Denne ettermiddagen feide hun gjennom vandrehallen og inn i presidentfløyen i et halsbrekkende tempo, selv om hun egentlig hadde all verdens tid. Men Eva Kristin Hansen kastet utålmodige blikk over skulderen for å se om vi virkelig hang med i svingene, for nå nærmet vi oss det aller helligste med stormskritt, forsto vi. Hun rev opp døren til forværelset og presenterte oss hastig for de to sekretærene som satt der, før hun nærmest fysisk lempet oss inn på sitt eget kontor, der hun gradvis fikk igjen pusten og smilte lykkelig, samtidig som hun slo ut med armene.

- Nå, hva synes dere? Storslagent, ikke sant?

Sant.

Presidentfløyen: Eva Kristin Hansen har ikke rukket å gjøre det romslige kontoret sitt ordentlig husvarmt ennå, men hun trives både med plassen og utsikten.

Hun kunne saktens ha fått enda flere kvadratmeter å boltre seg på, om hun virkelig hadde detronisert Olemic Thommessen fra posten som stortingspresident for to uker siden og overtatt hans kontor. Det skilte bare seks stemmer i den sterkt omstridte presidentens favør da stemmene var talt opp den lørdagen, uten at vinneren så noen som helst grunn til å slå seg på brystet over at 86 representanter hadde stemt for ham, mot 80 for Eva Kristin Hansen. Det ble omtalt som bortimot uhørt at partiene ikke greide å samle seg om én kandidat, slik de gjorde fire år tidligere, da Thommessen ble valgt med 164 røster. Men tilliten til ham var blitt satt på gjentatte prøver før sommerferien, og senest da en samlet nasjonalforsamling ga presidentskapet knallhard refs for budsjettoverskridelsene på nærmere to milliarder kroner i forbindelse med ombyggingen av Stortinget.

- Jeg skulle jo uansett inn i presidentskapet, og stilte meg lojalt til tjeneste da Arbeiderpartiet plutselig fremmet meg som motkandidat dagen før avstemningen. Og at det endte som det gjorde, er helt greit, og Olemic og jeg skal få det fint sammen, forsikrer Eva Kristin Hansen, og viser utsikten til Karl Johan og gode, gamle Dasslokket som ligger badet i høstsol rett under oss.

- Første visepresident, sier hun og smatter fornøyd på tittelen.

- Det gir seriøse voksenpoeng, dette, fastslår hun, for selv om hun er 44 år og i gang med sin fjerde periode som folkevalgt, har hun litt vanskelig for å forsone seg med at tiden har løpt så raskt, fra da hun ledet AUF i to turbulente år rett etter tusenårsskiftet og fram til nå.

Sommeridyll: I 2000 var Eva Kristin Hansen, som AUF-leder, vertinne da statsminister Jens Stoltenberg besøkte Utøya. Det hersket ren idyll på sommerøya, som var et fast reisemål for Eva Kristin 15 år på rad.

Foreløpig er bokhyllene tomme, men bak skrivebordet har hun for lengst hengt opp den litt møkkete Leeds-vimpelen som har fulgt henne i årevis. Den er signert den legendariske målscoreren fra 1970-tallet, selveste Peter Lorimer, som Eva Kristin traff på en pilegrimsreise til Elland Road for noen år siden. Lorimer lot vanligvis beina snakke for seg, i motsetning til en annen brite, George Orwell, som også har vært med Eva Kristin Hansen på alle flyttelassene inne på Stortinget opp gjennom årene.

- Foreløpig er jeg litt usikker på hva jeg skal gjøre med denne innrammede plakaten med sitater fra «Animal Farm». Den har alltid falt så naturlig inn på de andre kontorene jeg har hatt, men her inne? Tja. «Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre», liksom, ler Eva Kristin Hansen, som nå har rang bare etter kongen, stortingspresidenten, statsministeren og høyesterettsjustitiarius, men foran regjeringens medlemmer.

- Stort likere blir det ikke?

- Nei, du kan så si. Men jeg skal fortsatt drive politikk. Og at presidentskapet befolkes med normale folk, er helt i tråd med det jeg ønsker at Stortinget skal være.

Og nettopp derfor vil nok George Orwell ganske snart få en sentral plass på en av veggene her inne, som en ironisk påminnelse om hva det er som gjelder.

Bobler av overskudd

- Det slo meg da jeg flyttet inn på kontoret her, at jeg faktisk bare hadde vært i denne fløyen én eller to ganger før. Ellers kjenner jeg hver krinkel og krok av Stortinget, føler jeg, både over og under bakken. Men jeg hadde egentlig aldri noe ærend her.

Å studere listen over tidligere stortingspresidenter, er som å lese politikkens adelskalender. Det har vært mye grått hår, mange levde liv. Som virile fotballtrenere gjerne blir belønnet med en opphøyet, mindre arbeidskrevende, lett pompøs og statustung landslagssjefjobb på tampen av karrieren, kan det virke som om presidentskapet i perioder har hatt samme funksjon for noen av stortingspartiene.

- Men parkert? Her? Nei, nei og tvert om, svarer Eva Kristin Hansen fortørnet.

- Jeg er vel en av de yngste som har havnet her. Samtidig er det en fordel å kjenne hverdagsrytmen på Stortinget ganske godt for å gjøre en god jobb i presidentskapet, som jo skal planlegge og tilrettelegge arbeidet i huset. Men samtidig skal jeg sitte i kontroll- og konstitusjonskomiteen i denne perioden, og jeg forestiller meg at jeg også skal få enda bedre tid til å følge opp trøndelagssaker enn tidligere. Men først og fremst blir dette noe helt annet enn det jeg har vært vant med. Jeg følte stor ydmykhet for oppdraget da jeg reiste med kongen til Karasjok for å være med på åpningen av Sametinget, og jeg kommer sikkert til å få mange tilsvarende opplevelser framover.

Toppmøte: Adresseavisen inviterte til politisk toppmøte på Krokholmen før stortingsvalget i 2013. Eva Kristin Hansen og Snorre Valen fikk med Heidi Greni som styrmann på den rødgrønne skuta.

Hun har alltid vært omtalt som en skarpstilt ordmitraljøse, og hun har snakket på inn- og utpust helt siden hun stengte oss inne på kontoret sitt for en halv time siden.

- Det er fordi jeg har så mye energi som skal ut, så mye overskudd og arbeidslyst. Jeg greier ikke å sitte i ro. Etter å ha vært sykmeldt i bortimot halvannet år, er det nesten som om jeg kan gå for full maskin døgnet rundt nå, sier hun.

Smertene i høyre skulder, som vi straks skal høre mer om, forfølger henne konstant og vil muligens gjøre det i flere år framover.

- Men det er bedre å sitte her og ha det vondt, enn å være hjemme. Se bare hva jeg har på programmet denne uka, sier hun og henter kalenderen.

- Onsdag skal jeg styre stortingssalen for første gang og holde presidentklubba, i spørretimen. Og dagen etter skal jeg ha engelskundervisning. Jeg har behov for å friske opp protokollengelsken. Når du går sykmeldt så lenge som jeg gjorde, blir det fort litt mye Netflix-engelsk.

Håp i snøret

Det var for ganske nøyaktig to år siden at det skjedde. Håp, den korthårete vorsteheren som Eva Kristin hadde hentet hjemme hos Rennebu-ordfører Ola Øie noen måneder tidligere, var bare ett år, men allerede en glad og ivrig muskelbunt, men med en lei tendens til å trekke litt vel hardt i båndet.

- Han hadde tatt ankelen til svigermor litt tidligere, og denne ettermiddagen var det min tur til å gå over ende på vei inn fra tur.

Hun slo skulderen kraftig, men trodde først bare at den var falt ut av ledd.

- En bagatell, var min første innskytelse, og ikke verre enn at jeg nok skulle få den på plass selv. Som gammel strekspiller på Kolstad hadde jeg hatt trøbbel med skulderen før.

Men denne gang var det et ordentlig brudd, og bare to dager senere ble hun operert. Det var inn med skruer og alt som skulle til, før Eva Kristin Hansen dro hjem til huset i Ski og til ektemannen Ole-Kristian Vefferstad - samt en ikke synlig angrende Håp. Der innstilte hun seg på at dette tross alt ville ordne seg ganske kjapt.

Superduell: To unge kvinner sloss våren 2005 om sisteplassen i Sør-Trøndelag: Eva Kristin Hansen (t.h) og Linda Hofstad sloss om sisteplassen i Sør-Trøndelag

Men tilbake på Stortinget økte bare smertene, og det viste seg at blodsirkulasjonen var redusert. Skulderleddet hadde begynt å råtne, helt bokstavelig, og det ble bestemt å operere inn protese. Men før hun rakk å bli lagt på operasjonsbordet, ble det oppdaget at Eva Kristin var full av skadelige stafylokokker som først måtte slås tilbake med antibiotika. En sykehusstreik, som for øvrig fikk skulderpasientens helhjertede støtte, utsatte operasjonen ytterligere, men på lille julaften ble omsider et nytt skulderledd meislet inn.

- Jeg sov nesten hele jula i fjor og til langt ut i januar. Deretter har det meste handlet om smertebehandling, rekonvalesens og opptrening.

Men oppi all elendigheten fikk heltidspolitikeren kjenne på den hverdagen som store grupper kronikere lever med hver eneste dag, og selv om Eva Kristin Hansen gjerne skulle vært foruten smertene, har erfaringen vært nyttig.

- Samtidig følte jeg utenforskapet på kroppen, det å merke at du gradvis blir utmeldt fra jobben. Det er et ensomt sted å være. Jeg vurderte aldri å dra inn til Stortinget og si hei til kollegene heller. Jeg så bare for syk ut, følte jeg, med armen i fatle, ute av stand til så mye som å børste håret selv.

I stedet ble det lange turer, med en mildere Håp i den andre enden av båndet, og mye Netflix, altså.

Da hun slapp fri tidsnok til å ta del i valgkampinnspurten hjemme i Trondheim, var hun nesten ustoppelig.

Det er hun fortsatt.

Men nå er den estlandske presidenten meldt borte ved Løvebakken, og vi bør pakke sakene og forlate kontoret så fort som mulig, flirer Eva Kristin Hansen. Kersti Kaljulaid er sikkert hyggelig nok, hun, men det er Olemic Thommessen som skal ta imot henne og det store følget, og hvis vi ikke er ute av dette området før estlendingen og sikkerhetsfolkene ankommer, blir vi sittende fast her en god stund. Det har vi ikke lyst til, forsikrer Hansen, og dermed forlater vi Stortinget gjennom hoveddøra, og langs den røde løperen som er rullet ut for Kaljulaid.

En helt annen by

- Mye av det jeg elsket ved Oslo i de første årene jeg bodde her, forsvant etter det som skjedde i 2011, sier Eva Kristin Hansen.

Vi har flyttet oss ned mot Studenterlunden, og hovedstaden er akkurat denne dagen på sitt mest høstfagre, uten at det gjør særlig inntrykk på visepresidenten. Hun hadde heldigvis møtt Ole-Kristian noen måneder tidligere, i god tid før verden liksom stoppet helt opp fredag 22. juli, for henne og for alle andre med hjerte og røtter i AUF. Ole-Kristian var rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe, verre var det ikke, det var slik de hadde gått på hverandre. Når hun ikke tok med kjæresten hjem til Trondheim i helgene for å vise ham hjembyen, pleide de å tilbringe mesteparten av tida i stortingshybelen i Fredensborgveien. Men akkurat denne dagen var de hjemme hos ham, på Ski, da bomben i regjeringskvartalet gikk av.

- Da meldingene fra Utøya begynte å strømme inn, dro vi til Sundvollen for å ta imot ungdommene som kom dit.

Slottsmiddag: Republikaneren Eva Kristin Hansen på vei for å spise middag med kongen i 2007. Som ledsager valgte hun partikollega Truls Wickholm, som sju år senere skulle bli forloveren hennes.

Etterpå ble det mer Ski for hvert år som gikk og stadig mindre Oslo, bortsett fra alle timene som ble tilbrakt på Stortinget. For tre år siden - inne på en Outland-butikk i Kirkegata - fridde plutselig Ole-Kristian, skjønt det like godt kunne oppfattes som en innkalling til byfogden noen dager senere, ifølge den vordende bruden.

- Vi møtte opp med forloverne, og det var det. Det var akkurat så neddempet som vi ønsket å ha det, sier Eva Kristin.

Tronds disippel?

Kolstad, Flatåsen, Saupstad. Der ble Eva Kristin Hansen formet på 1970- og 80-tallet, i en bedagelig klassereise som startet i lavblokkene i Casper Lundes veg, før opprykk i Tobb-systemet sendte pappa Rolf, mamma Brith og de tre barna til Husebyvegen og endelig til en enebolig i rekke helt sør i Saupstadringen.

Hun ble med ei venninne, lillesøsteren til det gryende stortalentet Tore O. Sandvik, på et AUF-møte da hun var 15, og var solgt lenge før kvelden var over.

- Alt falt liksom på plass. Der møtte jeg folk på min egen alder som var opptatt av det samme som meg. Det var ren magi. Men det var først og fremst kamp mot rasisme og kamp for miljøet. Dette var i 1989, og Berlin-muren sto fortsatt, og Nelson Mandela satt ennå fengslet.

Og Trond Giske skulle akkurat til å ta over Sør-Trøndelag AUF.

Det var en brytningstid både lokalt og globalt.

Par i hjerter: Det er blitt mange valgvaker på Folkets Hus i Trondheim med Trond Giske opp gjennom årene.

Eva Kristin Hansen ble selv en del av denne «klikken» av Giskes fortrolige, som det fortsatt heter.

- Alt jeg gjør skal gjerne vektes opp mot Trond. At Arbeiderpartiet ville ha meg inn i presidentskapet skal liksom ha vært en slags belønning for at jeg har stått last og brast med Trond. Heh? Etter tolv år på Stortinget? Som om jeg ikke kan måles på egne ferdigheter? Jeg er veldig lei, for å si det rett ut. Trond er en av mine mest fortrolige venner, men Trond er Trond, og jeg er meg.

- Og like kontant nådeløs, om det skulle være behov for litt harde klyper?

- Jeg er ikke en sånn type som går på akkord med egne prinsipper, om det er det du mener. Jeg står stort sett fjellstøtt på de samme standpunktene nå som før, spesielt i miljøkampen. Jeg er bekvem med mitt eget partis linje, men dropp Lofoten- og Vesterålen-tullet én gang for alle, sier hun med gnist i stemmen.

Det er gått 15 år siden Eva Kristin Hansen gikk tapende ut av det mange mener er den tøffeste kvinnekampen i norsk politikk. Hun hadde ledet AUF i to år, og ville gjerne fortsette, men ble utfordret av Gry Larsen. Hun ble kalt både «super-bitch», «gneldrebikkje», «kjeftesmelle» og «fittstim», og hadde mest lyst til å gi seg med politikk for godt etter å ha tapt kampen.

- Jeg skulle gjerne vært foruten alt det som skjedde da. Etterpå er Gry og jeg blitt gode venner, men den gang var det ingen av oss som bøyde av. Det gikk sport i å ta den helt ut, og jeg er ikke like stolt av alt som skjedde i den opphetede striden.

- Duellen ble lett karikert av at det var to jenter som slåss fra hvert sitt ringhjørne og ikke to gutter. Vi var unge og modige, kanskje overmodige - og ble sugd inn i det.

Republikaneren

Nå er hun mest opptatt av representasjonsoppdragene som venter framover.

- Det er jo ikke min favorittøvelse å kle meg i galla, så nå har jeg gjort en avtale med Husfliden. Jeg har måttet gi opp den gamle røde trønderbunaden min, som jeg ikke greier å komme inn i lenger. Så nå har jeg bestilt en grønn. Det er litt trist, for det var mora mi som sydde den forrige.

Ung republikaner: Eva Kristin Hansen, som leder i AUF i 2003

Eva Kristin skulle gjerne sett at mamma Brith rakk å oppleve henne med presidentklubba i stortingssalen, men hun døde etter flere års sykdom i 2012.

- Vi sto hverandre nær, vi, og jeg skulle gjerne hatt henne med meg nå, sier hun.

Om halvannen uke kommer Eva Kristin Hansen hjem til Trondheim i selskap med kongen, for å være med på 500-årsmarkeringen for reformasjonen i Nidarosdomen.

- Jeg fikk en del meldinger da jeg skulle inn i presidentskapet, om hva jeg tenkte på, jeg som er republikaner. Hallo, svarte jeg da, jeg er folkevalgt som alle andre på Stortinget og stemt inn på de meningene jeg har. Som at makt ikke skal gå i arv, rent prinsipielt. Men det betyr jo ikke at jeg ikke synes at vi har verdens beste kongehus og klodens kuleste konge, sier Eva Kristin Hansen.

- Og ikke tror jeg at kongen tar det så tungt heller, at Stortingets første visepresident er republikaner.

Her finner du flere Portretter fra Ukeadressa.