Det var mørkt og kjølig i rommet. En fin og klar novembernatt. Men den var ikke like behagelig for alle.

Elida Solberg forsøkte å slappe av, prøvde å tenke på noe annet.

Skulle hun vekke Rolf Åge? Eller forsøke å sove litt til?

13 mil til sykehus

En sommerdag ett og et halvt år etter den kalde vinternatten sitter Elida og ser utover gressåkeren som nylig har fått sommerklippen. Man kan fremdeles lukte det grønne gresset som ligger i hauger på sletten.

Det hjelper ikke Elida at sola skinner. Det gjør bare at kleggen, blindingen og myggen storkoser seg på fjellet.

For det er der hun bor. Eller ved fjellet og bak fjellet. Det kommer litt an på hvilket fjell man tar utgangspunkt i. Men bygda i hennes hjerte er Røyrvik.

I 2015 mistet Røyrvik kommune ambulansestasjonen. Men det var ikke før året etter, at Elida fikk føle på hvordan det var å bo 131 kilometer unna nærmeste sykehus.

Elida har allerede bestemt seg for at Alfred Angel ikke skal bli enebarn. Da kommer hun til å flytte seg nærmere sykehus lenge før termin.

- Det er utrolig vakkert her. Men etter å ha fått en egen man skal ta vare på, vurderer vi annerledes hva som er viktig der man bor. Det handler om trygghet i hverdagen.

Hun har tatt over hovedansvaret for gården til foreldrene. Nå er hele familien, og enda litt flere, opptatt av slåttonnen.

Hva med distriktene?

- Det er ikke godt å si hvordan det blir med oss ute i bygdene hvis det blir endringer i ambulansestrukturen nord i Trøndelag. Jeg forstår utrolig godt at de uten tilknytning til Røyrvik ikke vil bli, legger Elida til.

I april i år publiserte Helse Midt-Norge en analyse om beredskapen i Trøndelag og Møre og Romsdal. Der la de frem tre forslag som skal gi best mulig beredskap innen 2030.

- Det er ikke nytt at Røyrvik ikke har ambulanse, men det har fungert delvis fordi Namsskogan og Lierne fremdeles har. Nå er jeg usikker på hvordan det blir.

I beredskapsanalysen foreslår Helse Midt-Norge å legge ned ambulansestasjonene i Lierne, Namsskogan og Snåsa. Da vil ambulansene i Grong være de eneste som rykker ut til kommunene rundt.

Grong må derfor dekke et areal på nærmere 9500 kvadratkilometer. Det er større areal enn Østfold og Akershus til sammen. Og større enn både Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland, Vestfold og Oslo.

Himla vondt

Elida kjente at smertene tok overhånd. Fødselen var i gang.

Hun tok opp telefonen, og konkluderte med at jordmor Anne Judith Brøndbo Skarland var den riktige å ringe.

Jordmor i Røyrvik-området var i permisjon, og Elida hadde av den grunn vært hos jordmoren i Høylandet de siste månedene.

Anne Judith var rolig, behagelig og ikke minst profesjonell.

Hun ba Elida slappe av, og forberede seg til ambulansen kom.

Men det hadde hun allerede gjort. Ikke fordi hun hadde følt at fødselen var i nærmeste fremtid, men fordi hun ville bo nærmere sykehuset.

Søsteren hennes bodde i Overhalla, mye nærmere Namsos sykehus. Å bo 20 kilometer unna sykehuset var bedre enn å være 131 kilometer unna på Tunnsjørørvika like før fødselen.

Men hun kunne ikke vente til morgenen. Elida trengte ambulansen med en gang.

Stenger fjellet

Å plassere et tettsted ved fjellet er ikke alltid det mest praktiske.

Ordfører i Røyrvik kommune, Hans Oskar Devik, legger armene i kryss mens han nyter synet av den lille bygda gjennom de litt for store vinduene på rådhuset.

Likevel har han en mine i ansiktet som sier at ting ikke er helt slik han ønsker.

- Det er helt utenkelig at ambulansestasjonene i Namsskogan, Lierne og Snåsa kan legges ned. Da tror jeg rett og slett det blir dommedag for oss ute i distriktene.

Røyrvik kommune er landets nest minst tettbefolkede kommune, og har til sammen 1584 kvadratkilometer fordelt på rundt 470 personer. Da blir det store avstander for akuttberedskapen.

- Er det fint vær, blir det brukt en del luftambulanse. Men i vinterhalvåret stenger de ofte fjellet for både biler og helikopter. Det er da vi merker avstandene mest, legger Devik til.

Og skjer det, må ambulansen fra Lierne eller Namsskogan kjøre rundt fjellet. Det tar enda lengre tid.

Vil du lese mer om ambulansesituasjonen i Midt-Norge og beredskapsanalysen? Da kan du se her.

Panikk og adrenalin

En bil sto på tomgang utenfor huset. Men det var ikke ambulansen.

Rolf Åge hadde startet bilen deres idet Elida ringte jordmoren. Han gjorde seg klar og la bagen i gangen.

Så tok panikken ham. Adrenalinet bruste opp som mentos i en brusflaske.

Jordmoren hadde beroliget Elida med at førstegangsfødende i gjennomsnitt brukte lengre tid før barnet ble født.

Den medisinske definisjonen av fødselsvarighet er i snitt åtte timer for førstegangsfødende.

Forskning ved Oslo universitetssykehus Rikshospitalet viser derimot til andre tall. Deres forskning sier at halvparten av 1100 førstegangsfødsler, fødte innen seks og en halv time.

Men Elida var rolig. Det var derimot ikke Rolf Åge.

Han for rundt i huset. Tok gårsdagens oppvask. Vasket skittentøy, hang opp og brettet klær. Snart var han ute og ga hundene mat.

Skadene tar sommerferie

Ikke bare har Helse Midt-Norge foreslått fullstendig avvikling av ambulansestasjonene i Lierne, Namsskogan og Snåsa. De har også stengt ambulansestasjonen i Snåsa på kveld og natt i 14 uker i sommer.

- Jeg er utrolig bekymret både som innbygger og som lege. Uten mulighet til å transportere alvorlig syke og skadde pasienter til sykehus, vil liv kunne gå tapt. Vi trenger ambulansen.

Fastlege i Snåsa, Nina Kjenstadbakk-Steinkjer, puster tungt ut. Hun påpeker at rekrutteringen i distriktene både på fastlegestillinger og ambulansestillinger har vært tøff.

- Tar man bort ambulanseberedskapen, tar man bort en av de viktigste mulighetene til samhandling og trygghet også for legen. Da blir det utrygt å være lege på små steder, og rekrutteringen til fastlegeyrket vil muligens bli enda vanskeligere enn den er i dag.

Kjenstadbakk-Steinkjer har lenge vært bekymret for akuttberedskapen i kommunen. Blir stengningen permanent, vurderer hun en yrkesendring.

- Jeg ønsker meg en fremtid som fastlege i Snåsa, men dersom beredskapen svekkes, må jeg vurdere hvorvidt det er dette jeg ønsker å holde på med framover.

Nei til Røyrvik-prosjektet

I Røyrvik startet de nylig opp et prosjekt hvor sykepleiere ble kurset i akuttberedskap. Ordfører i Røyrvik, Hans Oskar Devik, roser prosjektet og har tro på at det vil skape trygghet i bygda. Likevel tror han ikke det vil gi en løsning for alle.

Les mer om situasjonen i Røyrvik: I mangel på ambulanse må Kathë-Alice rykke ut fra eldresenteret når noe skjer

Men flere rundt Røyrvik er bekymret. En løsning som skulle være «mens vi venter», kan bli permanent for flere.

- Vi i Snåsa er livredde for å få samme løsning som i Røyrvik. Sykepleiere er dyktige, men de er ikke ambulansearbeidere. Jeg er generelt veldig skeptisk til beredskapsprosjektet i Røyrvik, fortsetter Nina Kjenstadbakk-Steinkjer.

Fastlegen i Snåsa mener det er uforståelig hvordan de vurderer kostnadene på befolkningen i distriktene.

- Det er merkelig å utsette folk for slik risiko, og spare 450–500 000 kroner. Hvis man ser for seg hvor mye det vil koste for behandling, rehabilitering og tapte arbeidspenger etter en alvorlig ulykke, vil en halv million være småpenger i forhold.

Hvor er dere?

Snart en timer har gått. Ingen ambulanse på gårdsplassen. Ingen jordmor å se. Bilen sto fremdeles på tomgang ute på gårdsplassen, i et håp om å få hjulene på veien.

Jordmor Anne Judith tok opp telefonen.

- Jeg sitter i ambulansen nå. Vi er på vei, sa hun mens hun festet sikkerhetsbeltet i ambulansen.

Hun hadde tatt taxi fra Høylandet mot Grong. Ambulansen kom etter få minutter på Gartland og møtte henne.

Det var ambulansen på Grong som var tilkalt. Anne Judith var litt usikker på hvorfor de ikke sendte ambulansen fra Namsskogan, som var nærmere Elida.

De hadde fremdeles nærmere 94 kilometer å kjøre før de var hos Elida. Regnet trommet mot frontruta på ambulansen, og hun la merke til at ambulansesjåføren ikke torde å kjøre full fart.

Det var tross alt fryktelig glatt.

Usikre kjerneverdier

Helse Nord-Trøndelag har om lag 200 000 pasientkontakter årlig. Fylkeslegen skal ha mottatt flere avviks- og bekymringsmeldinger fra de bekymrede kommunene i Trøndelag. Blant annet har Røyrvik kommune sendt inn flere tilfeller hvor de mener responstiden har vært for dårlig.

- Vi har foreløpig ingen planer eller ønske om å gjøre endringer i beredskapstjenesten for Indre Namdal. Jeg forstår ikke hvorfor beredskapsanalysen for Helse Midt-Norge blir et så stort problem, forteller klinikkleder for prehospitale tjenester i Helse Nord-Trøndelag, Øystein Sende.

Men i Snåsa har de hatt andre planer.

- Registreringer over år viser at det er en svært lav aktivitet i Snåsa på kveld og natt. Vi mener derfor justeringen er forsvarlig, og reduserer bruk av overtid. Vi får også bedre tilgang til vikarer der behovet er betydelig større.

- Kommunene mener dere tuller med kjerneverdier?

- Å gi et likeverdig tilbud er en viktig kjerneverdi vi ivaretar ved å utnytte ressursene best mulig, slik at det rekker ut til flest mulig, legger Sende til.

På ville veier

Elida fikk krampetrekninger oftere og smertene ble bare sterkere og sterkere.

Det gikk i ytterdøren, og et lite håp lyste opp hos Elida. Men inn døren kom moren hennes. Hun hadde stått opp, og var klar for morgenstellet på gården.

- Har ikke ambulansen kommet ennå? Nei, da må du forberede deg på å føde i bilen, sa Jorunn Staldvik Solberg og ristet på hodet.

Elidas eldste søster var født i ambulansen på vei til sykehuset. I bygda var det ikke unormalt at man endte opp med fødsel under transporten til sykehuset.

Ifølge Medisinsk fødselsregister ble faktisk hele 13 barn født under transport til Namsos sykehus i 2017. Det var en økning med nesten det dobbelte fra året før.

Så ringte telefonen nok en gang.

Anne Judith og ambulansen hadde kjørt feil vei. De hadde kjørt over Steinfjellet mot Røyrvik, og endt opp på Gjersvika. En stor omvei.

Idet Elida la fra seg telefonen, gikk vannet.

Bekymra mødre

Snåsa er Trøndelags nest største kommune i utstrekning, og har litt over 2100 innbyggere. Like før sommeren samlet en aksjonsgruppe kalt «Bekymra mødre» inn over 1600 underskrifter mot nedlegging av ambulansestasjonen.

- Det virker som at Helse Midt-Norge mener at akutte hendelser og sykdommer ikke forekommer etter klokka 16 i Snåsa. Det er bekymringsfullt hvis det skjer noe akutt, at vi ofte må vente over en time på ambulansen, forteller Evy Nessan Østborg.

Hun er en av de bekymra mødrene i aksjonsgruppen i Snåsa. Hun beskriver tankene om nedleggingen som forferdelige, verst tenkelig og tullete.

- Tanken på hva vi må gjøre hvis et barn slutter å puste, og hvor lenge vi må vente på ambulansen er skremmende, fortsetter Nessan Østborg, med en liten skjelving i stemmen.

De syv bekymra mødrene har arrangert flere aksjoner de siste månedene. Nå har de troen på at helseminister Bent Høie skal lytte til bekymringene deres.

De har nylig skrevet mail til helseministeren og hans kontor. På Facebook har de også skrevet en appell som har fått stor oppmerksomhet.

- Vi føler oss ikke beroliget av de signalene vi har fått fra verken Helse Midt-Norge eller Helse Nord-Trøndelag. Vi ønsker jo bare å overleve.

Blått lys

I det svarte nattemørke skimtet Elida så vidt noe blått. Hadde det vært sommer, hadde solen for lengst vært oppe igjen. Men siden det var vinter, lå mørket over det lille gule huset i Tunnsjørørvika fremdeles.

To timer og femten minutter var gått. Endelig var smertehelvetet over, tenkte hun.

Jordmor kom halvveis løpende ut av skyvedøren på ambulansen. Hun ga både Elida og Rolf Åge en klem, så undersøkte hun hvor langt fødselen var på vei.

- Det er foreløpig bare tre centimeter. Jeg tror vi når frem til Namsos sykehus.

Men smertestillende fikk hun ikke. De har ikke lov å gi det i ambulansen. Elida måtte vente til hun kom på sykehus.

Det var jo tross alt bare 131 kilometer igjen.

Lovfest responstiden

På Facebook har aksjonsgruppen i Snåsa samlet over 900 personer i en gruppe som ønsker å beholde ambulanseberedskapen.

Nora Olea Sandnes Håpnes var også med på oppropet for å beholde ambulansestasjonen på Snåsa. Foto: Privat

- Det er summen av alt som har skjedd den siste tiden, med nedleggelser, strukturendringer og sentralisering, som har gjort at begeret renner over for oss i Snåsa.

Suset fra travle mennesker kan høres i bakgrunnen av samtalen med bekymret mor, Siv Merethe Gederaas Belbo. Ferien i Edinburgh er delvis satt på vent for å gjøre ferdig en konsekvensanalyse av nedleggingen i Snåsa. Nå er hun på tur hjem.

- Vi føler oss rett og slett dårlig behandlet, og føler oss ikke godt nok ivaretatt. Det burde ikke være slik at de på landet skal få dårligere eller redusert tilbud, fortsetter Gederaas Belbo.

I år og i fjor ble flere samfunns- og velferdsfunksjoner borte fra Snåsa. Blant annet forsvant flyktningmottaket og skattekontoret. Nav fikk et redusert tilbud og færre flyktninger ble bosatt.

- Vi er utrolig redde for at det skal gå fint denne sommeren, og så viderefører de nedleggingen på fulltid. Vi mener responstiden bør lovfestes, og at det kan kuttes på andre poster enn den akutte beredskapen i distriktene, legger Evy Nessan Østborg til.

Pause, vær så snill

Elida lukket øynene.

I et lite sekund håpte hun at Namsos var like rundt neste kvasse sving. Men Anne Judith knuste håpet ganske raskt.

De hadde bare kjørt 30 kilometer. Tretti smale, humpete og ubehagelige kilometer.

Det var over 100 igjen.

Sjekk Twitter

Tror man det er lite som skjer i distriktene, kan man ta en titt på Politiet i Trøndelags twitter-profil.

Bare det døgnet Ukeadressa var i Namdal kunne politiet melde om en kollisjon mellom motorsykkel og personbil på Namsskogan, bobil mot personbil sør for Snåsavatnet, påkjørsel bakfra på Spillum, tømmerbil av veien ved Høylandet, brann i bil ved Skaudalsvegen i Namdalseid, enslig bil i grøfta ved Grong, motorsykkel av veien ved Snåsavatnet og en bobil av veien ved familieparken i Namsskogan.

I et kontor på Namsos sykehus sitter de som avgjør hvilke ambulanser eller om helikopter skal rykke ut. Avdelingsleder i HF Nord-Trøndelag AMK, Bodil Holm, legger til at de i utgangspunktet sender de lokale bilene. Med det håper de å opprettholde kompetansegrunnlaget.

- Som regel sender vi ut helikopter tidlig til alvorlige hendelser og grisgrendte strøk. Men det er mye som spiller inn på avgjørelsene for hvilken ambulanse som blir brukt.

Den dagen Elida Solberg ventet to timer og femten minutter før ambulansen ankom, forteller Bodil Holm at det var veldig glatt, jordmor ønsket å være med i ambulansen og at en fødsel i utgangspunktet ikke er en akutt hendelse.

- Det er viktig å få frem at det har skjedd mye siden 2016. For å oppnå god forsvarlig tjeneste må man tenke nytt fremover. Nye tanker er ikke nødvendigvis nye endringer, avslutter Holm.

Kritisk stoppepunkt

De hadde kjørt litt over halve strekningen til Namsos Sykehus da Anne Judith la merke til at Elidas rier ble tettere og sterkere.

Med seg i ambulansen hadde hun en ambulansearbeider og en lærling. Hun konkluderte med at det var riktig å sende ambulansen fra Grong.

Det hadde nok ikke vært like enkelt for Elida, om jordmor ikke hadde vært med.

Ved Grønndalselva fikk Anne Judith ambulansen til å stoppe opp for en sjekk. Det var fremdeles nærmere 60 kilometer igjen.

Åpningen var ni centimeter.

To usle mil igjen

De kjørte inn på E6en. Her var forholdene heldigvis mye bedre enn på fylkesvegene de hadde kjørt til da.

20 kilometer igjen. Elida skrek og hodet til barnet kunne skimtes. De kunne ikke kjøre lenger. Rolf Åge hadde passert dem med bilen uten å legge merke til at ambulansen igjen hadde stoppet.

Frosten lå ikke like tungt over veien, og regnet hadde roet seg ned.

Anne Judith hadde hatt trua på at de skulle nå frem til sykehuset. Det gjorde de ikke.