Gudfar i Gudbrandsdalen

«Lilyhammer 2» er mer global, ujevnt vaklende mellom folkekomedie, brutal krim og satire. Spørsmålet er om det blir for mange nye kokker.

Onsdag kveld går startskuddet for andre sesong av «Lilyhammer», serien som noe uventet for de involverte ble en storsuksess der debutsesongen ble solgt til 130 land.

Saken oppdateres.

Første sesong av «Lilyhammer» ble fortjent en suksess, ute som hjemme. Først og fremst fordi serien var bygget på en god, morsom idé. Dessuten fordi Steven van Zandt i en hovedrolle med bagasje fra «Sopranos» som ekstra oppdrift, ga serien et bærende element som overskygget mange av svakhetene.

Bra bruk av musikk, miljø, typer og landskap ga serien såkalte «produksjonsverdier», som har vært sterkt medvirkende til internasjonalt gjennomslag. Sesong to starter ganske bra med en førsteepisode med flere av kvalitetene fra sist: Morsomme enlinjere fra Steven van Zandt og flere artige kulturkollisjoner mellom norsk sosialdemokrati og amerikanske mafiametoder.

Første episode ser bedre ut og låter bedre enn mange i første sesong, slik førsteepisoder i oppfølgere gjerne gjør. Denne anmeldelsen er basert på de to første episodene. I andre episode blir noen av sesongpremierens tegn til voksesmerter påtrengende tydelige. Ved å introdusere en hooligan fra England, en asylsøker fra Afrika og en dataekspert fra India som nye viktige skikkelser, øker serien muligens sitt internasjonale potensial.

Hvis serien ikke lykkes bedre med å integrere de nye handlingstrådene og personene bedre enn beboerne på asylmottaket i historien, kan serien miste litt av miljøgrepet som har vært en styrke. Volden er brutal til å bli servert i ramme av en slags folkekomedie. Serien har dessuten blitt mer skrudd i sin tilnærming til sex. Det kan virke som om oppskriftene er tilsatt mer krydder, i alle grytene.

Fortsatt ligger flere av de beste scenene i humoristisk, satirisk blikk på Norge og nordmenn, når vi sees utenfra av en voksende mafiakonge som Frank. Fra strikkende menn, prest på skateboard, babysvømming og røslige karer som har ketchup på spaghetti, pirker serien ganske godt i norsk mentalitet. Trond Fausa Aurvåg er best i hoffet rundt den nye sjefen i byen, i et norsk typegalleri som ellers er i fare for å stivne.

Å trekke asylmottaket mer inn i handlingen funker i starten bedre enn britisk råskap og indisk dataekspertise, som foreløpig virker noe påklistra. Steven van Zandts innføring av gangsterstyre i Gudbrandsdalen og hans betraktninger om Norge og nordmenn gjør at «Lilyhammer» vil glede mange av dem som lot seg underholde sist. Uten overraskelsesmomentet fra første sesong er det avgjørende at sesong to kommer opp med noen mennesker og historier å bry seg om. Hvis ikke vil serien miste noe av sjarmen.

Tøffere tak: Steven van Zandt og Trond Fausa Aurvåg er tilbake i Lilyhammer, og lar det gå hardt ut over en fotoboks i sesong to, som starter på NRK1 i kveld. 
        
            (Foto: Rubicon, NTB Tema)

Tøffere tak: Steven van Zandt og Trond Fausa Aurvåg er tilbake i Lilyhammer, og lar det gå hardt ut over en fotoboks i sesong to, som starter på NRK1 i kveld.  Foto: Rubicon, NTB Tema

Tilbake: Steven van Zandt (nummer to fra høyre) er tilbake i Lillehammer. Første episode av «Lilyhammer 2» byr på flere artige kulturkollisjoner mellom norsk sosialdemokrati og amerikanske mafiametoder, mener vår anmelder. 
        
            (Foto: NTB scanpix)

Tilbake: Steven van Zandt (nummer to fra høyre) er tilbake i Lillehammer. Første episode av «Lilyhammer 2» byr på flere artige kulturkollisjoner mellom norsk sosialdemokrati og amerikanske mafiametoder, mener vår anmelder.  Foto: NTB scanpix

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå