Hammerslag for hammerslag har fem rekkehus tatt form på Svartlamoen de siste par årene. Husene har blitt oppført av sine framtidige leietakere. De såkalte selvbyggerhusene har en tydelig miljøprofil, noe som blant annet innebærer gjenbruk av materialer både utendørs og innvendig.
- De gamle materialene tilfører huset historie, i motsetning til mange nybygg som er helt historieløse, sier Per Kristian.
Det er kun et par måneder siden han og samboer Line flyttet inn i rekkehuset sitt. Et lite vindfang fører inn til kjøkken og stue. Herfra leder en turkis trapp opp til andre etasje. Deler av førsteetasje har åpen himling, noe som gir en god følelse av lys og luft. En peisovn med sprakende flammer gir både varme og kos. Et romslig kjøkkenbord inviterer til å sette seg ned for en prat. Som så mye annet i dette hjemmet er bordet brukt. Det har tilhørt Lines tippoldefar.
Umoderne = gratis
- Finn.no har vært hovedkilden når vi har lett etter materialer eller møbler. Finn blir et barometer på hva som er umoderne og folk ikke vil ha lengre, som eksempelvis furumøbler. Det er ekstremt umoderne og gis bort eller selges billig. Vi ønsket å ha et hjem som hadde mest mulig rene trematerialer, så for oss som ikke har hatt fokus på å være trendy, har furu vært midt i blinken, sier de.
De har hentet seg en god del gratis furumøbler. Deretter har de demontert og bygd og omskapt dem etter egne behov. Brukte furumøbler har blant annet blitt til kjøkkenbenk og bokhyller.
- Når vi begynte på prosjektet var snekkerkunnskapene langt mindre enn de er nå, humrer Per Kristian og tilføyer: - Det er mye motstand i materialene når man bygger et hus, men så lærer man mye underveis. En erfaring er en feil man har gjort som man enten må bygge om eller skjule.
Her finner du flere saker om bolig og interiør
Deres hus er det midterste i rekken. Det er Svartlamoen beboerforening som eier husene, og selvbyggerne leier rimelig, mot all arbeidsinnsats de har lagt ned. Nøysomhet har preget hele prosjektet. I tillegg til stor egeninnsats har gjenbruk gjort det mulig å holde kostnadene nede og samtidig belaste miljøet minst mulig.
- Interiørbudsjettet på 50 000 kroner fikk oss til å ta gjennomtenkte valg. Vi måtte prioritere ut fra den summen, så hvis vi puttet inn mer penger et sted så ble det mindre på noe annet. Det eneste av interiøret som har vært holdt utenom denne potten er baderomsgulvet. Der leide vi inn profesjonelle folk til å legge våtromsvinyl. Ellers har vi holdt budsjettet.
Puslespill fra hele byen
For å lykkes med å skape et hjem innenfor den begrensede summen så har de kjøpt, fått og satt sammen ting fra alle kanter av byen. Nesten som et puslespill, som til sist er blitt en helhet: Kjøkkeninnredningen er fra det gamle Sjømannshjemmet på Lade, redwoodpanel i andre etasje er hentet fra en leilighet på Møllenberg og koreapanel fra kontoret på den gamle krydderfabrikken på Heimdal. Dusjkabinettet ble kjøpt brukt på Byåsen, for å nevne noe.
De forteller at tida har vært deres viktigste ressurs. Når man tenker gjenbruk og skaffer materialer og ting brukt, så triller timene. Timer er telt og antallet er stort, men hvor stort vil de ikke ut med.
- Vi har brukt veldig mye tid, men vi vil ikke ha fokus på det. Det blir feil å måle et sånn eksperiment med økonmiske parametere. Det vi sitter igjen med nå som vi har flyttet inn, er et hjem som vi kjenner hver minste lille krok av. Hver del er et lite minne, over både frustrasjoner og gleder, sier Per Kristian.
- Vi har tatt alle valgene selv. Det gir en stor mestringsfølelse og skaper et eierskap til huset som gjør at vi blir glad i det på en annen måte, tilføyer Line.
Et av de mer originale valgene de har tatt er planløsningen. For når vi følger den turkise trappa, som er bygd av forskalingsplater, opp til andre etasje, åpenbarer det seg et hus i huset: Soverommet er bygd som en hytte som henger oppe på den ene veggen, og en slank mesanin fører fram til hytta.
- Jeg har studert arkitekturhistorie før og er fascinert av arkitekten Sverre Fehns tidlige hus. Han hadde ofte en ide om å skape en hule. Folk vil gjerne ha masse lys inn, men samtidig være litt skjermet. Så på kjøkkenet har vi mye innsyn, men oppe i andre etasje er vi skjermet for innsyn, men vi har samtidig fult gjennomlys i huset. Soverommet er også inspirert av gamle industriarbeidsplasser der man gjerne hadde et kontor hengende oppe på veggen, sier Per Kristian og tilføyer: - Det er veldig koselig med en slik hytte i huset. Og vinduer kommer fra gamle Lademoen skole, så de bærer med seg en bit lokalhistorie.
Effektive løsninger
Grunnflaten i rekkehusene er på beskjedne 35 kvadratmeter, foruten den uklimatiserte vinterhagen. Noen av husene har doblet grunnflata med å ha fullt utbygd andreetasje, men Per Kristian og Line har ofret noe areal for å skape luft i sin bolig.
- Vi har prøvd å lage effektive løsninger for å utnytte plassen best mulig. Over stua i andre etasje er det en liten hems hvor vi har oppbevaring av saker og ting og under senga vår er det bokhyller, sier Per Kristian og tilføyer: - Skulle jeg gjort dette igjen, med den erfaringen jeg har nå, så ville jeg bygd enda flere nivåer. Jeg liker å gå rundt i huset, jeg tenker bedre når jeg går. Men på et tidspunkt må man jo bestemme seg for noe for å komme videre. Men alt i alt er jeg veldig fornøyd med resultatet.
Ideen til dette originale prosjektet med selvbyggerhus, var det arkitektstudentene Trygve Ohren og Haakon Haanes på NTNU som hadde. Prosjektet har fungert som en katalysator for de nyutdannede arkitektene, som sammen med Cathrine Johansen Rønningen har etablert firmaet Nøysom arkitekter. Alle tre bor selv på Svartlamoen.
– Vi tror det er behov for en mer nøysom arkitektur. En arkitektur som har en ansvarlig holdning til ressurser og forbruk og stiller spørsmål om hva vi trenger og hva som gjør oss lykkelige, og ikke bare hva vi er villige til å betale for. Vi håper boligene på Svartlamoen vil inspirere, sier Haakon Haanes.
