Men om man ser nærmere på detaljer i treet, kan man likevel komme frem til at skulpturen er relativt stor. Og den er altså nesten to meter høy.
Skulpturen er utformet av såkalte rotknær, altså overganger i furutreet mellom rot og stamme. Akkurat i dette området på treet finnes ulike vinkler som har en voldsom styrke. Dette har gjennom århundrer blitt benyttet i blant annet båtbygging og stavkirker, nettopp på grunn av treets kraftfulle egenskaper.
Men om man for et øyeblikk glemmer at den er like stor som et fullvoksent menneske og laget av noen av de sterkeste trestykkene på furua, så ligner dette på noe langt mindre og langt spinklere, nemlig bindersen.
Tittelen på arbeidet er «Holde sammen». Den spiller helt opplagt på sammensetningene, leddene som forbinder de ulike trestykkene. Og verket som helhet bukter seg fint og mykt opp og ned, som en slange. Men det rette stykket nederst, den skarpere buen øverst og de stavlignende avslutningene utgjør til sammen formen av en binders.
En binders er blant de fysisk minste, men mest masseproduserte typer kontorrekvisita vi har. En massiv, håndlaget treskulptur, som denne, er nærmest bindersens motsetning - en unik kunstgjenstand. Likevel er den en slags hyllest til bindersformen, en form som blant annet ble benyttet som et symbol på samhold under andre verdenskrig her i Norge. Hyllesten er formulert med solid materialkunnskap og med tittelen som fellesnevner: Bindersen holder sammen papirark, flere trestykker holder formen sammen.
Her kan du lese mer om kunsten i Trondheim
