Gransket seg selv: Professor Soilikki Vettenranta har sammen med masterstudenter ved NTNU laget sine egne slektskrøniker over fire generasjoner med et spenn på rundt 100 år.

Kles naken på NRK: Unni Lindell er en av kjendisene som får slekta gransket i programmet «Hvem tror du at du er?». Her sammen med regissør Sandra Hafsahl (t.v.) og redaktør Birgitte Solberg (t.h.). Foto: Scanpix

«Hvem tror du at du er?», «Sporløst forsvunnet» og «Tore på sporet»: Fjernsynsprogram om leting etter røtter har skutt gullfuglen i sin jakt etter markedsandeler. Programmene har store seertall, men samtidig er de blitt kritisert for intimitetstyranniet, misbruk av folkets følelser og inntrenging i privatsfæren til intetanende familier på andre siden av kloden.

Hva er dette fenomenet et uttrykk for? Bare et kynisk og kalkulerende programkonsept som går som en farsott over den vestlige verden? Jeg mener at slike program ikke hadde overlevd uten et grunnleggende menneskelig behov for tilhørighet og trang til å vite om sitt opphav i en akselererende og flimrende global hverdag. For å løfte slektsgrafsing til slektsgranskning har jeg utprøvd en ny vitenskapelig metode, global mediegrafi, med mine masterstudenter ved NTNU. Metoden er oppfunnet av den finske forskeren Terhi Rantanen ved the London School of Economics. Den går ut på at studenter søker å knytte abstrakte globaliseringsteorier til konkrete sosiale, historiske og kulturelle erfaringer i studentenes egne familier. Studenter skriver sin «slektskrønike» over fire generasjoner i lys av epokegjørende begivenheter i samtiden med et spenn på rundt 100 år. En mediegrafi er en oversikt over globaliseringsfaktorer, for eksempel utdannelse, medier, livsstil, ideologi, utenlandsreiser og en rekke andre komponenter. Sosiale, historiske og kulturelle nøkkelfaktorer spiller en sentral rolle, og studentene koblet disse opp mot den parallelle medieutviklingen.

Studentene brukte et skjema med et utvalg av tematiske globaliseringsfaktorer. Gjennom intervjuer med foreldre og besteforeldre utarbeidet studentene en mediegrafi for hver av generasjonene.

Gjenlevende personer i familien var primærkilder. Siden oldeforeldre ofte var døde, fungerte deres barn som sekundærkilder. Studentene hentet også inn både dokumentarisk materiale og historiske data fra forskjellige kilder, bl.a. fra avisartikler, slektsbøker, bygdebøker og kirkebøker. Ved å sammenligne generasjonene i forhold til globaliseringsfaktorene har studentene drøftet ulikheter og fellestrekk. Enkeltindividets liv og virke ble fremstilt i relieff mot den samtidige historiske, sosiale, politiske og kulturelle utviklingen. Tilnærmingen foregikk samtidig på to nivåer: samfunnsmessig makronivå som dannet en bakteppe for mikroperspektiver på individnivå.

I samfunnsvitenskapene har livshistorier fått en renessanse. I en slik tradisjon forteller en informant om sitt liv til en forsker, som analyserer og setter fortellingen innen en vitenskapelig ramme. Mediegrafien ligner etnografiske livshistorier, som bl.a. Ivor F. Goodson har brukt i pedagogisk forskning. Metoden er mer vidtfavnende enn en etnografisk tilnærmingsmåte siden den er generasjonsoverskridende og tar for seg samtidige globaliseringsprosesser flere steder i verden.

Studentene har inkludert elementer som livsstil, livssyklus og karrierestadier i sine slektskrøniker. De har søkt å fange opp kritiske hendelser i informantenes liv og arbeid, begivenheter som har hatt avgjørende innvirkning på deres synsmåter og ideologi. Det har vært viktig å få øye på sentrale skjæringspunktene mellom informantenes livshistorie og samfunnets historie i lys av medieutviklingen. Dette gjør studentene bedre i stand å forstå de valg, muligheter og alternativer deres familiemedlemmer hadde.

Studentene mente at metoden var spennende og lærerik, spesielt fordi de hadde fått kunnskap om sin slekt i et globalt perspektiv og gitt dem en mulighet til å se et individ i en større samfunnskontekst. Beste- og oldeforeldres ofte enkle liv fascinerte studenter. Mange opplevde en ny nærhet til sine besteforeldre etter intervjuene. Flere studenter sa at de aldri hadde kommet på å intervjue sine eldre slektninger på egen hånd. Gjennom intervjuene har de tidligere generasjonene formidlet til studenter ikke bare fakta, men også tanker om deres verdier og innsikt i deres livsverden.

Samtidig har de reflektert over årsaker til og konsekvenser av deres valg i livet. Hvorfor gikk det slik som det gikk? Studentene fikk tankevekkende og overraskende opplevelser av foreldregenerasjoners manglende skolegang, ideologi og spartansk tilgang til medier.

Mediegrafien inneholder spørsmål om religion og ideologi, og noen studenter kunne berøre sensitive religiøse og politiske spørsmål om sin egen familie som kunne ha tilhengere fra kommunisme til nazisme. Studentene kunne la være å svare på disse spørsmålene, og noen studenter hadde blanke felt på skjemaene.

Noen studenter hadde problemer med å hente inn data om døde slektninger, andre igjen hadde vansker med å intervjue eldre slektninger i utlandet, for eksempel i Iran, Vietnam, Bosnia eller Kosovo. Enkelte etnisk norske studenter var usikre på om deres slektskrønike hadde «globale dimensjoner», de hevdet at slekten bare besto av folk som ikke hadde flyttet på seg. Denne engstelsen var ubegrunnet.

De aller fleste hadde slektninger som hadde vært med på migrasjonsbølgen til Amerika, seilt til sjøs, drevet hvalfangst eller vært bosatt utenfor Norge. Flere studenter hadde samisk eller kvensk bakgrunn som de ikke visste om. Basert på studentenes anonymiserte «slektskrøniker» skrev jeg en bok, «Mediegrafi», om hvordan vi gjennomførte prosessen og hvilke erfaringer vi høstet.

soilikki@svt.ntnu.no

Kles naken på NRK: Unni Lindell er en av kjendisene som får slekta gransket i programmet «Hvem tror du at du er?». Her sammen med regissør Sandra Hafsahl (t.v.) og redaktør Birgitte Solberg (t.h.). Foto: Scanpix