Da har vi kommet til den høytiden igjen.

Høytiden hvor målet er å gå langt, lengre, lengst på ski, bli solbrent, og gjerne litt snøblind og dessuten komme seg ut i frisk luft (les: snøstorm ingen hindring, finnes ikke dårlig vær, ja du vet den regla der) - ja, generelt være prototyp på nordmann i Fjällräven-anorakk og Bergans-sekk på ryggen.

I min barndom skulle denne oppvisningen i å være så norsk som det gikk an, skje på hytta i Røros. Pappa hadde en slags stresskoffert som det tøt alskens tuber, Swix-stifter og svamper ut av. Og stress er ordet som går igjen her ja. I vår jakt etter å være den perfekte nordmann skulle man komme seg raskt ut i løypa. Men først måtte det prepareres. Mamma smurte et tykt lag med Nivea-krem fra blå aluminiumsboks på alle ungene i hytta, uansett om det var sine egne eller andres. Verdens feiteste krem brukte om lag to timer på å trekke inn i huden, så man ble sendt ut i snøen, ikledd kamuflasje i ansiktet. Det var nesten ikke mulig å se forskjell på ansikt og snøhule. Heldigvis hadde man som regel noen elleville knallfargede solbriller som ga et inntrykk av at det var et fjes i alt det hvite.

Mens mamma tok seg av preppen i ansiktet, tok pappa for seg skiene. Og det ble smurt og smurt. I en voldsom fei, for her var det ingen tid å miste. Alle vet jo at nordmenn er tidlig på'n. Her gjaldt det å komme i gang så tidlig som mulig for å slå rushtrafikken opp til Skistua. Men 300 meter ut i løypa sa det stopp. I den samme lille bakken hver eneste påskedag gikk det to stavtak frem, og fire tilbake. For å virkelig understreke at det overhodet ikke var noe feste, kunne jeg også legge til et lite fall på knærne, sånn for å hamre poenget inn. Du vet, for dramatisk effekt. Kanskje til og med henge litt på stavene, mens skiene var altfor langt bak. Litt som den derre yoga-posituren som heter solhilsen. Og mens den ene familien etter den andre føk forbi, ble pappa mer og mer stressa. Av med skiene, frem med blå, lilla eller rød Swix, klister eller hva som enn kunne funke.

Og mens pappa bannet og snudde skiene mine, gikk mamma ut av skisporet. Hun stilte seg opp, med ansiktet mot sola og med øynene igjen. Som alle gode nordmenn, visste hun godt at sola skal nytes når den først er til stede. Det var da jeg så mitt snitt, til å virkelig gjøre det nordmenn kan aller best i påska, nemlig å gå løs på Kvikk Lunsjen. Dette er en sjokolade som er fullt mulig å åpne uten en lyd. Kjekslyden kan være avslørende, men det finnes måter å unngå støy på.

Etter å ha sett på underholdningen (les: pappa som fremdeles bannet og mumlet noe om «smørefrie ski neste gang») og satt til livs ei plate med sjokolade, var jeg klar for neste bakke. Jeg lot det gjerne gå én kilometer eller to før jeg gjentok ritualet. Da vi endelig var fremme ved skistua, og pappa stolt kunne konstatere at vi hadde kommet frem i grevens tid, for her var det jo ledige bord, satte vi oss ned for å ta frem nista. Men det var som regel da det store påskemysteriet åpenbarte seg. For hvor hadde all Kvikk Lunsjen tatt veien? Da jeg var yngre, hadde jeg sjelden et godt svar på det. Men nå skal du få litt livsvisdom, pappa: Veien er målet.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.