selv så uhøytidelig at jeg lurer på hvor humoren blir av i spillutgivelsene nå til dags. Når Rex får tilbud om en snarvei som vil gjøre ham sterkere, avviser han på stødig vis: “Winners... don’t use drugs”, med et heftig gitarriff i bakgrunnen. Det er så over-the-top at man bare må glise av denne skamløse og lidenskapelige hyllesten av 80-tallet.

Visuelt er Ubisofts beskrivelse slående, det ser ut som et «gammal-VHS-kassett»-filter har blitt lagt over det hele. Noen ganger kan det bli litt for mye av det gode, og det kan være for mørkt til tider. I de dunkle rakettbasene er dette derimot midt i blinken, og jeg føler meg som en cheezy robotversjon av James Bond når jeg stormer gjennom og gir raketten en på tygga - bokstavelig talt. Filmklippene har et helt annet uttrykk enn resten av spillet, og presenterer handlingen i 8-bit-stil i en liten firkant på skjermen. Enda et nikk tilbake i tid, og i spillhistorien.

Det er åpenbart at dette er et prosjekt hvor skaperne har fått frie tøyler, og det tjener «Far Cry 3: Blood Dragon» mye på. Spillet er så forbaska komfortabelt med å være akkurat det det er, og får en million sjarmpoeng. Til litt over hundrelappen er dette et knallkjøp.

Og selvfølgelig trenger du ikke å ha vært ung på 80-tallet for å nyte «Blood Dragon». Spillet står som en påle selv om du aldri gikk rundt i rosa Ball-genser eller syrevaska jeans.

 
På forsiden nå