Alfred Ydstebø ble kalt «asylbaron» i riksmediene, da han dro inn 60-70 millioner kroner på å drive asylmottak under flyktningkrisen i 2015. Nå bruker han av overskuddet for å hjelpe syke og skadde krigsflyktninger i Bekaadalen i Libanon, like ved grensen til borgerkrigsherjede Syria.
Uten mat og drikke, duger helten ikke, heter det i ordtaket. Han smører seg en liten nistepakke. Ikke noe prangende. Brødskiver med servelat og tomat. Grabber en vannflaske på vei ut av frokostsalen på legendariske The Mayflower Hotel i Beirut. Det var her journalistene hang i baren The Duke of Wellington under den libanesiske borgerkrigen. Noen av dem henger her ennå, selv om krigen tok slutt i 1990.
Ute på fortauet står Hamza og venter. Han prater med andre sjåfører som røyker og drikker kaffe utenfor hotellet. Solen faller morgenskrått inn fra Øst-Beirut og smører de grå bygningene med et hint av sennep. På Rue Hamra, to kvartaler unna, er morgenrushet allerede blitt til en ugjennomtrengelig grøt av tutende biler, kjørt av svette sjåfører.
- Strenge regler gjør det vanskeligere å integreres
Abri Aid
Vi setter oss inn i Hamzas sølvfargede Toyota Sienna og kjemper oss inn i trafikken. Da jeg var ute i de folketomme gatene to timer tidligere, var det allerede over tjue grader. Klokka er blitt åtte. Det skal bli en varm dag i Libanon og Alfred Ydstebø har så vidt hatt hodet på puta, etter en krøkkete flytur fra Stavanger via København og Frankfurt kvelden før.
Oppe i Bekaadalen, en times kjøretur unna Beirut sentrum, er over 800 000 krigsflyktninger i dyp nød. Mange av dem er syke og skadde. Alfred Ydstebø er her for hjelpeorganisasjonen Abri Aid, som han eier selv. Organisasjonen finansieres av Ydstebø og
selskapene hans i Base-gruppen. Abri er fransk og betyr ly. Organisasjonen så dagens lys under flyktningkrisen i 2015, mest kjent for driften av gigantiske Forus Transittmottak som var Norges største i sitt slag.
Alfred Ydstebøs engasjement for flyktninger startet imidlertid før det. Ektefellen hans,
Kristin, jobbet tidligere med bosetting av mindreårige flyktninger. Familien Ydstebø åpnet både hjem og hytte for ungdommer på flukt.
Ved hjelp av akutt, kreativ trafikalitet vrir Hamza bilen ut av morgenrushets kvelende grep. Vi legger den forurensende millionbyen bak oss og stiger mot nye høyder over åsene i øst. Himmelen er blå. Sangfuglene holde konsert i sedertrærne. Snart dukker Bekaadalen fram under oss.
Til Bekaa
Denne vakre dalen er et frodig sted der bonden praktisk talt høster hele året. Avling etter avling. 900 meter over havet. Dypt inne mellom
Libanonfjellene i vest og deres rake motsetning - Anti-Libanonfjellene på østsiden av dalen.
Sammen med Jordan-dalen, som Bekaa er en forlengelse av, strekker dette matfatet seg helt til Dødehavet i sør. Det er her Midtøstens meze-bord henter sitt rikholdige innhold: Hummus, falafel, rødløk, squash, salat, kål, gulrot, aubergine, tomat, agurk, geitost, oliven, kjøtt fra storfe og småfe, druer som skal bli til kjempegod vin og, ikke minst, alt dette kornet som står og duver i vinden og som skal bli til brød. De dyrker forresten opiumvalmuer også her, som blir raffinert til heroin - og riktig så mye cannabis som blir til hasj og marihuana.
Dalen metter hele Libanon, men store deler av den kontrolleres av Hizbollah som av mange, blant andre USA, Israel, og Den Arabiske Liga, regnes som en terrororganisasjon. Utenriksdepartementet i Norge fraråder reiser til Bekaadalen.
Melder seg ut av Ap i asyl-protest
Hamza ratter oss stødig nedover fjellsiden og inn i Chtura, en by som ligger sentralt til langs hovedveien mellom Beirut og Damaskus. Alfred Ydstebø danser med livet som innsats over hovedgaten, mellom biler som har hornet i orden og minibusser som er fylt til trengsel av damer med og uten sjal på hodet og gamle menn med kritikkverdig tannhelse, fullastede vogntog på vei til havnen i Beirut, traktorer med tilhengere fulle av markedsvarer og suicidale ungdommer på blodtrimmede mopeder.
Vi sender varme tanker til Utenriksdepartementet. Det er livsfarlig her. Trafikken er som et av disse dataspillene, der man får poeng for å kjøre ned fotgjengere.
Vi kommer oss helskinnet over gaten. Nataly Mazloum har tyllet et blomstrete, rosa sjal over hodet i dag. Helse- og sosialmyndighetenes stedlige representant er kledd i hvite joggesko, åletrange jeans og grå vest med det libanesiske flagget på høyre side av brystet. Det rød- og hvitstripete flagget har et grønt sedertre i midten. Treet er Libanons nasjonalsymbol.
Nataly er Selve Myndigheten. Med en vennlig, men bestemt mine kommer hun med lister over hvem som trenger medisiner og hvem som trenger en operasjon. Hun har sendt de samme listene til Abri Aid i Norge. Nå er Alfred Ydstebø her for å bla opp.
Privat helsesystem
Helsesystemet i Libanon er privat. For den jevne borger er det viktig å ha forsikringen i orden, men de fattige flyktningene er ikke jevne borgere. De er ikke borgere engang. Derfor koster sykehusopphold og operasjoner en formue for dem. FN tar en del av regningen, men er helt avhengig av andre organisasjoner for å få hjelpen på plass.
Det er her Abri Aid kommer inn i bildet. Alfred Ydstebø blar altså opp. Dollarseddel på dollarseddel. Eller han drar bankkortet til det går varmt. Libanon knirker i sammenføyningene av vekten under 1,5 millioner flyktninger, men tjener samtidig penger på dem. Money makes the world go’round og her i Bekaadalen går flyktningindustrien så det suser.
Alfred Ydstebø tar regningen for et titalls operasjoner denne formiddagen, og siden vi lurer på hvor mye det koster å hjelpe en flyktning, setter vi oss inn igjen i Hamzas sølvfargede Modern Family-bil og retter de store, nordiske nesene våre sørover dalen. Vi skal hjem til familien Moghrabi og håper de byr på kaffe.
Nataly kjører foran i sin egen bil. Hamza henger på. Ut av Chtura og sørover langs den syriske grensen. Overalt er det flyktningleirer å se. De ligger som hvite dotter i det grønne terrenget. Kvinner henger opp klestørk på snorer spent mellom trær. Noen steder roter folk gjennom søppel på jakt etter noe å bruke. Menn sitter og røyker.
Et titalls telt her. Et trettitalls der. Libanesiske myndigheter forbyr store konsentrasjoner av flyktninger, av frykt for å oppleve et permanent flyktningproblem, slik de har fått i de gigantiske, palestinske leirene som har stått i landet siden 1948. De får ha lykke til.
- 80 piskeslag for å drikke alkohol er vanlig
Norway Camp
Vi svinger av hovedveien og opp en støvete grusvei omgitt av grønne åkre.
Norway Camp - eller Sultan Camp som den egentlig heter - er på mange måter utgangspunktet for Abri Aids engasjement i Bekaadalen. Her sto flyktningfamilier i sørpe og pøsregn, mens soldater fra den libanesiske hæren rev ned teltene deres, fordi militæret trengte området. De hadde gitt dem én eller to dagers varsel, men flyktningene trodde ikke at de ville gjøre alvor av det.
En desembermorgen i 2016 kom hæren med bulldosere. Abris rådgiver Sandra Cederholm var i Libanon for å dele ut vinterutstyr til flyktningene, på vegne av hjelpeorganisasjonen Mange bekker små. Hun dokumenterte det som skjedde. Da hun kom hjem og viste bildene til Lars Petter Einarsson og Alfred Ydstebø begynte snøballen å rulle. De snudde ryggen til juletreet og pinnekjøttet og ribba og hele julen og satte seg på første fly til Beirut.
Det første de gjorde da de kom fram til flyktningenes nye leirområde, var å kjøpe stein. Pukkstein til å planere med, for at ikke hele området skulle bli til sørpe. Så gikk de i to konkurrerende flyktningteltbutikker - ja, de finnes faktisk - og kjøpte rundt ti telt til omkring 160 dollar per stykk - altså cirka 1300 kroner teltet. Mange bekker små hadde samlet inn 150 000 kroner på noen travle førjulsdager og finansierte resten av de 30 teltene i leiren.
Alfred Ydstebø forteller engasjert at hæren rev den gamle leiren uten å erstatte noen ting. Sammen med Sandra Cederholm og Lars Petter Einarsson ga han litt penger til flyktningene. De tre hjelpearbeiderne fikk reist nye telt til alle, og ble godt kjent med familiene som holder til der.
Det er ei jente i leiren som går under navnet «engelsklæreren». Hun snakker litt engelsk, og har fått noen engelske lærebøker. Og så har hun lovet å holde engelskundervisning for de andre ungene. Hun holder på. Lærer dem engelsk. Hun er en ledertype.
Får bankkort
Vi svinger inn på den tørre, fine pukksteinen og parkerer. Nå har flyktningene fått strøm. Det hadde de ikke sist. De har til og med fått seg en liten bod med Coca-Cola-reklame, der de kjøper forfriskninger og knask.
Nataly forteller at flyktningene får et bankkort av FN (UNHCR) som fylles på månedlig. De får hjelp til mat også, og drikkevann fra tankbil. Noen av dem jobber som sesongarbeidere i Bekaadalen - noe mange syrere også gjorde før borgerkrigen i hjemlandet.
Til tross for dette lever flyktningene under kritikkverdige forhold. I en åpen kloakk like ved teltene holder ormer til som kryper opp og biter flyktningene om natten. Særlig barna er utsatt.
En syrisk kvinne kommer til meg og viser fram en diger byll på underarmen, etter et ormebitt.
Barna holder humøret oppe. Engelsklæreren underviser i teltet og flere av ungene går på libanesisk skole om ettermiddagen, når skoledagen i landet er over for de fastboende. I utkanten av leiren har en flyktning med over middels ornitologiske interesser satt opp et dueslag, slik at de kan underholde seg med dueflyging - en populær hobby i arabiske land - på ettermiddagstid.
Vi må imidlertid videre. Vi skal treffe Taim og familien. En liten gutt som betyr mye for Alfred Ydstebø.
Han forteller at Taims foreldre sto på trappa til et sykehus en gang folkene fra Abri Aid kom. De hadde hørt at nordmennene skulle være der og hadde gått fra flyktningleiren om natten med den nyfødte babyen i armene. Taim var fire dager gammel og så veldig slapp ut. Han hadde gått ned fra tre til to kilo på de første levedagene og hadde åpen ganespalte helt opp til hårfestet. Gulsott hadde han også.
På liv og død
Han hadde aldri levd i dag om han ikke fikk hjelp den gangen.
Familien til Taim flyktet fra Aleppo for et års tid siden. Foreldrene forteller at de var utsatt for konstant bombing. Taim har en storebror på tre år som ikke sier et ord. Han var 18 måneder da de flyktet og vet ikke av annet enn bombing fra sitt første halvannet leveår.
Takket være Abri Aid har Taim fått en livskritisk operasjon og har begynt å legge på seg. Han må gjennom en operasjon til. Han fikk tvangsernæring slik at han fikk lagt på seg litt igjen. Fikk vekk gulsotten. Nå har han vært igjennom operasjon for to-tre uker siden og den fem måneder gamle gutten veier nå mellom tre og fire kilo.
Alfred Ydstebø innser at utfallet ikke er gitt for Taim. Her kan det fortsatt gå begge veier. Planen er nå å gi ham mer ernæring fram til juni, da han skal ha den neste operasjonen.
Han er fortsatt veldig, veldig svak. Vi krysser fingrene og håper han tar til seg næring.
Ydstebø kjenner ikke sluttregningen her, men det er småpenger når vi tenker på at det kan redde livet hans. 20 000-30 000 kroner, noe sånn, kanskje.
I et land der korrupsjon er en slags nasjonalidrett, må det være lov å reflektere over hvorvidt pengene faktisk går til dem som trenger hjelpen. Alfred Ydstebø er rimelig sikker.
Han forteller at alt de legger ut for operasjoner og medisin er under myndighetenes kontroll. Kanskje er det noen småpenger her og der som går til noen som sørger for at systemet fungerer, men stavangermannen ser jo at operasjonene blir utført og at de som trenger medisin får det. Litt av vitsen med tilstedeværelsen i Bekaadalen er å følge prosessen tett og sørge for at hjelpen er effektiv. Selv reiser Ydstebø til Libanon rundt ti ganger i året for å bistå.
Mange rikinger bidrar med støtte til hjelpeorganisasjoner. Det Alfred Ydstebø har gjort, å sette opp sin egen hjelpeorganisasjon, er ganske radikalt. Det finnes dem som oppfatter det han holder på med som kontroversielt. Til de som kritiserer arbeidet, vil han si at dersom de hadde vært med til Libanon og opplevd forholdene, ville de neppe kritisert. Han tror mye av kritikken skyldes uvitenhet.
Solen skjener vestover idet vi tar fatt på den siste klatreetappen opp fra Bekaadalen. Hamza lar bilen renne sakte inn i en militær kontrollpost og mottar et høflig nikk fra soldatene. Han er i likhet med Alfred Ydstebø kledd i Abri Aids mørkeblå vest med det norske flagget på.
Ydstebø mener bedriftsledere kan gå foran. Hans engasjement for flyktningene sender positive signaler både til ansatte og kunder, tenker han, til forretningspartnere og myndigheter. I Abri har de valgt å gjøre dette. Andre velger kanskje andre ting. På mange måter er det et alternativ til å sponse idrettslag og frivillige organisasjoner.
- Blir du en bedre leder av å drive med dette?
- Jeg har fått større toleranse for andre
kulturer og religioner. Og jeg er ikke i tvil om
at alle blir bedre mennesker av det. Det sier seg nesten selv. Problemene vi har hjemme i Norge blir små i forhold, derfor er det også viktig at journalister formidler til oss lesere om hvordan forholdene er andre steder i verden. Det setter ting i perspektiv, sier Alfred Ydstebø.
ukeadressa@adresseavisen.no