Det innebar det en brå forandring på alle hverdagsrutiner, noe det sannsynligvis gjør for alle førstegangsforeldre. Den viktigste erkjennelsen var nok at jeg plutselig satt med et annet menneske i fanget som var totalt avhengig av min hjelp for å klare seg.
Men nå er jeg mest spent på når jeg kan slippe taket. Lene meg tilbake og se dem ta kontrollen sjøl, liksom. Det må da for eksempel gå an for en 12-åring å finne et par sko uten at jeg peker på dem. Særlig når de står i skohylla. Eller hvis han spør hvor vannflaska er. Da holder det ikke å svare «på kjøkkenbenken», hvis det ikke samtidig gis en mest mulig nøyaktig beskrivelse av hvilken del av kjøkkenbenken det er snakk om.
Les ogs: Bedre føre VAR?
Det toppet seg kanskje da han var på vei ut av huset, men ikke kunne finne telefonen sin. Han kastet fra seg jakka i sofaen for å lete, men telefonen var borte. Etter et kvarter orket jeg ikke å se på lenger, så jeg ble med på leteaksjonen. 14 sekunder kunne leteaksjonen avblåses. Telefonen lå under jakka han hadde kastet fra seg i sofaen.
Les også: Kan det være nødvendig å være så sint?
Eller da jeg snakket med ham i telefonen mens han satt på rommet og spilte på pc-en. Da skjønte han plutselig ikke hvor telefonen var, for den lå ikke på pulten der den pleide. Det tok noen sekunder før han skjønte at han satt og pratet i den. En annen gang kom vi kjørende hjem i bilen. Da vi svingte inn på den tomme gårdsplassen, kom det etter hvert en humrende innrømmelse. «Nå satt jeg og lurte på hvorfor bilen ikke var hjemme…»
Les også: Du må ikke sove i timen
Vi har mer eller mindre gitt opp, både jeg og 12-åringen. Sammen ler vi av disse episodene etter hvert som de dukker opp. Kontrollspørsmålene kommer på refleks. Har du husket ditt? Er du sikker på datt? Jeg er fornøyd med at han i det hele tatt finner veien hjem fra skolen om dagene. Jeg kan bare ikke fatte hvor han har fått denne evnen til å være distré fra. Kan det være fra moras side? Jeg tror kanskje det.
Les også: Følgefeil
Men nå har jeg måttet krype til korset. På en av årets mange varme, vakre sommerdager, ruslet jeg innom et kaffebrenneri for å kjøpe med meg en kaffekopp før jobb. Så kjente jeg den isende følelsen i nedover ryggen. Den du bare får når du kjenner i jakkelomma og oppdager at telefonen er borte. Jeg så for meg hvordan jeg ville bli nødt til å sykle alle de vanvittige motbakkene hjem i solsteiken. Hvordan jeg ville bli nødt til å skifte gjennomsvette klær før jeg hev meg på sykkelen og kom altfor sent på jobb. Ja, ja, tenkte jeg og tastet koden for å betale for kaffen. Det var da jeg kom på at jeg alltid oppbevarer bankkortet sammen med telefonen – og telefonen hadde jeg selvfølgelig i den hånda som ikke hadde vært nedi lomma og funnet ut at telefonen var borte.
Les flere Tankestreif her!
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.
Jeg sendte en melding til 12-åringen etterpå. «Hjelp, jeg har blitt som deg» og forklarte hva som hadde skjedd. Jeg fikk en «ha, ha» og et digert smilefjes tilbake. Nå vet vi i hvert fall hvor han har det fra. Og mora er frikjent.