- For en verden med likhet og frihet fra patriarkens holdninger og religiøs fanatisme, sier Sara Omar.

– Jeg skriver for å overleve, fortsetter hun. Og jeg er klar over at min overlevelse kan befri andre mennesker som hver dag blir tyrannisert. Jeg hadde flere selvmordsforsøk bak meg. En dag valgte jeg å si at «hvis du dør i dag, så har de vunnet». Jeg tok en beslutning. Pinslene, frykten og andre menneskers makt over meg skal ikke være større enn sannheten. Så begynte jeg å skrive. Jeg visste at stoffet mitt var gull, og at jeg kunne sette meg ned og skrive ut våre jenters, kvinners og barns smerte og skam.

– Det er ofte feil folk som skammer seg. Offeret skammer seg over overgriperens skamløse atferd.

– Erkjennelsen av at man er en dyrebar eksistens, at man er født til å være et levende lys er vesentlig. I det man aksepterer seg selv som menneske i egen kropp, har skammen intet den skulle ha sagt.

– Jeg skriver på dansk, men tenker som en kurder

Etter at intervjuet var over, satte jeg med ned i hotellfoajeen for å summe meg.

Du verden. Det er en voldsom kraft i Sara Omar. Og med hennes historie kan man bli flau over egne velstandsnevroser. Samtidig er språket uvant for nordiske mennesker med en viss berøringsangst for sterke følelser, store ord og krigerske bilder.

Hun tar med selvfølgelighet i munnen ord som «kamp», «krig», «smerte», «sannhet». Hun rydder opp for meg:

– Jeg skriver på dansk, sier hun. Men jeg tenker som en kurder. Derfor blir vendingene mine annerledes enn en danske vil lage dem. Man må aldri glemme sine røtter, og det som har gjort en til det mennesket man er. Bare slik kan man lære å lese seg selv, forbedre og utvikle og forandre.

Romanen Dødevaskeren har på få måneder solgt mer enn 55 000 tusen eksemplarer. Rett etter intervjuet vårt så jeg henne på forsiden av Berlingske. Avisens kulturredaktør kalte henne Danmarks modigste kvinne. Det har kostet Sara Omar personlig frihet, og hun er i tett dialog med politi og myndigheter.

Kurdiske kvinner er blitt drept for langt mildere forsøk på å gripe friheten.

– Men jeg er ikke redd, sier hun til meg. Hvis det er noe i denne verden jeg ikke lengre frykter, er det døden og andres voldelige sinn, hender og pisk.

Kvinner blir tvunget til å skrive i skjul

Etter at samtalen er over, skriver hun en hilsen i mitt eksemplar av romanen. «Husk at tænde lyset». Ja, det er åpenbart det hun vil være, et privatpraktiserende opplysningsprosjekt. Hun viser til kvinnebevegelsen og opplysningstiden.

– Jeg tror på at litteratur kan være revolusjonerende på mange måter, sier hun.

– Midt-Østen og Kurdistan gikk glipp av sin opplysningstid. Det at jeg sitter her som den første internasjonalt publiserte kvinnelige romanforfatteren fra Kurdistan, viser dette problemet. Vi har mange kvinnelige forfattere som enten blir tvunget til å skrive gjennom en manns penn, eller å skrive i skjul. Ja, jeg vil være med å åpne den døren, bruke meg selv i den kampen, og si «du kan, du må tro på deg selv og dine evner!».

Sara Omar er spent på den norske mottakelsen av Dødevaskeren og smiler stort på spørsmålet om den danske.

– Det har vært en livsbekreftende opplevelse, sier hun. Interessen har vært enorm. Det må bety at det finnes folk som er interessert i mitt opplysningsprosjekt, og at det er folk som ser at dette har litterær verdi.

Den som tar seg av kvinnene ingen vil begrave

Dødevaskeren er voldsom, med vekt på vold. Det er en roman om utsatte jente- og kvinneliv. Romanen begynner med et flashback. Hovedpersonen Frmesk gjenopplever bildene av et barn som blir æresdrept av faren og moren som fortvilt setter fyr på seg selv.

Det er en bok med incest, pedofili, voldtekt og veldige doser kvinneforakt – intet mindre. Romanen kan innrammes av flere sjangre: kampskrift, oppvekstroman – og absolutt posttraumatisk litteratur.

Her er mye arrvev, kirurgisk og psykisk.

En dødevasker er den som tar seg av de kvinnene som ingen andre vil begrave, kvinner som er drept i vanære og skam. Forbrytelsen kan være å forelske seg.

Nyfødte Frmesk er ikke ønsket av sin far på grunn av sitt kjønn. Attpåtil har hun en kritthvit hårdusk på den ellers blanke spedbarnsskallen. Forbannet eller velsignet? Det er Frmesks mormor som er dødevasker. Morfaren er en opplyst intellektuell som har et mangfoldig bibliotek. De tar seg av barnet da Frmesks mor frykter at faren vil få barnet av veien, eller at lille Frmesk er for svak til å overleve den planlagte omskjæringen. De er kjærlige mennesker, men det er begrenset hvor lenge de kan beskytte barnebarnet mot den fysiske og psykiske volden som presser på fra mange hold i et Kurdistan preget av æreskultur, kriger og hat.

– Jeg er stolt av Frmesk, fortsetter Sara Omar. Hun er en sterk karakter i min bok. Mange svik har gjort at hun har mistet tilliten. Til tross for smerten holder hun fast ved det gode. Hun simpelthen nekter å være offer og hun vil ikke fylle sine tanker med hat og aggresjon. Hun nekter å bli undertrykt lenger. Jeg beundrer Frmesk for hennes mot og hennes sannferdige og rettferdige tilgang til tilværelsen. Hun er min skadete superheltinne.

– Jeg skrev mye da jeg var på sykehus

Det er en overlevende som skriver. Dødevaskeren er «inspirert av egne erfaringer».

– Men det er også andre kvinners erfaringer, sier hun.

Boken pendler mellom Frmesks oppvekst i kurdisk Nord-Irak fra 1986 og den voksne Frmesk som skriver fra et dansk sykehus i 2016. Sara Omar kommer fra samme kultur og er født samme år. Vi har lest om henne at hun etter oppveksten i Kurdistan var flyktning i flere land i Midt-Østen. Senere levde hun i Europa, og kom til Danmark i 2001. Hun er en mor som har mistet. Sara Omar har selv tilbrakt mye tid på danske sykehus. Jeg spør ikke om dette, det er en roman, men jeg klarer ikke å la være å kommentere de hvite stripene hun har i det kullsorte håret.

Uten at jeg har spurt, forteller hun at det har vært terapeutisk å skrive Dødevaskeren.

– Det er ting som er vanskelig å fortelle ansikt til ansikt med et annet menneske. I første omgang valgte jeg å dele med meg selv. Jeg skrev mye da jeg var på sykehus. Der hadde jeg kun meg selv å snakke med. Jeg hadde jo profesjonelle omkring meg, men jeg følte ikke at jeg kunne snakke med dem. Det er urimelig å gi ansvaret til et annet menneske – og si «helbred meg». Helbredelsen er til sist i dine egne hender. Det er enklere når sykdommen så åpenlyst er påført av andre. Da handler det også om å ta makten tilbake.

– Si mer om det du kaller terapeutisk.

– Når smerten blir til ord, skjer to ting. Jeg legger den fra meg. Samtidig blir den enda virkeligere. Og da tenker jeg: «Hold opp, hadde jeg alt dette i min lille kropp? Var jeg dette mennesket?» Når jeg har vært i stand til å romme all denne påførte smerten i så mange år, innser jeg hvor sterk jeg er. Kan jeg bære så mye på mine skuldre, kan jeg også legge det fra meg. Jeg kan bruke det til å gi andre håp. Jeg vil være et eksemplarisk individ. Når man er midt i smerten er alt håp borte. Men beslutningen om å bli fri må man ta selv.

– Men man kan få hjelp?

– Omgivelsene er viktige for om du kan tro på kraften i deg selv. Like viktig som at du tror på deg selv, er at et annet menneske har trodd nok på deg. Og det må aldri være en skam å søke hjelp.

– Og så har jeg blitt et mer reflektert menneske gjennom skrivingen, fortsetter hun. Jeg har måttet identifisere meg med alle de karakterene jeg har skapt.

– Ja. Som barneovergripere og voldtekstmenn også.

– Det har tvunget meg til å sette meg inn i andres situasjoner, å forsøke å forstå. Det har ofte vært smertefullt og gjort meg rasende. Men det har beriket meg som menneske. Uansett hvor mye vi forsøker å forstå et annet menneskets psyke, kan vi aldri komme tett nok på. Mennesket er så interessant komplekst.

– Jeg blir redusert til et stykke banket kjøtt

Sara Omar vil reformere den mørke delen av islam. Det er selvfølgelig mye politisk sprengstoff i denne romanen.

– Med utgivelsen av Dødevaskeren har jeg vært ute og kritisert begge fløyer i Danmark. Venstrefløyen er velmenende, men de har tapt slag til høyrefløyen. Og dette har medført at her i Danmark er det snart ikke forskjell på for eksempel Socialdemokratiet og Dansk Folkeparti. Og så har vi en høyrefløy som stiller noen merkelige krav om at jeg skal spise frikadeller. Hvis jeg gjør det, har jeg bevist at jeg er dansk. Jeg blir redusert til et stykke banket kjøtt. Kjemp i stedet for rettighetene mine. Jeg kritiserer noe forferdelig jeg møtte i min egen oppvekst. Men det handler om mer enn islam. Vi er mange som bærer på traumer fra forskjellige kriger.

– Jeg syns det mangler nysgjerrighet i dette samfunnet. Vi skal jo anerkjenne problemene og peke på hvor de kommer fra, men med interesse og verdighet overfor de menneskene vi kritiserer. De har kanskje behov for at vi lytter med respekt.