Rapport fra Amarone-land

For mange er Amarone noe av det mest eksklusive man kan drikke. Med en flaske som Carina Kurttila (bildet) her viser frem i kjelleren din har du en vin som kan tåle lagring i mange tiår.

Saken oppdateres.

Opprinnelsen til Amarone går hele 4000 år tilbake i tid, til rundt 2000 f.Kr. da romerne laget en vin kalt Reticum i Valpolicella-området i Italia. På den tiden var søt vin i skuddet, så vin laget på tørkede druer (nærmest rosiner) var midt i blinken. Opp gjennom tiden har navnet på denne vinen endret seg, fra Reticum via Acinaticum til Recioto og Recioto Amarone. Betegnelsen kun Amarone ble innført først i 1991, da man ville markere forskjellen mellom Recioto della Valpolicella (som er en søt rødvin av tørkede druer) og Amarone della Valpolicella (som er den tørre versjonen).

Tørkes på loft

Produksjonsmetoden (kalt «appassimento») er helt spesiell. Etter at druene er plukket og sortert i september/oktober hvert år, legges klasene til tørk i rundt 100 dager inne på loft. Noen praktiserer fortsatt en helt naturlig tørkeprosess, hvor vær og vind avgjør sluttresultatet. Det kan bli optimalt noen år, ikke fullt så vellykket andre år. Andre igjen regulerer tørkingen gjennom bruk av avansert teknologi, hvor det mest ideelle klima for druetørking blir forsøkt gjenskapt inne på tørkeloftet. Mens andre igjen kjører på med høytørkere og gjør prosessen raskere enn det naturen får til. Noen kaller resultatet fra sistnevnte for «plastikk-amaroner». Lokalt i Valpolicella strides man nå om hvor kvalitetskravet bør ligge. Derfor har ikke Amarone fått status som DOCG-vin, selv om den strengt tatt burde være overkvalifisert til det.

Lagringskraft

Det var en historisk begivenhet da Carina Kurttila fra Masi nylig inviterte til Amarone-seminar i Oslo med hele 18 forskjellige utgaver på agendaen. Det hele startet med en flaske fra 1964, deretter kom godbitene på løpende bånd fra årgangene 1974, 1979, 1983, 1988, 1990, 1997, 2003 og 2005. Amarone-viner fra fem forskjellige tiår, med andre ord. En svært sjelden foreteelse, Masi har til nå bare gjennomført tre tilsvarende vertikalsmakinger.

–Vi ønsker å vise både lagringskraften i en Amarone og hvordan stilen på disse vinene har forandret seg de siste tiårene. Masi har mange gamle årganger liggende i egne kjellere, og har bestemt seg for å lansere en del av disse i små partier fremover, forteller Kurttila. Heldigvis har Masi god standing i Norge, og en importør som ønsker å tilby det norske publikum også eldre årganger. Allerede i dag finnes for eksempel tre forskjellige viner i årgang 1988 tilgjengelig på Vinmonopolet, i tillegg til viner fra 1990 og 1993.

Godt fra 1964

Smakingen avdekket at Masi Recioto della Valpolicella Amarone Classico Campolongo di Torbe 1964 fortsatt var en enorm vin, med preg av tørket frukt, hostesaft, lakris, svisker/rosiner, trekrydder og karameller. Mursteinsrød farve og imponerende kraft og syre. På denne tiden kunne Amarone-viner ha et syltetøypreg og være lettere oksidert, men både denne og 1974 hadde tålt tidens tann utrolig godt. Fra slutten av 80-tallet var det en tydelig endring i stil mot mer frukt og konsentrasjon, langt mindre rustikke viner enn de fra 60- og 70-tallet. Spesielt imponerte 1988-årgangen, ikke minst den «vanlige» Masi Amarone Classico 1988. En 21 år gammel vin som fortsatt fremsto som ganske ungdommelig. Det spesielle med Amarone-vinene er at de er fullt tilgjengelige og drikkemulige etter bare tre-fire år, men at man bør unngå dem i fasen mellom 12-15 år, da ligger de gjerne i dvale og kan være vanskelige å forstå. Deretter kan de altså drikkes etter både 20, 30 og 40 år – kanskje enda eldre!

 
 
 
På forsiden nå