I fem korte kapitler forteller vi hva som skapte Tyrkias sterke leder.

De religiøse mennene i Kasimpasa var tidligere kjent for å ha et spesielt ganglag når de spaserte gjennom gatene. De tråkket ned hælen på skoene, skjøt brystet frem og skuldrene tilbake, mens de svingte bønnekransen rundt pekefingeren.

Kasimpasa er en konservativ arbeidebydel i Istanbul. Her vokste Recep Tayyip Erdogan opp. I dag kan alle i Kasimpasa fortsatt se og høre bydelen i sin elskede president, sier de. Det ligger i måten han beveger seg på og snakker på, forklarer de.

I Tyrkia bruker man begrepet «kasimpasali» om gategutter som snakker fra levra og som ikke er redd for å havne i munnhuggeri. Erdogans far flyttet fra Rize ved Svartehavet, og sønnen vokste opp i et strengt konservativt hjem og gikk på religiøs skole. Han var opptatt av islam, politikk og fotball. Det ga ham problemer på flere fronter.

Inntil nylig var Tyrkia dominert av den strenge sekularismen som det morderne Tyrkias landsfader, Mustafa Kemal Atatürk, hadde innført med republikken i 1923. Farens dype religiøsitet ga derfor familien en «outsider»-status, og Recep Tayyip Erdogans politiske islam skulle senere bli forbudt i flere omganger.

Heller ikke fotballen var uten problemer. Den fremtidige presidentens autoritære far så fotballen som bortkastet tid, og den unge Erdogan måtte derfor spille fotball i hemmelighet. Fotballskoene gjemte han unna, så faren ikke skulle finne dem.

Da Erdogan ble borgermester i Istanbul i 1994 så ikke de lokale mennene noe særlig mer til ham, men han viser stadig sin tilknytning til bydelen ved å besøke farens gravsted i ny og ne.

Brutalt oppgjør: Det tyrkiske politiet slo nådeløst ned på demonstrasjonene i Gezi-parken i Istanbul sommern 2013.

Erdogan bryter med sin mentor

De var åtte personer som møttes i en leilighet i Istanbul, for å endre tyrkisk politikk. Det var etter valget i 1987. Det sterkt religiøse Velferdspartiet hadde kommet under sperregrensen på ti prosent. Nå møttes den 37 år gamle Recep Tayyip Erdogan og syv andre i sjette etasje i et bygg med et lite skilt som ingen la merke til. Under valgkampen sto en av dem alltid foran bygget og spurte forbipasserende om de visste hvor Velferdspartiet hadde kontor. Det var det ingen som visste. «Åh, her er det jo», ville den utsendte mannen så si.

- Slik gjorde vi folk oppmerksomme på partiet, sier Ekrem Sama, en av de åtte som sammen med Erdogan gikk i gang med å bygge opp det religiøse partiet.

Velferdspartiets karismatiske leder var Necmettin Erbakan, som hadde grunnlagt ideologien Milli Görüs, som ville styrke islamistenes rolle i Tyrkia og dreie landet vekk fra vestlige tendenser. Hans forskjellige partier ble flere ganger forbudt av grunnlovsdomstolen, fordi partiene brøt med grunnlovens skille mellom stat og religion.

Erdogan ble leder for partiets Istanbul-avdeling, og Ekrem Sama ble kasserer. Han spurte Erdogan om han var forbundet med Erbakan «i hjertet». Erdogan svarte at han ikke kunne måle seg med så mye som én av Erbakans negler, forteller Ekrem Sama.

Erdogan forteller ofte at han ikke er drevet av personlige ambisjoner, men Ekrem Sama mener at han i stor grad var og er det.

- Han ville helt sikkert ha suksess, men han hadde ikke den nødvendige kulturelle bagasjen. Han snakket ikke noe fremmedspråk. De som var rundt ham dirigerte ham. Og siden vi hadde øynene på målet hele tiden la jeg ikke merke til det den gang, men han strebet nok etter å ta Erbakans plass en dag, sier Ekrem Sama.

Ved valget i 1991 hadde Erbakans forbud mot å delta i politikk blitt opphevet, og partiet kom inn i parlamentet med 17 prosent oppslutning.

I 1994 ble Erdogan den første islamsk-orienterte borgermesteren i Istanbul. Her skal han ha sagt at demokrati er som et tog. Når du kommer til ditt stoppested, så går du av.

Erdogan ble populær ved å tilrettelegge for konkrete fremskritt som var synlige for innbyggerne. Vann, veier og sykehus ble prioritert.

I disse årene hadde han en fast gest som skulle vise hvor ubestikkelig han var, i motsetning til sine korrupte forgjengere. Han holdt ringen sin opp for offentligheten og fortalte dem at dette var den eneste ringen han eide, forklarer Ekrem Sama.

«Hvis du en dag ser at Tayyip Erdogan er rik, så vet du at jeg har syndet», skal Erdogan ha sagt, ifølge Ekrem Sama. 25 år senere har Erdogan fått bygd et gigantisk presidentpalass som har mer enn tusen rom.

I 1995 kom Velferdspartiet til makten i Ankara, og i 1997 ble borgermesteren enda mer populær blant de sterkt troende velgerne.

Erdogan terget militæret ved å lese opp et muslimsk dikt med krigerske overtoner, hvor moskéer omtales som «våre barakker», og minaretene som «våre lanser». I 1999 sonet Erdogan fire måneder i fengsel på grunn av diktopplesningen, og han fikk forbud mot å stille til valg.

Samtidig havnet Erbakan i nye problemer. Militæret gjennomførte det som har blitt omtalt som et «postmoderne kupp». De ga 18 «anbefalinger» til regjeringen, inkludert et forbud mot å bruke religiøse sjal på universitetene.

For første gang talte Erdogan sin tidligere mentor midt imot, og beskyldte Erbakan for å ha skrevet under på «anbefalingene». Erbakan avviste anklagen kategorisk. To måneder senere gjentok Erdogan sin anklage ved en kafé i Istanbul, og da fikk Ekrem Sama nok. Man snakker ikke imot sin leder, forklarer han i dag. Han smelte igjen døra og gikk sin vei. Erbakan ble senere tvunget til å gå av, og militærstyret fikk trumfet gjennom sine reformer.

Fire år senere endret Erdogan på tyrkisk politikk nok en gang, denne gang ved å danne Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP). Nå tok han avstand fra Erbakan og Milli Görüs, og vendte blikket mot Vesten. Det førte til at tyrkiske og utenlandske politikere begynte å spørre seg om Erdogan virkelig hadde forandret seg, eller om han bare hadde spilt et taktisk og tålmodig spill.

Ekram Sama sier at Erdogans grunnleggende velgerappell er islam og Milli Görüs. Han forteller åpent at de forsøkte å etablere en islamsk organisasjon, men siden dette var forbudt ble den heller presentert som et politisk parti. Den gamle kassereren sier at han har vansker med å gjenkjenne sin gamle venn i dag.

- Den gamle Erdogan er helt forandret. Idealisten Erdogan er borte, og populisten Erdogan har tatt hans sted, sier han.

Fremgang, frihet og dobbeltspill

Den 47 år gamle Recep Tayyip Erdogan og andre utbrytere fra Velferdspartiet var i gang med å danne AKP da Fatma Bostan Ünsal ble invitert med. Det var i august 2001. Fatma Bostan Ünsal var en mangeårig forkjemper for kvinners rett til å bære sjal. Første gang hun møtte Erdogan ga han henne en kassett som han hadde spilt inn. Her leste Erdogan opp religiøse dikt. Fatma Bostan Ünsal opplevde Erdogan som en direkte person, og ante at folk ville kunne se ham som en sterk leder.

AKP var populært allerede før partiet var dannet, men Fatma Bostan Ünsal ble raskt frustrert. Partiet var tilbakeholdende når det kom til sjalene.

I 2002 vant AKP parlamentsvalget og dannet regjering, men partileder Erdogan kunne ikke stille opp i valget på grunn av dommen fra 1999. Året etter ble han imidlertid valgt inn ved et suppleringsvalg.

AKP kom til makten med en plan om å få Tyrkia med i EU. De lovet å demokratisere landet. De erklærte at de hadde forlatt Milli Görüs og Erbakans islamske politikk. Institusjonene tilpasset seg EUs regler og de ikke-statlige organisasjonene sto enda friere enn tidligere. AKP fremsto som et kulturelt konservativt, politisk demokratisk og økonomisk nyliberalt høyreparti.

I disse årene fikk Erdogans regjering kontroll over den galopperende inflasjonen. Veier og sykehus ble bygget, og en ny tyrkisk middelklasse vokste frem, godt hjulpet av reformer som forgjengerne hadde iverksatt, samt en strøm av europeiske investeringer.

I 2006 begynte det imidlertid å knake i fugene. Frankrikes konservative president, Nicolas Sarkozy, og Tysklands konservative forbundskansler, Angela Merkel, sendte signaler om at Tyrkia ikke kunne regne med å bli medlem av EU. I Tyrkia ble signalene oppfattet som om at landet ble avvist fordi det var muslimsk.

Erdogan knytter neven

3. juni 2013 var Hakan Yaman på vei hjem fra jobb da hans livs mareritt begynte. Han var 37 år gammel, gift, far til to barn, og arbeidet som sjåfør. Da han nærmet seg hjemmet sitt, forteller han at han kom over en demonstrasjon mot regjeringens planer om å bebygge den grønne Gezi-parken midt i Istanbul og mot politiets brutale fremferd.

Plutselig ble Hakan Yaman truffet av en vannstråle i ansiktet. Strålen hadde nok kraft til å kaste ham inn i en mur, forklarer han. En gasspatron traff ham i magen, og han falt til bakken. En gruppe politifolk kom løpende til for å slå på ham, og kort etter hadde han både kraniebrudd og brukket kjeve. En mann i sivile klær og hjelm, som Hakan Yaman antar var en sivilkledd politibetjent, slo ham i øyet med noe skarpt. Så trakk fem betjenter ham inn i et bål som lå og ulmet, og lot ham ligge der, sier han. Da han kom til bevissthet lot han som om han var død. Hakan Yaman forklarer at han så rett inn i frontlysene til en politibil med vannkanon når han våknet, og han fryktet at han ville bli kjørt over.

Politivolden førte til at demonstrasjonene rundt Gezi-parken i Istanbul spredte seg til store og små byer rundt Istanbul. Da det hele var slutt var elleve mennesker døde og 8000 skadd. Tyrkia var et forandret land.

Da demonstrasjonene begynte i Gezi-parken satt journalisten Nagehan Alci om bord på Erdogans fly, på vei til Nord-Afrika. Hun er et kjent ansikt på tyrkisk tv, hvor hun leverer analyser og kommentarer for det Erdogan-vennlige HaberTürk-konsernet. Hun har fulgt Erdogan tett i mange år, ofte som en del av det medreisende pressekorpset. Hun beskriver Erdogan som en patriark som ser hard ut, men som også har en sentimental side. Hun sier at presidenten elsker å snakke om sine barnebarn. Hun beskriver ham også som en ekstremt disiplinert politiker med god hukommelse, som alltid vet hvilke budskaper han skal levere rundt pressebordet for å skape de ønskede overskriftene. På denne flyturen, mens Gezi-protestene eskalerte, kunne imidlertid Nagehan Alci lukte at de unge menneskene i Istanbul hadde utlyst en frykt i Erdogan.

- Jeg tror han ble redd og fikk panikk, sier hun.

Hun sier at patriarken fra Kasimpasa ikke viser frykt i vanlig forstand når han blir redd. I stedet ble han rasende, og retorikken hans ble hardere, sier hun.

- Jo flere trusler han får, jo hardere blir han, sier Nagehan Alci.

På flyplassen i Istanbul holdt Erdogan en nå berømt pressekonferanse, hvor han fordømte sine motstandere. Bak kulissene fryktet Erdogan og hans innerste krets for at de ville miste makten, vurderer Nagehan Alci. Internt i Tyrkia ble han utfordret i deler av statsapparatet, og i Egypt var et militærkupp på gang. I religiøse kretser i Tyrkia fryktet man et nytt militærkupp og gjenoppblomstringen av den strenge sekularismen.

Recep Tayyip Erdogan demokratiserte Tyrkia, men da han ble truet av Gezi og av Gülen-bevegelsen ble han hardt og bevegde seg i en illiberal retning, mener Alci.

For Hilal Kaplan, en annen av Tyrkias markante spaltister, snudde også Gezi opp ned på mange ting. Hilal Kaplan er tidligere aktivist for retten til å bære sjalet hun kler seg med. Hun var også om bord på presidentens fly som en av de utvalgte journalistene da protestene startet. Det gjorde henne til en moralsk Erdogan-støtte, forklarer hun.

Hilal Kaplan hevder at demonstrasjonene var et uttrykk for fremmede makters innblanding i Tyrkias interne anliggender. Hun mener at CNNs direktedekning av Gezi-protestene i timevis er bevis for dette. Fremmede medier fremstiller gjerne Erdogan som en hard autokrat som aldri smiler, sier hun. Og i motsetning til Nagehan Alci beskriver hun Erdogan som helt rolig under de dramatiske timene om bord i flyet.

Nylig ble Nagehan Alci dømt til 105 dager i fengsel for å ha sagt på tv at det foregikk forferdelig tortur mot kurdere i et fengsel på 80-tallet. Hun ble dømt for å ha hjulpet en terrororganisasjon.

Erdogans vestlige «gisler»

I oktober 2016 ble den amerikanske pastoren Andrew Brunson og hans kone kalt inn til den lokale politistasjonen i provinsen Izmir, på Tyrkias vestkyst. Andrew Brunson var prest i en liten evangelisk-protestantisk menighet. De hadde bodd i Tyrkia i over 20 år. Paret trodde at de bare måtte fornye oppholdstillatelsene, men det skulle vise seg å være langt mer alvorlig. Andrew Brunson har ikke vært på frifot siden den gang. Den 50 år gamle presten sitter i fengsel og risikerer å bli sittende der i 35 år.

Først ett år etter arrestasjonen ble advokaten Ismail Cem Halavurt tilknyttet saken. Han forsvarer sin klient alene fra sitt kontor i et beskjedent i Istanbul. Det var først da han og USA hadde presset på i ytterligere tre måneder at påtalemyndigheten presenterte en tiltale.

Andrew Brunson er mistenkt for å hjelpe både det kurdiske arbeiderpartiet, PKK-som står på blant annet EUs terrorliste-og predikanten Fethullah Gülens bevegelse, som anklages for terrorisme i Tyrkia. De to bevegelsene er gamle erkefiender, men i dagens Tyrkia kommer anklager ofte i pakkeløsninger, sier advokaten. PKK, Fethullah Gülen-bevegelsen og Gezi-protesten. Det er en oppfattelse av at statens fiender har rottet seg sammen, sier han.

I praksis holdes Andrew Brunson som gissel av den tyrkiske regjeringen, mener hans advokat. Han er en forhandlingsbrikke som regjeringen kan bruke i forhandlinger med USA. Og ifølge Aykan Erdemir er pastor Brunson ikke den eneste utlendingen i en slik situasjon.

Erdemir hevder at det er mer enn 30 utlendinger som sitter fengslet i Tyrkia, anklaget for terror og spionasje i kjølvannet av kuppforsøket i 2016. Her er fanger fra Kina, India og Brasil, men også fra USA og Europa.

Hva som skjer med dem, nå som Erdogan har fått forsterket sin maktposisjon i årevis, er høyst usikkert.