Tv-serien som endret tv

Forskerne kaster seg over «The Wire» for å finne ut hvorfor «verdens beste tv-serie» er så god.

Saken oppdateres.

«It's not tv. It's HBO». Slik har det amerikanske kabel-tv-nettverket HBO markedsført seg som fabrikk for tv-serier som ikke ligner tv-serier i tradisjonell forstand. Med «The Wire» traff slagordet. David Simons serie om kriminalitet og samfunnssystemer som kollapser i Baltimore er et komplekst, 60 episoder langt drama som like gjerne sammenlignes med 1800-tallets realistiske romankunst som med noe annet innen tv-sjangeren: «Balzac i Baltimore», som serien ble kalt da NTNUs Institutt for kunst og medievitenskap arrangerte eget seminar om serien i forrige uke.

–«The Wire» er en serie om det post-industrielle Amerika i forfall som gjør fjernsynsseing til en helt ny opplevelse. Serien utfordrer hvordan et fjernsynsdrama kan fortelles og har mer til felles med Dickens' føljetongfortellinger og den greske tragedien enn med en kriminalserie som «C.S.I.», sa filmprofessor Anne Gjelsvik (bildet) på seminaret.



Flere stemmer

Gjelsvik mener selve seriens struktur er en viktig årsak til at serien skiller seg ut. Mens en tradisjonell krim- eller politiserie har en fortettet handling, ofte med korte, avsluttede episoder, er «The Wire» en kompleks fortelling som spenner over 60 timelange episoder med et enormt rollegalleri. Gjennom sin struktur får serien noe av den samme kvaliteten av flerstemthet, der mange ulike stemmer og perspektiver kommer til syne, som litteraturteoretiker Mikhail Bakhtin tidligere har funnet i 1800-tallets realistiske romankunst.

–Ting tar tid i «The Wire». Serien har lav narrativ framdrift. Først 30 minutter ut i tredje episode ser vi noe som kan kalles framdrift i politiets etterforskning, sier Gjelsvik og henviser til de effektive «C.S.I»-etterforskningene som sammenligning. En tradisjonell kriminalserie vil dessuten løse gåten til slutt. I «The Wire» løses svært lite. I stedet for klare «gåter» fokuserer serien på sammensatte samfunnsproblemer som ikke har klare løsninger og på omfattende, kriminelle nettverk som ikke kan settes fast gjennom én etterforskning eller én sesong av en serie.



Ingen slutt

De fleste serier opererer enten med såkalte «cliffhangers» som skal skape spenning mot neste uke, som i «24», eller runder av hver episode slik at seeren kan få svar og lukke kapitlet, som i «.C.S.I.». «The Wire» gir aldri noe avsluttende punktum. Isteden rundes hver episode av med ettertenksomme scener fra et Baltimore der ingen problemer er løst og ingen svar er gitt.

–Tidvis kan «The Wire» gi seeren samme følelse som en såpeserie: Det er en never-ending story. Karakteren Carver (politimann) sier det også i serien: «The war on drugs» har ikke noen slutt, påpeker Gjelsvik.

Opplevelsen av et komplekst og uoversiktlig problemområde underbygges også av at serien fra sesong til sesong skifter fokus til et nytt område. «The Wire» beveger seg fra narkolangernes gatemarked via den døende havna i Baltimore til den korrumperte politiske ledelsen i byen, det fallerte skolesystemet og dinosaurene i byens papiravis. Baltimore-politiets kamp mot narkotika går gjennom alle fem sesonger.

–Hver sesong gir et ulikt perspektiv på krigen mot narkotika, eller «krigen mot underklassen» som David Simon har kalt den, og viser hvordan disse nivåene henger sammen med hverandre. Det er svært omfattende spenn i serien, som gir en original og radikal kritikk samfunnets institusjoner, påpeker Gjelsvik.



Hvem er bad guys?

Mens en tradisjonell tv-serie har klart for seg hvem som tilhører de gode og de onde, er det heller ikke lett å skille snille fra slemme i «The Wire». Postdoktor Margrethe Bruun Vaage ved NTNU sier en av «The Wire»s innovasjoner i tv-faget er hvordan serien skaper et uvanlig nettverk av sympatier og antipatier med karakterene.

–Hvem som er god og dårlig i denne serien er veldig komplisert. «The Wire» er et moralsk gråtoneunivers, mener Bruun Vage.

Gråtonene går gjennom alle samfunnslag i serien. Mens narkolangerne pusher loven fra gata, bøyer politiet selv reglene for å etterforske de kriminelle. Politikerne bestiller fiksede kriminalstatistikker for å bli valgt, og skolesystemet er mer opptatt av å drille elevene i testsvar enn å faktisk lære dem noe. I et slikt univers kan en løs kanon med hagle, karakteren Omar som raner narkolangere, framstå som mer tillitvekkende enn borgermesteren i byen.

–Omar er følsom og omsorgsfull, han er fryktløs, sjarmerende og en mann med en moralkodeks. Han banner ikke, han tar med bestemoren i kirken hver søndag og dreper bare andre i narkobusinessen, illustrerer Bruun Vaage.

Hun forklarer at «The Wire» skaper en relativisme der vi får sympati for noen, fordi de tross alt er bedre enn andre i serien. Samtidig menneskeliggjøres selv de mest hardkokte kriminelle fordi vi blir kjent med de menneskelige egenskapene de faktisk innehar:

–Vi blir kjent med karakterer som har omsorg for sine nærmeste og menneskelige følelser som sorg, ambivalens og tvil. De framstår som mer sympatiske enn karakterer vi aldri får innsikt i, som (narkotopp) Marlo Stanfield som framstår nærmest som en reptilaktig psykopat, sier Bruun Vaage.

Hun mener en karakter som Omar også fungerer som kontrast til alle karakterene i serien som er underlagt samfunnssystemer som ikke virker. Omar er sin egen herre, attpåtil åpent homofil i et miljø der dette absolutt ikke er akseptert.

–I de greske tragediene var det gudene som styrte over menneskene. «The Wire» er en moderne tragedie der institusjonene styrer. Omar beveger seg på kanten av institusjonene og representerer frihet og individualisme. Han framstår som vanvittig kul og med kontroll over livet sitt, sier Bruun Vaage.

Egentlig skulle Omar-karakteren skrives ut av serien etter første sesong. Han er imidlertid en av få som likevel fikk være med videre da serieskaperne oppdaget hvor viktig han var både for serien og seerne. «The Wire» utmerker seg nemlig med å skifte ut store deler av rollegalleriet til stadighet, både fordi folk tas av dage og fordi fokuset stadig skifter til nye miljøer.



Store krav til publikum

Å bytte ut nesten hele rollegalleriet i en etablert serie er ett av tegnene på at serieskaper David Simon ikke er redd for å stille krav til sine seere. «The Wire» er en serie som skapt for dvd-formatet, som nærmest krever at man sitter konsentrert foran skjermen for å følge utviklingen gjennom flere episoder av gangen. Serien spenner over et så bredt felt, med så mange karakterer involvert, at en tilfeldig seer som zapper innom vil få store problemer med å henge med.

–Det er en serie som er for kompleks til at man kan blinke innom, mener Anne Gjelsvik.

Hun påpeker også at de ulike sosiolektene, ekstremt lokale talemåter fra Baltimore som brukes bevisst for å markere geografisk og sosial tilhørighet i serien, gjør «The Wire» til en konsentrasjonsprøve selv for amerikanske seere.

–Det bidrar også til seriens flerstemthet og gir styrke til samfunnskritikken i serien.

Serieskaper David Simon er fullt klar over at han krever mye av sine seere.

–.The Wire krever en latterlig grad av oppmerksomhet mot detaljene. Men fra episode til episode begynte seerne å forstå at vi bygget noe her, og at alle bitene hadde betydning, skriver Simon selv på «The Wire»s hjemmeside.

Simon har selv mangeårig erfaring som journalist i Baltimore, og har jobbet sammen med Ed Burns med bakgrunn i Baltimore-politiet. Det gir troverdighet til seriens sterke realistiske tone og dens underliggende påstand om at «The Wire» sier noe sant om samfunnsproblemer som institusjonene selv tåkelegger.

Serieskaper David Simon spør hvorfor sannheten om samfunnet rundt dem verken blir behandlet av massemedier, det politiske systemet eller samfunnet generelt, og gir selv dette svaret på seriens hjemmeside:

–Vi er en kultur uten vilje til å undersøke våre egne problemer seriøst. Vi skyr ting som er kompliserte, motsetningsfulle eller forvirrende. Som kultur søker vi enkle løsninger. Vi liker å bli provosert og pirret, men motsetter oss den strenge, samvittighetsfulle undersøkelsen av temaer som i siste instans kan lede oss til å forstå våre problemer. Dette er det essensielle, første skrittet mot å løse dem.

Selv om Simon har satt punktum for sin utforskning av Baltimores mange skyggesider, har han ikke sluttet å skrive tv-dramaer som går tett innpå virkeligheten. Etter å ha utforsket Irak-krigen i «Generation Kill», går hans ferske HBO-serie «Treme» inn i New Orleans etter orkanen. Serien hadde premiere i USA for to uker siden. Ikke ulikt «The wire» startet den med relativt beskjedne seertall, i amerikansk målestokk, men ble til gjengjeld mottatt av panegyriske anmeldelser.

NRK har kjøpt rettighetene til «Treme», men opplyser at de tidligst sender serien i januar 2011.



 
 
 
 
 
 
På forsiden nå