En septemberdag i 1986 kjører to unge, tyske prester over Elgeseter bru. De har vært på veien i tre døgn, siden de forlot Sør-Tyskland. I passasjersetet sitter Heinz-Josef Catrein (36). Bak rattet hans ordensbror og studiekamerat: Georg Müller (35), som senere skal bli biskop i Trondheim.

Paradis! tenker 36-åringen. Han bærer flyttelasset over i et lite rom i prestegården, i kirka som siden blir jevnet med jorda og som nylig har gjenoppstått.

I Trondheim finner Catrein en eventyrlig drøm av en liten, levende menighet på rundt 1500 troende. Noen få norske og mange utlendinger. Som ungdomsprest samler han de unge nede i «hula», i tilfluktsrommet. Her er lille «Oscalito» fra Chile og den afrikanske NTNU-studenten Louis. Elever fra Katedralskolen med foreldre fra hele verden.

De steker vafler til inntekt for «den tredje verden». Har heftige diskusjoner om kvinnelige prester ...

- En fantastisk tid. Alle kjente alle, og vi holdt sammen, forteller Heinz-Josef Catrein.

Han viser oss rundt der nede i «ungdomshula», som fremdeles består under det nye mursteinsbygget. Han er i byen for å overvære en stor festdag: Vigslingen av den nye domkirka.

30 år er gått siden han var ungdomsprest i Trondheim, etter hvert også sogneprest i Levanger, så i Ålesund.

Ukeadressa har bedt Heinz-Josef Catrein fortelle historien: Om konfliktene i den katolske kirka, hvordan de forsøkte å hindre Müller i å bli biskop, hvordan biskopen ga ham sparken som ungdomsprest - og om det mørke kapittelet i Midt-Norges kirkehistorie: Da Müller ifølge Vatikanet i 2009 tilsto overgrep mot en altergutt. For Catrein personlig ble rollene på mange måter snudd på hodet: Etter hvert var det han som skulle passe på at biskopen holdt en lav profil, et oppdrag han hadde frem til Müllers død i 2015.

- Det tragiske er at Georg Müller og jeg var gode venner, forteller Catrein.

Kirkevigsling: Heinz-Josef Catrein var i fjor høst i Trondheim igjen, i forbindelse med vigslingen av den nye domkirken.

Forsøkte å overbevise paven

Hans første tid i Trondheim var harmonisk. Konfliktene kom etter at Müller i 1988 ble utnevnt til apostolisk administrator for Trondheim katolske stift.

- Vi hadde aldri mistanke om overgrep da, men det smalt alltid rundt Georg. Vi led under konfliktene. Vi var flere som mente han var en autoritær leder som ikke klarte å sette seg inn i andres problemer, forteller Catrein.

I 1996 begynte ryktene å svirre: Hadde paven tenkt å utnevne presten Müller som biskop? Kunne det stemme? Motstandere og tilhengere mobiliserte. Birgittasøstrene på Tiller var Müllers venner. Det samme gjaldt enkelte andre i menigheten, blant annet noen fra den vietnamesiske gruppen. Menigheten var splittet.

- Han var selvsentrert - og uegnet som biskop, mente Catrein.

Müller selv medgikk at det fantes uoverensstemmelser, men til Adresseavisen sa han samtidig: «Jeg vil imidlertid ikke være med på at jeg har samarbeidsproblemer i forhold til store deler av legfolket. Det er vel riktigere å si at noen få er uenige med meg.»

Müller-motstanderne ble enige om å gå tjenestevei for å varsle Vatikanet. Litt spesielt var det kanskje at det var Müllers egen orden - Picpuspatrene - som tok initiativ til varslingen. De fikk audiens hos pavens mann i Norden, nuntius, som da holdt til i København. Catrein selv og daværende leder for den tyske delen av ordenen reiste sammen for å legge frem sitt ærend:

- Vi var overrasket over at vi fikk lov til å komme. Vi ble godt mottatt, de lyttet til oss. Mer kan vi ikke si, vi vet ikke hva de rapporterte videre. Vi ble uansett ikke hørt, slår Catrein fast.

Tilhengerne av Müller mobiliserte også sine:

- I første rekke Birgittasøstrene og den mektige Focolarebevegelsen. De er innflytelsesrike, har mange biskoper, erkebiskoper og kardinaler og er pavens trofaste tjenere. Det er noe annet enn oss «liberale halvprotestanter», ler Catrein.

Ordensbrødrene og deler av lekfolket mislyktes altså i å hindre Müller å bli biskop. Dette kommenterte også Müller selv: «Deres kritiske vurderinger har blitt hørt, men har altså ikke veid tungt nok, ettersom en avgjørelse er tatt i min favør,» konstaterte han i Adresseavisen sommeren 1997.

I ungdomshula: Catrein viser Ukeadressa runt i tilfluktsrommet under nyirken på Kalvskinnet.

Boikotter vigslingen

Samme sommer blir Müller vigslet. Nå er han biskop Georg Müller. Det går ikke stille for seg. Prester i Trondheim katolske stift boikotter det hele, og Catrein er blant dem som protesterer:

- Det ville vært hykleri dersom vi stilte opp og lot som om alt var greit, sier Catrein i dag.

Etter at Müller kommer til «makta», forsvinner hans få gjenværende ordensbrødre fra Midt-Norge. Georg Müller kommenterte prest Arne Kirseboms avskjed i Adresseavisen:

«Pater Arne er avholdt og respektert også av meg. Jeg beklager at han finner det nødvendig å trekke slike konsekvenser.»

For Catreins vedkommende gjorde den nye biskopen kort prosess: Han ga ham sparken som ungdomsprest og som generalvikar for biskopen. Uten saklig grunn, og i et brev på to og en halv linje, ble han sagt opp, skrev Adresseavisen i september 1997.

- For meg var det dramatisk. Jeg var sint. Det å være ungdomsprest var en jobb som betydde mye for meg, forteller Catrein.

En uke senere ble han utnevnt til æresmedlem av Norges unge katolikker, og følte at det var et slags plaster på såret. Catrein fortsatte også som sogneprest i Ålesund i enda noen år, før han i 2000 forlot stiftet i Midt-Norge for godt. Da besluttet Picpuspatrene i Norge å samle seg i Kristiansand. Dette valget markerte også slutten på denne ordenens rolle i Midt-Norge. Siden 1931 hadde Picpuspatrene hatt ansvaret for den «sjelesørgeriske betjening» av Midt-Norge, ansvaret for å sørge for prester. Catreins avreise markerte at et engasjement som hadde vart i nesten 70 år, ble avsluttet.

Nå var det bare én Picpusbror igjen i Trondheim, nemlig biskopen selv.

Tilsto overgrep, ifølge Vatikanet

Men også biskopen skulle etter hvert forsvinne herfra, på dramatisk vis. Han sjokkerte hele menigheten da han under høymessen søndag 7. juni 2009 varslet at han var fristilt fra sitt embete. En liten uke senere forlot han byen. Etter hva Adresseavisen kjenner til, har Müller aldri vendt tilbake til byen som hadde vært hans hjem i nærmere 30 år.

- Mobiltelefonen min ringte. Jeg så at det var et italiensk nummer, det var vår øverste ordensledelse i Roma. Jeg tenkte at det måtte være noe alvorlig, forteller Catrein.

Han var da en av meget få som allerede i et halvt års tid hadde visst om historien: En tidligere altergutt anklaget Müller for overgrep. Catrein visste at dette var under etterforskning av kirka. Nå fikk han beskjed om hva som skulle skje videre.

Siden Catrein forlot Midt-Norge i 2000, hadde han stort sett virket som sogneprest i St. Ansgar menighet i Kristiansand. Nå ville tilfeldighetene det slik at Catrein i 2009 igjen var i ferd med å bryte opp og ta farvel. Han var nemlig akkurat blitt valgt til leder for Picpuspatrenes tyske provins.

Flyttelasset var allerede gått. Nå fikk Catrein beskjed om at det ikke bare var han som var på vei tilbake til Tyskland, men også biskop Müller.

- Jeg var glad for at bobla sprakk. Det er bedre å få frem sannheten på en smertefull måte enn å være uærlig, sier Catrein.

Hele «sannheten» hadde imidlertid ikke kommet frem i offentligheten ennå. Den offisielle forklaringen var samarbeidsproblemer i menigheten. Men egentlig ble biskopen sendt til en helseklinikk i Tyskland, der han fikk «psykologisk behandling eller terapi» og han var underlagt «åndelig veiledning», ifølge Vatikanet.

7. april 2010 ble det offentlig: «Konfrontert med historien til offeret, tilsto biskop Georg Müller seksuelt misbruk av en mindreårig altergutt,» skrev Adresseavisen, og skapte med det overskrifter over hele verden. Dette bygde på en skriftlig redegjørelse fra Vatikanet etter Adresseavisens henvendelser om saken.

Nytt og gammelt: I bakgrunnen sees den nye delen av domkirken. Catrein sitter i den gamle delen.

Overgrepet skal ha skjedd på begynnelsen av 1990-tallet, men det har aldri kommet frem konkret hva slags overgrep eller hvor lenge det skal ha pågått. Saken er henlagt av politiet.

Catrein skulle ha tilsyn med Müller Samtidig som nyheten sprakk, forlot biskopen helseklinikken, som lå idyllisk til i landlige omgivelser utenfor en småby vest i Tyskland. Han reiste til Picpuspatrenes generalhus i Roma. Der ble han i to år, frem til Catrein nok en gang fikk med biskopen å gjøre:

- Jeg fikk i oppgave å finne et sted med en viss diskresjon der Georg kunne bo, og jeg besluttet at vårt kloster i Münster var best. Det var litt skjermet fra offentligheten, forklarer Catrein.

Selv om han er sjef for den tyske delen av ordenen, var han ikke biskopens overordnede, fordi biskoper hører til direkte under bispekongregasjonen. Men Catrein fikk likevel et oppdrag fra Vatikanet, en liste over ting han skulle passe på: Müller skulle ikke ha kontakt med barn og unge, han skulle ikke opptre som biskop og ikke holde offentlige gudstjenester.

- Georg holdt en lav profil hele veien. Han var svært nedbrutt, men han hadde noen gode venner. Han holdt seg meget rolig, det var ikke noe problem for meg å passe på, sier Catrein.

Tilgivelse – eller forsoning?

Han og Müller bodde i hvert sitt kloster: Catrein i Werne, knappe fem mil unna biskopens tilholdssted i Münster. Totalt er de bare 50 Picpusbrødre igjen i Tyskland nå, fordelt på fire klostre.

- Hvordan var det å forholde seg så tett til en mann som hadde gitt deg sparken, som du har hatt store konflikter med - og som ifølge Vatikanet tilsto overgrep?

- Som ordensbrødre er man en slags familie. Og man velger ikke sine familiemedlemmer. Man må ta dem med deres svakheter og deres styrker, sier Catrein.

- Men vil du si at du tilga ham, eller blir det feil å snakke om tilgivelse?

Begivenhet: Bildet er tatt etter vigslingsmesse i nye St. Olavs domkirke i november i fjor.

- Han har fått sin straff, og jeg synes den var streng. En tilværelse i et lite tysk kloster, uten noe særlig anerkjennelse ... Jeg kjente ingen skadefryd da han ble sendt vekk fra Trondheim. Jeg syntes det hele var en stor tragedie. Mange tenker at han ikke ble straffet nok, men jeg vet at han led under det å miste «kappe og krage». For meg var det viktigste at stiftet i Trondheim igjen fikk luft under vingene, sier Catrein.

Han fortsetter:

- Men tilgivelse? Hva betyr det egentlig? Tilgivelse er et sterkt ord. Til syvende og sist er det bare Gud som kan tilgi, eller i dette tilfellet offeret. Jeg har prøvd å forholde meg høflig og normalt til Georg. Jeg måtte leve i anstendighet med ham. Også han prøvde å komme tilbake til et slags ordentlig forhold mellom oss to. Jeg tenker at det er mer en slags forsoning, enn en tilgivelse, forteller Catrein.

Han forteller også om tvil rundt sin egen rolle:

- Man skal ikke opphøye seg selv til dommer. Kanskje har også jeg bidratt til at tonen oss imellom ble mer aggressiv enn den burde ha vært? Jeg har også gjort feil, og jeg har tvilt mye rundt dette både før han døde og etterpå, sier Catrein.

Tilgivelse var også et av temaene i boka «Ingen vei utenom» som altergutten ga ut i 2010. Mannen, som selv er familiefar, skriver at tilgivelse krever at den som voldte skaden virkelig angrer og ønsker å gjøre opp for seg: «Det har jeg ikke erfart og derfor finner jeg det vanskelig å tilgi,» skriver han. Mannen oppgir i dag at han er ferdig med saken og at han ikke har mer å si.

Adresseavisen ba Müller flere ganger om å kommentere saken, men han avslo. Byavisa siterte ham imidlertid i 2013 på at han mente at han var uskyldig - og at han aldri hadde tilstått noe overgrep.

- Måten Vatikanet håndterer slike saker på, gjør at man ikke får innsyn i hva som egentlig har skjedd. Siden saken var foreldret, ble det heller ingen rettslig prosess i Norge som hadde sikret slikt innsyn. Det hadde vært enklere dersom det var mer åpenhet rundt hva Müller egentlig tilsto overfor Vatikanet, men jeg skjønner også at ofrene og deres familie ofte ikke ønsker dette, sier Catrein.

Fra klosteret i Münster fortsatte Müller kontakten med Focolarebevegelsen, som han hadde vært en del av siden studietiden. Han hadde også noen nære venner som besøkte ham. I 2015 ble biskopen alvorlig kreftsyk, og Catrein var en av dem som var der på hans dødsleie.

- Det gikk veldig fort. Fem måneder etter diagnosen var han død. Jeg kan selvsagt ikke si noe om hva vi snakket sammen om, men jeg besøkte ham på dødsleiet flere ganger, og vi hadde noen gode samtaler. Jeg snakket med ham også to dager før han døde. Etter at Müller fikk diagnosen, fikk vårt forhold et nytt grunnlag: Når noen ligger for døden, viser man omsorg, sier Catrein.

Tilbake? Catreins åremål som leder for Picpusordenen i Tyskland er i ferd med å løpe ut. Kan hende han igjen dukker opp i Trondheim?

Vil kanskje tilbake?

Menigheten i Trondheim er ikke lenger en liten, tett flokk, slik de var da Catrein kom midt på 1980-tallet. Nå teller de over 5000 medlemmer.

Klokken er noen minutter på ni en fredag morgen i november 2016. Flere personer haster de siste meterene, ned trappen og inn døra til interimskirken, kjelleren som står igjen under den nye kirken. Her, vegg i vegg med «ungdomshula» med tykk mur og digre ståldører, holdes morgenmesse. Det er siste dagen før den nye St. Olav domkirke skal vigsles. Stolene står litt hulter til bulter bakerst, det er bare halvfullt med folk. Catrein er blant de siste som kommer, han setter seg alene på siden og smiler til sogneprest Egil Mogstad som passerer ham idet prosesjonen er på vei inn.

Etter seremonien reiser flere seg og går bort til Catrein. De klemmer ham, smiler. En norsk-chilensk kvinne er der. Flere menn også. De vil vite hvordan det går med ham.

- Det er folk jeg kjenner fra årene jeg bodde her. Det satte preg på meg, tiden her, forteller Catrein etterpå, når vi møter ham på Café To Tårn.

I 2018 er han ferdig som sjef for Picpusordenen i Tyskland. Hva som skjer da, vet han ikke.

- Vil du tilbake til Norge?

- Det er ikke jeg som bestemmer det, jeg må dra dit hvor de vil ha meg. Men jeg savner tiden jeg hadde i Trondheim, og er i Norge hvert år, sier Catrein.

PS: Adresseavisen har vært i kontakt med daværende nuntius (pavens diplomatiske representant i andre land, med samme rang som en ambassadør) Emil P. Tscherrig, som håndterte Müller-saken på vegne av paven, og bedt om mer åpenhet rundt saksbehandlingen. Vi har blant annet spurt om hva Müller konkret tilsto, og om det kan stemme, slik Müller selv hevdet overfor Byavisa, at han ikke har tilstått noe. Tscherrig svarer i en kort e-post: «Jeg kan bare si: Saken om biskop Müller ligger for meg langt tilbake i tid og jeg har ingenting mer å si om den.» Tscherrig er i dag nuntius i Argentina.

Adresseavisen har også kontaktet Vatikanets presseenhet og bedt om svar på de samme spørsmålene - og på om biskopen forsøkte å få sin sak gjenåpnet i Roma før han døde. Vi har ikke fått svar.

Vi har også vært i kontakt med noen av biskopens støttespillere her i Trondheim, som ikke ønsker å kommentere saken.