Metal-trend- setteren

Snorre W. Ruch får gå i fred på gata. Men neste gang du ser denne mannen, vit da at han regnes som en trendsetter innen black metal, og at han selger over 20 000 plater på verdensbasis.

Saken oppdateres.

Det er ikke mye som minner om black metal når man møter Trondheims-mannen Snorre W. Ruch. Håret er så kort som overhodet mulig og svart lær er fraværende i klesdrakten. Han inntar gulrotkake og te framfor rødt kjøtt og øl. Likevel har bandprosjektet hans Thorns i mange år vært en sentral inspirator i det norske metal-miljøet. Den nye, selvtitulerte plata har vært etterlengtet i årevis. Mange forventer at den vil sette en ny standard og peke ut veien framover for norsk black metal.

- Jeg merker at mange forventer at jeg skal være trendsettende, ettersom det jeg har gjort tidligere har blitt oppfattet på den måten, sier Snorre på sitt stille vis.

Brautende er han ikke, men han mangler heller ikke selvtillit. Musikken Snorre lager med Thorns skiller seg ut fra mye innen sjangeren.

- Jeg bruker stort sett maskiner, og det er uvanlig. Jeg liker ikke de pompøse elementene sjangeren har mer enn nok av. Jeg ønsker å finne tilbake til råheten i uttrykket, forteller han. Det koster likevel å være musikalsk frontkjemper.

- Det har ikke vært stuereint med samplinger og analoge synther i metal-musikken. Jeg har likevel stort sett fått gode tilbakemeldinger, mener Snorre, som på plata har fått hjelp av kapasiteter som Satyr Vongraven fra Satyricon og Hellhammer fra Kovenant og Mayhem. «Thorns» har fått 9 av 10 i magasinet «Metal Hammer», 4 av 5 i «Kerrang» og blitt kåret til månedens album av «Terrorizer».

Større enn de fleste

Thorns så lyset som band i 1989, da Snorre spilte sammen med musikere fra Trondheim, Lillehammer og Oslo. De laget en demotape som ble spredt rundt i det daværende undergrunnsnettet for metal-musikk. Den ble berømt i undergrunnskretser, og snakkes fortsatt om i dag. I 1992 flyttet Snorre til Oslo for å jobbe mer seriøst med musikken, men etter flere uheldige hendelser ble Thorns et enmannsband. Likevel var den neste utgivelsen et samarbeidsprosjekt, «Thorns Vs. Emperor» fra 1998.

- «Thorns vs. Emperor» solgte 10 000 eksemplarer, noe som egentlig er dårlig. Denne gangen er promo-arbeidet mange ganger bedre, og realistisk sett vil jeg nok tippe over 20 000 solgte, sier Snorre, vel vitende om at han vil selge mer dersom hellet er på hans side. Musikkjournalister fra de mest prestisjetunge metal-magasinene i Europa har blitt flydd inn til slippfester, og Snorres plateselskap Moonfog annonserer tungt i mange kanaler. Vi kan nevne at han har gjort over 100 intervjuer for radio og presse forut for utgivelsen, og at «Thorns» er blitt sendt ut i over 1000 promo-eksemplarer. Med andre ord et høyere tall enn de fleste andre håpefulle artister fra Trondheim bare kan håpe på å selge.

Lei av black metal

Thorns er hard og rå musikk, men Snorre selv hører ikke på black metal lenger.

- Jeg gikk lei av black metal for fem år siden. Nå blir det mest kosemusikk som Ministry og annen pop og synth-musikk, ler han. Snorre ønsker å skape hard musikk uten de elementene han ikke liker ved mye av dagens metal. Det er viktig for ham å utvikle en helt egen stil.

- Man kan si at jeg er anti-melodi. Mye av dagens atmosfæriske og pompøse metal kunne sklidd rett inn i Grand Prix. Thorns skal være litt styggere, provoserer Snorre, som har utdannet seg som animatør siden forrige gang han pirret platekjøperne.

- Jeg har lyst til å jobbe med lydstrukturer, og har sansen for mye av det Biosphere og Deathprod. holder på med, sier Snorre, som pleier lite kontakt med sine sjangerbrødre.

- Jeg er veldig på sida. Miljøet i Norge er lite åpent, men jeg håper jeg kan sette en ny standard for hva som er stuerent å høre på. Jeg har jo hatt gjennomslagskraft tidligere med det jeg har gjort, sier Snorre.

Snorre var involvert i negative hendelser i black metal-miljøet midt på 90-tallet, og innrømmer at meningene hans ikke har vært like gjennomtenkte hele tiden. Nå bagatelliserer han likevel miljøets rykte som samfunnstrussel.

- Metal-musikken og livsstilen har aldri vært særlig mer enn et ungdomsopprør for middelklassen, som har blitt tatt litt for seriøst av pressen. Den er en reaksjon mot foreldregenerasjonens moral-regler, og i utgangspunktet er det ikke særlig forskjellig fra punk og hardcore. Metal-folk har vridd opprøret til å bli et hat, men krigen mot kristendommen er bare å glemme. Ingen blir skremt av svart hår, skrekk-sminke og «drep de kristne»-t-skjorte lenger. Hadde det vært opp til meg, hadde man kvittet seg med dette image-tullet for lenge siden, sier Snorre Ruch, en atypisk metal-musiker med atypisk metal-musikk.

Black Metal musikken Snorre Ruch lager, skiller seg ut fra mye innen sjangeren. 

Black Metal musikken Snorre Ruch lager, skiller seg ut fra mye innen sjangeren. 

På forsiden nå