Enkelte kvelder er jeg ute og lufter en hund. Jeg kan på ingen måte påberope meg å være i besittelse av småborgerskapets fremste kjennetegn, villa, Volvo og vov-vov, men av og til må jeg altså ut med en hund.

Med hund i bånd kan jeg med god samvittighet gå rundt i nabolaget om kveldene og kikke inn gjennom vinduene hos folk. Nabolaget har både eneboliger, tomannsboliger og firemannsboliger, og det er lett å se hva de holder på med der inne.

Mange ser på tv. Ubegripelig mange ser på tv. Jeg trodde folk flest var ute på kino, teater og konserter om kveldene, at de trente eller var med på dugnad i idrettslaget eller korpset og at de hadde all underholdningen de trenger på en skjerm i lomma.

Men nei, de sitter hjemme og ser på tv. I hvert fall i mitt nabolag. Det er forresten et nokså gjennomsnittlig nabolag. Derav kan vi slutte at trondhjemmere flest sitter hjemme og ser på tv om kveldene. Jeg ser, der jeg lusker rundt utenfor vinduene deres, i et glimt før jeg bøyer meg ned og plukker opp hundebæsj, at noen også sitter ved en pc. Noen bruker sikkert Ipad og telefon, men skjerm er skjerm.

Mange av dem er godt voksne, men flere er nokså unge. Barneleker ligger strødd i hagene deres. Derav kan vi slutte at både unge og gamle trondhjemmere sitter hjemme og ser på en skjerm om kveldene. Til og med hos studentene i nabohuset blafrer skjermene. Det gir meg ingen tilfredsstillelse å kikke inn gjennom vinduene på denne måten. Jeg blir tvert imot ganske oppgitt.

Hvorfor er de ikke heller på Lesbos og tar imot båtflyktninger, tenker jeg når jeg ser lyset fra skjermene. Lyset har ofte en lite tiltalende grønnfarge, for mange ser på fotball.

Hvorfor sitter de ikke heller i konspiratoriske møter med tanke på en kraftig samfunnsomveltning, slik at vi kan få full frihet og alt gratis? Hvorfor blokkerer de ikke Innherredsveien, lenker seg fast i kjetting døgnet rundt og krever at veien blir miljøgate?

Hvorfor ser jeg ikke engang en aldri så liten orgie bak vinduene? Er det så mye mer interessant å få med seg kampen mellom West Bromwich og Watford?

Når ingen gjør opprør, når de aller fleste lever vanlige A4-liv, blir det stillstand rundt oss.

Samfunnsmaskineriet går sin trauste gang, livet lunter videre slik det har gjort i generasjoner. Ingen blir utfordret til å tenke nye tanker.

Og du selv da, vil kanskje noen spørre. Hva gjør du? Godt spørsmål, kan jeg svare da. Når jeg kommer inn etter tur med hunden, står kvelds-mat, klesvask, Facebook, leksehjelp og forberedelser til morgendagen for tur.

Og jeg vil tenke på dattera mi på elleve, som forleden dag sa at livet utelukkende ser ut til å bestå av arbeid eller skole og familieliv. Hun antydet at det gjerne kan inneholde noe mer. Endelig en opprørsk tanke.