– Opptatt? Jeg er aldri opptatt! Jeg er fri!

Vi hopper inn i drosjen til Cem Günes.

– Jeg kunne aldri sittet oppi der og vært en byråkrat, sier han og peker ut og opp i retning et kontorbygg i Trondheim sentrum.

«Forfatteren» kalles han bare av kolleger. Fem bøker har det blitt, en diktsamling på norsk, to på tyrkisk og to novellesamlinger på tyrkisk. Andres dikt leser han også gjerne. Knut Hamsun, Tarjei Vesaas, Marie Takvam.

For å skrive må han lagre opp informasjon, lagre opp stemninger, hendelser og mennesker han møter på sin vei, gjerne i drosjen.

– Til slutt blir det en eksplosjon, sier Günes og svinger ut i Innherredsveien.

Drømmen om Jämtland. Cem Günes kunne ikke tenke seg et bedre sted enn Trøndelag. Kanskje Jämtland, bare. Foto: KIM NYGÅRD

Kjærligheten til Jämtland

Den prisbelønte iranske filmskaperen Jafar Panahis film «Taxi Teheran» hadde premiere på norske kinoer i går. Panahi, som nok en gang har trosset forbudet mot å lage film i Iran, har i filmen satt seg bak rattet for å kjøre drosje i Teherans gater. I feelgood-filmen med en alvorlig undertone får vi innblikk i de ulike passasjerenes liv og levnet.

Trondheims drosjesjåfører har sett og hørt litt av hvert. Men hva slags historier bærer de selv på?

– Hvorfor er jeg i Trondheim?

Cem Günes (49) svarer selv.

– Jeg synes dette er Norges beste sted! Atlanterhavet! Frisk luft! Og veldig nært harryhandel. Haha!

– Jämtland, svermer han.

– Når jeg ser på folkene der, blir jeg avslappet. Det virker som om de lever på siden av alle verdensproblemer. Vi bor i nærheten av Sveriges mest romantiske sted.

– Hva er det du liker med Sverige?

– Når du kommer dit … De har skikkelig struktur! Skikkelig system!

– Mer enn her?

– Å ja! Veiene her. Du føler deg ikke skyldig, men privilegert, når du kjører i Sverige!

– Får du skyldfølelse her?

– Her får du skyldfølelse! Når du kjører bil her ... Myndighetene hater bilistene, se på veiene her, sier han og peker på humpene foran Lademoen kirke, mens han legger ut om Miljøpakken og utfartsveier som blir snevret inn.

– Men, Norge er et flott land. 90 prosent er bra. Jeg føler meg hjemme i trøndersk kultur.

– Noen likhetstrekk mellom det trønderske og tyrkiske lynnet?

– Jeg vil ikke sammenligne dem. Her er man preget av Atlanterhavet, roen. Men de fester skikkelig også. Det er bra!

– Se på syklisten, sier han plutselig.

– Nå sykler han på rødt foran bussen og bilen!

Slakteren fra Ranheim

Frode Berg. 43 år. En usedvanlig blid fyr, og ranheimspatriot på sin hals.

– Er du fra byen, eller?

– Ja, fra Ranheim, sier han med en litt stolt mine.

– Hva er typisk for en ranheimsgutt, da?

– Spør du mæ om det? Ska æ vit det, da?

– Hva vil du tippe?

– Nja, altså. Snill, omtenksom, arbeidsom … Glad i å lyg, hehe.

Slakteren: Frode Berg har trøstet voksne menn, og kjørt på forelskede brudepar. Ikke to dager er like, sier han. Foto: Kim Nygård

– Var dette første jobben din eller gjorde du noe annet før?

– Før det jobbet jeg på Gilde, som slakter, pølsemaker og kjøttskjærer.

– Slakter hørtes brutalt ut …

– Æ e jo ranheimsgutt! Æ e brutal, ler han.

– Slakting var ikke noe for deg i lengden?

– Nei, jeg avsluttet min karriere med å være kjøttskjærer. Det å være kjøttskjærer og ikke kunne slipe kniv, det er ikke bra for hendene. Så jeg fikk full betennelse. De verste dagene kunne jeg ikke rette ut handa mer enn sånn 90 grader. Min daværende svoger fant ut at han skulle begynne å kjøre drosje. «Dævven, det skal jeg også prøve», sa jeg. Han kjørte første sommeren, jeg kjører ennå, sier Berg, en av 490 Trønder Taxi-sjåfører i Sør-Trøndelag. Totalt kjører selskapet rundt 1,3 millioner turer i året.

Ranheimsgutt. Frode Berg elsker Ranheim, heier på Ranheim og ville aller helst bodd på Ranheim. Her er han avbildet på Ranheim. Foto: Kim Nygård

Etter 16 år bak rattet, har han hørt litt av hvert, bistått som både psykolog og sparringspartner.

– Vi er jo psykologer selv om vi ikke har betalt som det. Jeg har kjørt hjem folk og blitt sittende en halvtime og prate etter at taksameteret er slått av. Jeg tjener ikke noen penger på det, men altså, bare det å sitte der og være til hjelp er jo morsomt og givende.

– Hva har du måttet bistå med?

– Det var en kar på Byåsen som var så ulykkelig fordi kona hadde gått fra ham og sånne ting. Han trengte noen å prate med. Så jeg pratet nå, jeg.

– Går det mye i ulykkelige kjærlighetshistorier?

– Ja, det gjør jo det. Noen lykkelige og. Jeg har kjørt noen brudepar også. De fineste øyeblikkene er når du kan stå opp om morgenen og gå på jobb. Når du har givende dager foran deg. Jeg liker å kjøre, liker å prate med folk. Det eneste negative med jobben er at inntekten er så ustabil. Jeg jobber vel fort en 70–80 timer i uka.

– Er det lov, da?

– Jeg hørte spørsmålet, men jeg skjønner det ikke. For selv om jeg er på jobb, så jobber jeg jo ikke hele tida. En effektiv arbeidstid på en tolv–tretten timers dag er faktisk på seks–sju timer. Resten av tida står jeg bare og venter.

– Har du familie?

– Jeg har to barn som bor i Sverige. Og en kjæreste i Stjørdal.

– Hvorfor bor barna i Sverige?

– Mora til mine barn fikk seg en afghaner som ikke har lov til å være i Norge. Så hun tok med seg barna og flyttet til Sverige.

– Hvordan er det?

– Vil du ha et snilt eller ærlig svar?

En pause. Han går for det siste:

– Det er helt jævlig. Det er et savn. Men som far er du jo rettsløs, så da får det bare være som det er.

– Er barna små?

– Nei, de er 12 og 14.

– Det blir ikke mindre savn for det?

– Nei, ungene savner jeg jo læll. Har nesten ikke kontakt med dem. Det tar ti timer å kjøre, så de er hos meg kun i ferier. Er vel i juleferien jeg får dem neste gang. Det blir ekstra godt.

Smilet er borte. Øynene er blanke og røde.

– Det er ikke noe trivelig, men sånn er det.

– Det var ikke meningen å gjøre deg lei deg.

– Nei, det går bra.

Frode Berg tar frem smilet igjen.

– Jeg er flink til å legge ting bak meg. Jeg ser fremover!

En ingeniør fra Bagdad

Firebarnsmor Raghad Ala Aldeen Alhafud (46) har også måttet se fremover. Omstille seg, starte på nytt.

– I starten var det litt vanskelig, smiler hun, med blikket festet på Midtbyens regntunge veier.

– Det var ikke så lett for alle å akseptere en dame med hodeplagg.

Ingeniøren: Raghad Alhafud levde et godt liv i Bagdad, der hun var ansatt i et elektrisitetselskap. Etter flukten fant firebarnsmoren at det ville ta seks år å få utdannelsen godkjent i Norge. For to år siden begynte hun å kjøre drosje. Foto: KIM NYGÅRD

Noen er oppriktig nysgjerrige, andre positive til at hun har satt seg bak rattet. Andre igjen, ikke fullt så positive.

– Første gang jeg kjørte drosje sto ikke kunden ute. Jeg gikk på døra og ringte på. En eldre dame åpnet. «Trenger du noe», spurte hun. «Jeg skal kjøre deg», svarte jeg. «Hvem? Du», spurte hun. Jeg måtte forklare at jeg var drosjesjåføren.

Firebarnsmoren smiler vennlig. Blikket er festet på veien.

– Det var litt vanskelig først. Men, alle jobber har sine vanskelige dager.

Etter flere år ved teknologiuniversitetet i Bagdad ble hun ferdig utdannet teknisk tegner. Hun rakk å jobbe ni år ved et statlig energiselskap i Iraks hovedstad, før situasjonen i landet førte familien på flukt.

Flukten vil hun ikke snakke om.

– Men vi kom hele familien. Vi kom sammen, sier hun.

– Hvordan ble du drosjesjåfør?

– Jeg fant ut at jeg måtte gå to år på videregående og så fire år på universitetet for å få godkjent den samme utdanningen. Det tok for lang tid. Jeg måtte jobbe og tjene penger. Først jobbet jeg i praksis på asylmottak på Sunndalsøra. For to år siden begynte jeg å kjøre drosje.

– Var det et vanskelig valg å bli sjåfør når du er utdannet til noe annet?

– Ja, kommer det raskt.

– Jeg sjekket nettsider, så på tolketjenesten. Jeg vurderte flere alternativer, smiler hun.

– Det er uvanlig med kvinnelige drosjesjåfører i Irak?

– Før var det nesten ingen, men nå finnes de. Jeg har lest i avisen at det er vanligere i Iran med kvinnelige drosjesjåfører. Det er mer behagelig for kvinnelige passasjerer å få en dame, sier hun, og henvender seg halvveis til den mannlige fotografen i baksetet og unnskylder seg litt, vil ikke være uhøflig.

– Eldre kvinner her har også sagt at det er koselig med en kvinnelig sjåfør. Kvinner forstår hverandre over hele verden, sier Raghad.

– Har du fått reaksjoner i innvandrermiljøet?

Hun smiler forsiktig.

– Det går bra, svarer hun.

– Du trakk litt på det?

– Ja … for noen er det litt uvanlig. Jeg merker det. Men jeg kjører på dagtid, og 90 prosent av turene er pasientturer.

Hun er en av drøyt 240 Norgestaxi-sjåfører i Trondheim. Ti prosent er kvinner, halvparten har utenlandsk opprinnelse, anslår selskapet.

En ny tur tikker inn og Raghad setter kursen mot Hurtigbåtterminalen.

– Hva betyr forresten navnet ditt?

– «Luksusliv», ler Raghad.

Bakteppet for det glamorøse navnet kjenner hun ikke.

– Haha, jeg vet ikke. Du må spørre foreldrene mine!

«Hvor kommer du fra? Trives du her?»

Også drosjen til Dragan Kazazic (bildet) (59) er lastet med erfaring fra flukt og en karriere som fikk bråstopp. Før flukten fra Mostar i Bosnia-Hercegovina var han kommersiell leder i et stort, statlig selskap, Energo Petrol. Han forteller gjerne mens han kjører.

– Jeg kom hit i 1993, da var det full krig. Og dette er viktig å skrive: Mitt egentlige yrke er siviløkonom. Da jeg kom til Norge jobbet jeg to år i praksis på Adolf Øiens videregående skole, med inventarlister og andre ting, en slags vaktmester. I 1998 var vi fire fra Mostar som tok drosjekurs i Trondheim: to økonomer, en jurist og en bygningsingeniør. To er blitt pensjonister.

– Ville du ikke jobbet som siviløkonom her?

– På den tida var det vanskelig, med språk og at man brukte litt ulike metoder. Jeg har cand.mag., tok 93 vekttall. Jeg startet på BI med å ta et siviløkonomkurs, men jeg måtte ta sju eksamener, så jeg sluttet. Livet på den tida … Jeg ville ikke gå på sosialhjelp, jeg hadde tre gutter og ville bare jobbe. Alle vi fire som tok drosjekurset trodde vi skulle kjøre i ett til to år og så finne en annen jobb.

Men, sier han, han liker jobben.

– Jeg kan jobbe når jeg vil og reise til Bosnia-Hercegovina hvert år. Nå er det direktefly fra Trondheim til Dubrovnik, så det er lettere, sier Kazazic.

Siviløkonomen: Dragan Kazazic var leder i et stort, statlig selskap før krigen i hjemlandet. I Norge bestemte trebarnsfaren seg for å kjøre drosje, for å tjene sine egne penger og slippe sosialhjelp. Foto: KIM NYGÅRD

Han trives, ja, det vil han understreke nå som han har ordet, for 99 prosent av passasjerene stiller ham de samme spørsmålene:

– Første spørsmål: Hvor kommer du fra? Andre spørsmål: Trives du her?

Han ler.

– Jeg pleier å spøke med at jeg trives. Mange tror vi kommer på grunn av økonomi, og fordi Norge er verdens rikeste land, men jeg hadde en veldig bra jobb i landet mitt. Jeg måtte flykte på grunn av krigen. Jeg må trives, og jeg trives. I jobben og i byen.

Vikingen fra Mostar

Den høyeste mannen vi noen gang har møtt, har knørvet sin to meter og åtte centimeter lange kropp inn i førersetet på en Ford C-Max.

Denan Idriz, «Lillegutt» blant kolleger.

– Dette er konebilen. Jeg har den, og kona har fått Volvoen, en XC 60. Så hun er fornøyd, ler han, og avslører at han venter spent på å få levert en splitter ny Volvo XC 90.

– De sier du har vært basketproff?

– Ja, før. Jeg spilte for Harstad Vikings i 2000, da jeg kom til Norge. TV 2 var hovedsponsor, og mange av kampene ble vist på tv, sier 41-åringen.

Han var allerede proffspiller på den tida. Femten år gammel flyttet han hjemmefra for å spille basket i Zagreb i Kroatia etter å ha blitt oppdaget av en talentspeider. Levde livet som proffspiller i Kroatia, Bosnia og en periode i Qatar. Så ble det Nord-Norge.

– Midt i andre sesong i Harstad fikk jeg problemer med kneet og måtte operere. Da måtte jeg slutte å spille på proffnivå. Så jeg flyttet hit til Trondheim. Kona er herfra. Hun er fysioterapeut, så jeg måtte flytte etter for å få pleie, ler han.

– Hvordan møttes dere?

– Hun var på besøk hos venninna si, som var kona til assistentcoachen på laget vårt. Vi spilte kamp mot Oslo Kings og vant i stappfulle Harstadhallen. Jeg ble Dagens Viking, vi kåret alltid dagens beste spiller når vi spilte på hjemmebane.

Ansiktet lyser opp, et sekund ser han ut til å forsvinne inn i minnene, men straks er han tilbake igjen.

– Samme dag hadde jeg fått ny leilighet, så jeg dro hjem. To spillere fra laget banket på og sa «bli med, vi må feire»! Jeg sa jeg var sliten og måtte rydde i leiligheten, få ting i orden. «Nei, men kom igjen», sa de og tok meg under armen. Jeg tok bare jakken på, hadde ikke ordnet meg eller noe. I byen traff jeg henne som er min kone nå, Line. Hun var i sportsbaren, der supporterne pleide å samles. Vi hadde fantastiske supportere! Der begynte historien.

Kjærlighet ved første blikk: Hun var en hyggelig og høy dame. Jeg som er en så høy mann kan ikke akkurat ha en liten kone, sier Denan Idriz. Foto: KIM NYGÅRD

– Hva likte du med henne?

– Med dama? Med kona mi?! Håhåhå! Ja, hva var det jeg likte med kona? Nei, det var kjærlighet ved første blikk. Hun var en hyggelig og høy dame. Jeg som er en så høy mann kan ikke akkurat ha en liten kone.

Han bryter ut i latter.

– Hvor høy er kona di?

– 1,83.

– Da ser dere fine ut sammen, da?

–Ja. Vi har fire jenter. Hun har en datter fra før, og så har vi fått tre til. Eldstejenta på 18 år er nesten like høy som mamma. Og hun på 12 er kanskje 1,80 allerede. Så har vi ei på ti, og minstejenta begynte nå i første klasse. Alle jentene er høyest i sin klasse, blant både gutter og jenter. Alle trener håndball, ikke basket som sin pappa. De er veldig aktive jenter.

– Du er én mann blant fem damer?

– Fem damer i huset, vet du! Derfor jobber jeg mye. Haha! Nei da, det er artig.

Nordlysjegeren

Ikke fullt så artig var det for drosjesjåfør Charlotte Dalen, da hun fant ut at hun kjørte en passasjer på narkorunde.

– Med pistol og greier, sier 25-åringen, mens hun speider etter potensielle kunder på Trondheim sentralstasjon.

Nordlysjegeren: Når Charlotte Dalen (25) ikke kjører tidligere AC/DC-vokalister, fulle trøndere og annet spennende rundt, fanger hun Nordlyset med kameraet. - Da jeg var liten skremte de oss med at nordlyset kom og tok oss hvis vi plystra, ler hun. Foto: KIM NYGÅRD

Formålet med turen skjønte hun først etter hvert, etter diverse stopp der passasjeren var ti minutter i en bolig her og ti minutter der.

– Jeg skjønte etter hvert at han var narkoman. På ett av stoppene ble det en aggressiv stemning, han kom tilbake, ba meg kjøre og sa «jeg har plukket med meg den her …». Han viste frem en pistol.

– Du må ha blitt redd?

– Jeg ble faktisk ikke det, for han var grei mot meg. Jeg har vært mer skeptisk før, da jeg ble holdt fast av en utenlandsk kunde som prøvde å kline med meg. Jeg prøvde bare å være hyggelig, men han misforsto. Ham klasket jeg faktisk til. Kanskje du ikke skal skrive at det var en utlending. De aller verste er faktisk trønderske gutter som er veldig tydelige på hva de er ute etter på byen. De bryr seg ikke om at jeg som jente sitter og hører alt de sier.

Bak i åtteseteren har hun lempet kamera og stativ. Foran i bilen ligger pc-en, i tilfelle hun får tid til å bearbeide nordlysbildene hun sikret seg under himmelshowet over Skaugdalen på Fosen natten før. Ifølge appen på mobilen er det gode muligheter for å få grønne glimt også denne kvelden, konstaterer hun ivrig.

– Hvordan er det å være flue på veggen i andres liv?

– Kjempeartig! Det er kjempeartig å høre hvordan andre har det. Men noen kunder går mer inn på en enn andre. En dame fortalte at hun kikket seg over skulderen hele tiden. Hun hadde rotet seg borti en mc-fyr og blitt banket opp av kompisene hans. Jeg ga henne kortet mitt og sa hun måtte ringe hvis hun kom i trøbbel, men jeg har ikke hørt noe.

– Tar du med jobben hjem?

– Jeg gjorde det i begynnelsen. Drømte om taxi hver natt! Ble gal! Jeg drømte om turer, at jeg kom for sent til flyplassen ... I den perioden jobbet jeg hver dag.

Nå jobber hun fra klokka 15 til 04, fire dager i uka. Egentlig skulle den energiske 25-åringen ha jobbet med hest på heltid, men for fire år siden la hun fagbrevet i hestefag til side og begynte å kjøre drosje. Taxi-marerittene har avtatt. Hun drømte ikke da hun kjørte rundt på Dave Evans for tre år siden. AC/DCs første vokalist stilte også på en selfie.

– Den største kjendisopplevelsen i drosjen, ler Charlotte.

En språkmester fra Afghanistan

Aller fremst i drosjelinja i Munkegata denne regntunge ettermiddagen sitter en afghansk pedagog oppslukt av ordene i en murstein av en bok.

– Vær så god, bare bli med, sier Nesar Kakar når vi presenterer vårt ærend.

Han legger vekk den afghanske boken med rødt omslag og et bilde av levende lys på.

– Hva leser du?

– Historien om ditt og mitt land, om forfattere i Persia og Afghanistan.

En dame hopper inn i passasjersetet og ber om å bli kjørt til Postterminalen. Mens vi kjører utover, legger Kakar ut om mursteinen han leser for andre gang. Om Perserriket, Afghanistans historie, invasjoner – og sin egen historie:

– Jeg jobbet i Trondheim kommune, som morsmålslærer og tospråklig faglærer. Jeg jobbet mye, med familier og barn og i tolketjenesten. Det ble litt for mye for meg. Etter hvert kjente jeg på kroppen at jeg var veldig sliten. Jeg underviste mange barn som morsmålslærer. Barn fra Afghanistan, tre barn fra Iran, fordi jeg kan persisk. Og to barn fra Russland.

– Du snakker russisk?

–Ja, jeg studerte i Russland fra 1988 til 1992. Psykologi og pedagogikk. Jeg er pedagogutdannet derfra.

Etter at han stiftet familie i 2004, fikk han behov for å styre

arbeidstiden sin mer selv. I 2007 begynte han å kjøre drosje, året etter ble han drosjeeier for å tilpasse seg familielivet. Fire barn har det blitt.

– Travelt?

– Ikke så veldig. Heldigvis har jeg en veldig flink kone, vi deler på alt. Hun er snart ferdig utdannet sosionom og er nå i praksis på Nav. Neste år, da skal jeg begynne å studere!

– Et spesielt tema du vil fordype deg i?

– Statsvitenskap. Jeg er ikke så glad i politikk, men var veldig aktiv i Trondheims afghanske forening i 2008–2009. Husker du en demonstrasjon i Trondheim i 2004 eller 2005? Afghanske flyktninger sultestreiket ved Vår Frue kirke. Da var jeg veldig aktiv, holdt appell og slikt, sier han og svinger inn til Postterminalen.

– Det ble en interessant drosjetur, sier passasjeren og betaler, før hun forsvinner ut i regnet.

Sorg i det afghanske miljøet: Denne dagen har Nesar Kakar vært i begravelse til den afghanske kvinnen som ble drept på Melhus. Derfor må han kjøre inn timene på kveldstid. - Alle afghanere er i sjokk over dette, sier firebarnsfaren om tragedien. Foto: KIM NYGÅRD

– Det har vært en tragisk hendelse som har preget det afghanske miljøet, med kvinnen som ble drept i Melhus?

– Alle afghanere er i sjokk over dette, sier Kakar alvorlig.

– En trist dag for oss.

Når følelsene bygger seg opp innvendig, skriver også Nesar Kakar dikt.

– Jeg kan skrive et dikt til Nilofer (avdøde på Melhus), fordi vi er i sorg. Jeg kan skrive et dikt til min kone, eller hvis det skjer noe i Afghanistan. Hvis man er fylt med mye kjærlighet, til verden, til noen, til havet, naturen, eller landet sitt … hvis man har mye følelser, da kan det bli til et dikt.

Han liker ikke politikk, sier han, men tåler urettferdighet enda dårligere.

– Jeg har aldri, heldigvis, eller dessverre, vært redd. Jeg har vært en fri mann. I Afghanistan ble jeg arrestert tre–fire ganger. Torturert. Det tålte jeg dårlig. Derfor flyktet jeg fra landet mitt. Ethvert menneske har rett til sitt eget liv. Til rettferdighet og ytringsfrihet. Jeg har kanskje litt for stor tunge, for når vi så noe urettferdig skje mot barn, mot kvinner og folket vårt, uansett om kommunistregimet eller mujahedinregimet eller Taliban sto bak, så sa vi fra. Den nåværende regjeringen er heller ikke bra, sier Nesar Kakar, før han slipper oss av.

Rødt-politikeren

En intens valgkamp er over. Drosjesjåfør Roald Arentz (44) har nylig fått sitt eget kontor i Rådhuset.

– Tidligere måtte jeg innom resepsjonen og si at jeg skal til Denstad eller Byrkjeflot. Nå kan jeg bare dra nøkkelkortet. Det er ikke noe wow. Men litt kult, sier han med et skjevt smil.

Nok en halvstudert røver har fått innflytelse på trondheimspolitikken. Litt psykologi her, en dæsj nordisk der og et halvferdig hovedfag i historie. Verden fikk aldri gleden av hovedoppgaven om den norske ishavsimperialismen, som forble et uferdig verk som følge av en motivasjonsknekk etter en hissig lungebetennelse i studieårene.

– Det var tilfeldig at jeg begynte å kjøre drosje.

Politikeren. Et «langsiktig flørteprosjekt» førte politiker Roald Arentz til Trondheim og drosjeyrket. Valgkampen er over, men når Nyhavna nevnes, øker temperaturen. Bildet er tatt under valgvaken. Foto: Håvard Haugseth Jensen

Et «langsiktig flørteprosjekt» førte ham til Trondheim og til jobben som drosjesjåfør. Flørteprosjektet resulterte i ekteskap og to gutter på to og seks år. I drosjen på Flatåsen legger han ut om lønnsgap, økende forskjeller i samfunnet og omfordeling.

– En akademiker lever nesten ti år lenger enn en baker, eller en sjåfør.

– Hva tenker du om å tilhøre siste gruppe?

– Jeg prøver å stresse lite. Det tror jeg er den viktigste faktoren. Og så prøver jeg å unngå en del belastningsskader i yrket: Jeg røyker ikke, er ikke overvektig. Kosthold er viktig. Det hjelper selvfølgelig å være gift med en kokk.

– Hvordan skal du sette spor etter deg politisk de neste fire årene?

–Det burde jeg vel ha et kjapt svar på. Det er to saker: Bygge ut kommunale boliger og så er jeg veldig opptatt av hva som skjer med havna. Ei havn er ei havn. Man kan ikke flytte alt til Orkanger.

Den ellers så sindige Arentz snakker fortsatt dempet, men utropstegnene etter setningene blir stadig tydeligere.

– Trondheim er en havneby. Man må tåle å se en kjeledress! Jeg vil ha industri og arbeidsplasser og havn. Jeg vil at varene skal komme med båt!

Han trekker pusten.

– No vart æ litt i valgkampmodus igjen.

Lykke

Tilbake i drosjen til Cem Günes, poeten, forfatteren, som valgte å flytte fra Izmir til fordel for Norge, skal til å fortelle om det beste med yrket. Enkelte passasjerer etterlater ekstra dype spor.

– Jeg kjørte en gutt til og fra skolen i en toårsperiode. Han satt i rullestol. Mens andre unger løp til skolen, trengte han hjelp til å komme seg inn. En dag jeg skulle hente ham på skolen, så sto han foran meg. Av seg selv! Han kunne gå! Jeg ble så glad, hjertet mitt banket. Jeg var så glad hele den dagen, dro hjem og fortalte det til sønnen min, som var like gammel som gutten.

Ansiktet lyser opp.

– Det er noe av det fineste ved jobben vår.