The men don't know

But the little girls understand

Låten er av Willie Dixon, men de fleste av oss kjenner «Back Door Man» fra Jim Morrison og The Doors' klassiske versjon.

Låten handler jo egentlig om noe ganske annet, men dette omkvedet er lett å ty til når en skal ta for seg musikalske ungpikefenomener. Og det er til dette terrenget vi skal i dag, ansporet av at finske Isac Elliot nok en gang har vært i byen.

Jeg skjønner ikke så mye av Elliot og vet ikke hvor mye det er å skjønne om akkurat ham heller. Men den generelle historien til ungpikeidoler, fra The Walker Brothers til Justin Bieber, har fascinert meg. Dels fordi mitt liv er blitt beriket med to perioder som fjortisjente-pappa, dels fordi jeg aldri har vært allergisk mot godt utført markedsorientert popmusikk.

For det er altså ikke sånn at alt unge jenter liker, nødvendigvis er dårlig. Det er ikke slik at alle artister profilert mot tenåringsmarkedet er talentløse. Flere av dem, det holder kanskje å nevne Michael Jackson, Robbie Williams og Justin Timberlake, har i ettertid bevist slitestyrke som «voksen»-artister. Og kanskje enda viktigere: Ofte er låtskriverne og produsentene som blir satt på ungjente-popen nytenkende enere i sin generasjon. Oldiser som rynket på nesa over musikken da den ble utgitt, kommer gjerne rekende i ettertid med analyseminen sin og sier: «Hei, dette var sannelig friskt og nyskapende.» Ti år etter at jentene oppdaget det samme.

Amerikanske Walker Brothers skapte helt ville ungpikereaksjoner i Storbritannia midt på 60-tallet; det ble så heftig at den sårbare frontfiguren Scott Walker stakk av og gjemte seg i et kloster. Han ble senere en fintfølende soloartist for de virkelige kjennerne. Så han har kredibiliteten i orden. Men også musikken til Walker Brothers er flott. I Norge og resten av verden var det vel bare «The Sun Ain't Gonna Shine Anymore» som ble en ordentlig hit.

Men tv-serien om The Monkees ble vist også i Norge, og de hypnotisk fengende singlene deres solgte som bare det. Nå 50 år etter storhetstiden har de gitt ut et nytt album, skrevet av kule pophoder fra band som Weezer og XTC. Ordentlig fin sommerpop.

Fem-seks år etter dukket David Cassidy opp, og bilder av ham nådde langt flere norske jenteromsvegger enn Scott Walker og Monkees, selv om tv-serien «Partridge Family», som gjorde ham til stjerne, aldri ble vist på norsk tv.

Jenter i klassen likte David Cassidy, selv skjønte jeg lite av ham - bortsett fra hiten «How Can I Be Sure», som var en så fin låt at jeg gikk til originalversjonen med Young Rascals som var enda bedre og etablerte et sterkt forhold til et av 60-tallets fineste popband.

Jenter i klassen likte også Marc Bolan; og det var mer problematisk. Han var en helt som «sviktet», den kuleste hippien i London på tampen av 60-tallet som i starten av 70-tallet i egenskap av anfører av glamrocken sørget for at rocken ble gjenoppdaget som ungdomsmusikk. «Electric Warrior» fra 1971 er hans største øyeblikk som elektrisk kriger, men så kom «The Slider» året etter, og han var tapt for oss kule gutter. Bolan var blitt et fenomen for «the little girls». Det tok mange år før jeg skjønte at også «The Slider» er et flott album.

Spørsmålet er: Finnes det - bortsett fra «The Slider» - virkelig gode teenybopper-album?

Michael Jackson har gitt ut et og annet bra album, men han var det jo ikke bare unge jenter som likte.

Begge albumene til Spice Girls, og spesielt det første, er frisk og freidig popmusikk. Spice Girls var rollemodeller for unge jenter, hver for seg ikke like åpenbart talentfulle som Britney Spears og Miley Cyrus i tiårene som fulgte, men en dyktig sammensatt bukett med sterke muligheter for nabojente-identifikasjon. Som vår egen Malin Reitan.

Jentene fikk ha disse rollemodellene i fred, mens gutta i klassen digget Metallica og fnøs av hvor lettlurte jentene var. Men er det så sikkert at melodifattig trashmetall er mer verdifull enn fengende popmusikk som feirer livet og kjærligheten?

Jeg vet ikke hvor mye av 2000-tallets hardrock som måler seg med de beste av Britney Spears' Max Martin-produserte hits.

Men når jeg skal kåre tidenes fineste album laget for ungpikemarkedet, velger jeg å se bort fra rollemodeller som Spice Girls, Britney og Miley - og også gode album laget i ettertid av tidligere ungpikehelter som Michael Jackson, Justin Timberlake og Robbie Williams - og konsentrerer meg bare om unge menn og album utgitt mens de var sentrum for 13-åringers amorøse lengsler og drifter.

Jeg kommer ikke utenom Marc Bolan og T. Rex, 70-tallets søteste krølltopp og en av de fineste låtsnekrere. Og så kunne jeg kanskje valgt Backstreet Boys fra 90-tallet, men hjertet mitt er ikke med der. Det må bli det beste britiske boybandet Take That, som ga ut en sjarmbombe av et debutalbum i 1993; men som var på høyden av sin popularitet tre år etter - med en av de fineste singlene på 90-tallet i «Back For Good». Du kunne være 80 år og like den.

Låttittelen var ikke direkte dekkende, for gruppas urokråke Robbie Williams var på vei ut; og like etter kollapset hele bandet. I ettertid har de kommet sammen igjen og laget ok musikk. Solokarrierene deres varierte i intensitet og kvalitet, og det var ikke bandets frontfigur Gary Barlow som ble den største solostjernen. Han ga ut noen kompetente og ganske suksessrike soloalbum, men kom i skyggen av urokråka. Robbie Williams er et godt eksempel på at det er lett å undervurdere sjarm som et suksesskriterium i popmusikk.

I tiåret vi er inne i nå har Justin Bieber (nei, One Direction regnes ikke) vært den virkelig store ungpikehelten. Nå er han 22 år og ga i fjor ut et kompetent popalbum.

Men også hans tredje (spørs litt hvordan en regner) album «Believe» fra 2012 var mektig popmusikk med nikk både til pophistorie og nåtid.

De eldre rynket på nesa og snakket om da popmusikken virkelig var verdt noe. Da de selv var unge.

Men de små jentene forsto.

foto
Mange trodde på ham: Justin Bieber er et av tidenes største popidoler. Slett ikke all musikken han har gitt ut er elendig.
foto
1. T. Rex: The Slider (1972) Marc Bolan forenklet sitt konsept slik at det fungerte mot de yngste tenåringsjentene, men hadde likevel poesi nok til å levere tekstlinjer som: Automatic Shoes / Automatic Shoes / Give me 3-D vision / and the California Blues
foto
2. Take That: Nobody Else (1995) For tiden er Gary Barlow kjent som «Idol»-dommer. For 20 år side sang han linjer som dette: Got your lipstick mark still on your coffee cup, oh yeah / Got a fist of pure emotion /Got a head of shattered dreams
foto
3. Justin Bieber: Believe (2012) 18 år og med livserfaring til å skrive: She says she met me on the tour /She keeps knocking on my door / She won't leave me, leave me alone i sin egen «Billie Jean»-variant fra virkeligheten.