Over 50 000 har sett teaseren til «Trondheimsreisen» på filmfestivalens egen nettside. Filmen er satt opp med 25 visninger, og seks av ni saler er utsolgt på åpningsdagen tirsdag.

- Jeg kan knapt vente til dørene glir igjen, lysene slukkes og jeg endelig kan se filmen i en fullsatt sal, sier Magnus Skatvold.

I kinomørket vil regissøren, med sitt finstemte sanseapparat, synke ned i setet på Prinsen 5 og fornemme reaksjonene underveis. Han tror det fins noe som kan trigge hele følelsesregisteret her, og han forventer å kunne merke responsen mens tidsreisen pågår.

Det samme tror Dag Hoel.

- Det er en film med mye kjærlighet. Og det er en film om hvordan det har vært å være menneske under skiftende forutsetninger, om hvordan man har utviklet seg i takt med byen, sier Hoel.

Filmskaperne: Dag Hoel (til venstre) er produsent og Magnus Skatvold er regissør. Sammen har de fordypet seg i flere hundre timer timer ukjent trondheimshistorie.

Fremfor alt er det varme og intime møter med et tjuetalls kjente og ukjente mennesker som forteller om byen sin. De viser aldri ansiktene sine, og i filmen forblir de navnløse helt til de dukker opp i rulleteksten helt til slutt.

Finn Roll (83) er én av dem.

Fikset papirene

Finn Roll har aldri vagget opp langs en rød løper før, men skulle anledningen by seg på premieredagen, vil han sette sjøbein, nyte øyeblikket og si til seg selv at det ikke skjedde en dag for tidlig.

I «Trondheimsreisen» forteller Roll om da han forfalsket fødselsattesten for å komme seg til sjøs.

- Jeg hadde ikke noe annet valg enn å jukse litt, humrer Roll når vi møter ham i Kjøpmannsgata 16, rett ved Olavshallen.

- Her holdt sjømannskontoret til i 1949, og sjefen het Dyrendahl. «Du må være 16 år for å mønstre om bord på en av båtene», fortalte han da jeg stakk innom en dag etter skoletid for å forhøre meg.

«Jeg får tenke litt på det», sa 15 år gamle Roll og dro hjem til Snorres gate.

Veitenes konge: Hver sidegate, hver veit har en historie å fortelle, og Finn Roll forteller gjerne. Han er skrønemaker og sannhetsvitne i én og samme person, og en mann filmteamet fikk stor sans for. I «Trondheimsreisen» forteller han om da han forfalsket fødselsattesten for å komme tidlig til sjøs.

- Der fikk jeg i ro og fred fikset litt på tallene på fødselsattesten, før jeg gikk tilbake til Dyrendahl neste dag. «Jeg har bestemt meg», forklarte jeg og viste fram papiret. Han så litt skeptisk på meg, men jeg var stor og kraftig for alderen, og like etterpå hadde jeg fått hyre på motortankeren «Trondhjem» som lå ute ved Høvringen, klar for å seile opp langs norskekysten i første omgang.

Både faren og farfaren var tollere. Karl-Wilhelm Roll hadde kommet tilbake til hjembyen tidlig på 30-tallet for å bli tollsjef i Trondheim etter et kort opphold nordpå. Da var sønnen Aksel i gang som tollassistent nede på Brattøra.

- Men farfar ville ikke ha sånne familiære bånd på arbeidsplassen, og han sørget i stedet for at far måtte reise til Bergen for å kunne fortsette som toller. Der ble jeg født.

To år senere inntraff tragedien da mora brått døde.

- Med fire barn å holde styr på, fikk far en ny og bedre betalt jobb på tollen i Kristiansund, men der gikk alt vi eide tapt da tyskerne bombet byen i april 1940. Da hadde far fått nok og bestemte seg for å reise hjem med familien til Trondheim, koste hva det ville. Men kysten var på sett og vis klar, fordi farfar hadde steget ytterligere i gradene og dratt til Oslo.

Finn Roll hadde nærmet seg tenårene på Elgeseter og opplevd klasseskillet på Singsaker skole.

- Det var en tøff barndom, må jeg vel si, med lite å rutte med, slik det var for mange rett etter krigen. Men ingen av de fine guttene oppe på Singsaker kunne hamle opp med meg når det kom til idrett. Det var ballkasting i skolegården, og frøken Schulerud mente at vi i hvert fall burde være i stand til å kaste en stor ball 15 meter av gårde. Jeg pælmet min minst 30 meter. Og de små ballene som jeg kastet, har de antagelig ennå ikke funnet.

Mens klassekameratene på Singsaker ble konfirmert, seilte Finn Roll inn og ut av havner i Midtøsten og Sør-Amerika, før han gikk i land for godt, to år senere. Etter 18 måneders militærtjeneste på Ørlandet, gikk han inn i brannvesenet, der han til slutt endte som en svært profilert brigadeleder som syntes i bybildet.

- Nå gleder jeg meg veldig til å se «Trondheimsreisen», medgir han, spent på hvordan han høres ut på film.

- Magnus, regissøren, mener at du lett kunne ha båret en film alene ...?

- Det tror jeg sikkert. Jeg var trondheimsmester i biljard, vet du. Sprengen min var så god at jeg renset bordet. Bare som ett eksempel …

Før han i saftige detaljer forteller om hvordan han i sine single perioder sjarmerte både fastboende jenter og turister som forvillet seg opp på hans jaktmarker rundt brannstasjonen.

Det er i det hele tatt lett å se for seg at en film om Finn Roll, om den var blitt laget, måtte ha fått 18-årsgrense.

Skjulte skatter

Utover på 1990-tallet slo Dag Hoel fra Raufoss gjennom som fotoreporter og dokumentarforfatter med Latin-Amerika som spesialområde, men med Trondheim som base når han ikke var på reise. Her hadde han i årevis hørt historier som verserte i filmmiljøet, om alle de ukjente trondheimsfilmene som støvet ned i forskjellige arkiver. I 2015 gikk kinosjefen, Arild Kalkvik, med på å sponse en kartlegging av hva som skjulte seg.

Ingen kraftpatriot: Produsenten Dag Hoel mener han har laget en hyllest til en flott by, samtidig som han viser vanskelige og universelle dilemmaer.

- Det var slik det hele startet. Noen filmer var lett tilgjengelige, som de som Trondheim Kino selv produserte på 40- og 50-tallet gjennom Lyder Selvig, kinosjefen. Men på Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana dukket det opp flere hundre ukjente titler, den reneste gullskatten, forteller Dag Hoel.

Han bestemte seg raskt for at han måtte lage en helt ny film med utgangspunkt i de gamle filmene og det nye materialet, ikke minst ispedd de mange 8 mm-filmene som Dag Hoel fikk tilgang til etter at han gjennom Adresseavisen ba leserne lete i skuffer og skap, i loft og i kjellere, etter private opptak.

- Da forsto jeg virkelig at dette kunne ha et stort potensial, og dermed tok jeg kontakt med Magnus og Spætt Film for å bygge opp et team.

Frydefull tid: Magnus Skatvold har så vidt passert 30, men har satt spor etter seg i bransjen allerede. Hver dag i de to siste årene har vært som en fest, forteller regissøren, som har knnnet gasse seg i upublisert materiale i flere hundre timer.

Magnus Skatvold hadde markert seg som et slående kortfilmtalent allerede som 18-åring i 2005, og var senere blitt filmutdannet i New York.

- De to siste årene har jeg vært så heldig å få fråtse i et helt unikt filmmateriale. Og jo mer jeg så, jo klarere ble det at denne fortellingen ikke kunne lages som en streit, kronologisk historiefilm med én tradisjonell forteller. Filmen trengte personlige stemmer.

Marka som lekegrind

Gaute Myhre runder 80 i løpet av dette året. Sammen med kona Randi har han vært skiinstruktør i Bymarka gjennom en årrekke og lært hundrevis av barn de mest grunnleggende ferdighetene som kreves i flatt og lett kupert terreng.

- Magnus ringte meg en dag og lurte på om han kunne komme og slå av en prat.

De ble sittende i timevis.

I «Trondheimsreisen» forteller Gaute Myhre blant annet om det første Gråkallrennet han overvar, i 1946.

- Jeg var sju år gammel, og det kom 30 000 tilskuere, sulteforet på å se idrett etter fem krigsår. Det var en stor opplevelse, erindrer Myhre.

Senere skulle Bymarka by på konstante opplevelser av ren og skjær nytelse for ekteparet Myhre.

- Jeg var født innenfor det som den gang var Bymarkas grenser, i Fagerlia, som den gang ble definert som landet. Skoleveien opp og ned til Ila var lang, forteller han.

- Og jeg kom fra motsatt ende av byen, fra Østersunds gate på Lademoen, fjernt fra marka og utfartsterrenget på vestkanten, sier Randi Myhre.

Marka som lekestue: Gaute Myhre ble født i Bymarka, og kjenner topografien i detalj. Her i Gråkallen så han sitt første hopprenn som sjuåring vinteren 1946, sammen med 30 000 andre tilskuere. I «Trondheimsreisen» snakker Myhre om den umettelige appetitten på toppidrett etter fem lange krigsår.

- Det sto kanskje ikke skrevet i stjernene den gang at Bymarka skulle bli en slags lekegrind for meg også, men slik endte det. Men den tryggheten og omsorgen som gatene jeg vokste opp i ga, var ubetalelig og bidro til å prege meg som menneske. Jeg ser tilbake på de årene med glede. Alt var innenfor et par kvartaler, skolen, kirka, Buranbanen, kolonialbutikkene på hjørnet.

I «Trondheismreisen» forteller hun om faren som jobbet på det kommunale bakeriet i Brattørgata.

- Det var en av de største arbeidsplassene i byen, og jeg var ordentlig stolt når jeg fortalte at det var der faren min holdt til på dagene.

De fleste andre fedrene i gata tjente til livets opphold på byens mekaniske verksted, TMV. Der begynte gjerne arbeidersønnene i læra straks de var ferdige på folkeskolen, og det gjaldt å tviholde på jobben. I «Trondheimsreisen» får vi høre om guttungen som på sin aller første arbeidsdag får kuttet av fire fingre, men pakker den blodige hånda inn i avispapir og blir ut arbeidsdagen. Når han kommer hjem, tør han ikke vise fram hånda til foreldrene i frykt for å få kjeft fordi han har vært så klønete.

Bakeriet: Randi Myhre kom fra Lademoen, der de fleste fedrene jobbet på TMV. Men Randis far var baker ved byens kommunale bakeri. Randi bidrar med flere historier i dokumentarfilmen om byen sin.

Hjemme hos familien til Randi Myhre hang det også et bilde av morfaren hennes, idet han kjørte kong Haakon og dronning Maud med hest og vogn gjennom byen til kroningsseremonien i Nidarosdomen i 1906. Morfaren drev en vognmannsforretning i Prinsens gate, og hadde fått det ærefulle kjøreoppdraget.

- Det var stas å ha en morfar som hadde kjørt kongen og dronningen til den historiske seremonien, husker Randi.

I «Trondheimsreisen» har Dag Hoel og Magnus Skatvold hentet fram bilder fra kroningsdagen.

Sporene som forsvant

Vi står rett utenfor huset til Silje Engeness og venter på trikken inn til sentrum. Kosmorama-sjefen med mann og to barn flyttet inn i barndomshjemmet for sju år siden.

- Jeg gleder seg sanseløst til å vise «Trondheimsreisen» for Kosmorama-publikummet, bedyrer hun idet vognsettet beveger seg over Hoemsbrua. Det var den Ulf Risnes og noen kompiser tenkte å sprenge i lufta da de var sju-åtte år gamle. I «Trondheimsreisen» forteller Ulf om oppveksten som nøkkelbarn i blokka i Stabells vei, og om dynamitten de fant en dag og som sikkert kunne festes til trikkebrua. Etterpå skulle de legge seg i beredskap og ta bilder for å selge til avisa. Det var i hvert fall tanken, helt til det slo guttevalpene at det neppe var en særlig god idé.

Endestasjon: Silje Engeness er Kosmorama-sjef og svoren trikketilhenger. Hun har bosatt seg i barndomshjemmet, 50 meter fra stasjonen på Søndre Hoem.

- Det var godt de kom på andre tanker, ler Silje idet trikken kommer inn på trygg grunn og nærmer seg Breidablikk.

Les også: En langfilm om Silje

- Dette er en film med mye nostalgi og sterke følelser, samtidig som den ikke henger fast i fortiden, men retter blikket framover. Jeg er sikker på at den vil fenge mange, uavhengig av alder. Mine egne unger på fem og sju har sett traileren og synes det er spennende å se hvordan byen var før.

Nede i sentrum må vi forlate trikken på endeholdeplassen i St. Olavs gate.

- Jeg er en notorisk trikkeentusiast, og for mange er nedleggelsen av linjene til Lade og Elgeseter fortsatt et åpent sår, mener Silje Engeness.

Besinnet seg: I «Trondheimsreisen» forteller Ulf Risnes om oppveksten som nøkkelbarn i blokka i Stabells vei, og om dynamitten de fant en dag og som sikkert kunne festes til trikkebrua.

Det var på Elgeseter Liv Ullmann (bildet) fikk sitt første kyss, forteller hun i filmen. Gunnar Grevskott het gutten, som var tre år eldre og kjekkere enn noen av de andre i nabolaget.

- Jeg gleder meg til å se filmen, forteller Liv Ullmann som ringer tidlig amerikansk østkysttid og legger igjen beskjed på svareren. Det er meningen at hun kommer til premieren tirsdag, men akkurat nå har hun ikke tid til å snakke om verken Gunnar Grevskott eller andre ungdomskjærester.

Husker Gunnar: Gunnar Grevskott, ja, mimrer Liv Ullmann i filmen. Ja hvor ble det av ham?

Og Gunnar selv, flammen fra en svunnen tid midt på 1950-tallet?

- Heheh, det var akkurat det. En annen tid.

Han flyttet fra Trondheim tidlig på 1960-tallet, og bosatte seg i Kristiansand etter noen studieår i USA. Og kysset?

- Det er vel ikke noe å snakke om i dag, sier han beskjedent. Og forresten, føyer han til, så har jo Liv skrevet om det før, i Edvard Hambros «Scener fra et liv». Og ganske riktig: «Jeg lengter meg syk etter Gunnar. Jeg kan ikke lenger konsentrere meg om nuet. Å Gud!».

Hun var ikke snau.

Unge og gamle

- Det ville vært den enkleste sak av verden å lage en panegyrisk, kraftpatriotisk tidsreise gjennom Trondheim fra kroningen i 1906 og framover, men det ville vært uendelig dumt, tror Dag Hoel.

I tillegg til å være en hyllest til en flott by, utfordrer den også gjennom å vise vanskelige dilemmaer og valg, ifølge produsenten.

- Vi kunne i prinsippet, om vi hadde hatt det samme råmaterialet, ha laget en likedan film om Bergen og vist de samme utviklingstrekkene gjennom hundre år. Derfor tror jeg også at «Trondheimsreisen» kan ha et potensial utenfor vår egen by.

Lydsatt: Aldri har Ambolt Studios Jørgen Meyer (til høyre) og Geir Døhlie Gjerdsjø laget så mange lyder som til Magnus Skatvolds dokumentarfilm.

Samtidig som Hoel koblet på Magnus Skatvold og Spætt Film, ringte han til sine venner i Ambolt Audio, som har laget lyden på fire av hans tidligere dokumentarfilmer. Det aller meste av råmaterialet var stumme filmklipp.

- Vi har vel kommet fram til at vi har lagt på over 20 000 lyder på denne filmen, forteller Jørgen Meyer i studioet på Buran, der det aller meste er blitt satt sammen.

- Det er flere lyder i dette prosjektet enn i en vanlig norsk dramafilm, forklarer kollega Geir Døhlie Gjerdsjø, samtidig som Audun Røstad er travelt opptatt med de siste finjusteringene.

Dag Hoel er med sine 55 år eldstemann i dette ambisiøse dokumentarprosjektet, og er blitt stadig tryggere på at «Trondheimsreisen» ikke kjenner noen aldersgrenser verken oppover eller nedover.

- Jeg er jo en nostalgisk type, men jeg var helt uforberedt på at Magnus er mye verre enn meg. Jeg er sikker på at dette appellerer også til et ungt publikum.

Tungt å være ener

Oppe på Gløshaugen har støyforskeren Truls Gjestland tatt en pause fra arbeidet på Sintef. Gjestland er blitt 75 år, men den profilerte støyforskeren jobber fortsatt på timebasis. Det er lunsjtid og en strøm av studenter er på vei til kantina ved høyblokka.

Gjestland kom som student til NTH i 1962, og i «Trondheimsreisen» gir han et innblikk i hvordan det var for alle disse enerne å møtes i forelesningssalen.

- Konkurransen om å komme inn var beinhard, og det var jo bare de med aller beste karakterer som lyktes. Felles for alle var at de alltid hadde vært best i klassen der de kom fra, og alle hadde navigert etter det. Her kunne jo ikke alle være best i klassen lenger, for alle var jo i prinsippet enere, men det var det mange som ikke taklet.

Campus-liv: I «Trondheimsreisen» forteller Truls Gjestland om livet på Gløshaugen tidlig på 60-tallet. Han traff Marthe på Samfundet og så aldri noen grunn til å forlate byen han kom til for 55 år siden. Han ble en anerkjent støyforsker på Sintef, og sammen med Marthe en ildsjel i barnas skileik i Bymarka.

Truls Gjestland hadde vokst opp på den industritette Herøya utenfor Porsgrunn, der det ble hevdet at de døde måtte behandles som spesialavfall. Men mormora bodde i Ragnhilds gate på Øya, og der tilbrakte unge Truls flere vintre i den friske trondheimslufta for å få bukt med astmaplagene. Han var så godt som akklimatisert trondhjemmer da han gikk i gang med studiene. Han traff Marthe, kona, i Studentersamfundet, og de forlot aldri Trondheim.

Til gjengjeld fant de, akkurat som Gaute og Randi Myhre, sitt eldorado i Bymarka.

- Nå har vi drevet skileiken nedenfor Skistua i 28 år, sier Truls Gjestland stolt. Deretter logger han ut fra Sintef for i dag, for heller å tilbringe resten av denne solrike onsdagen i nettopp skileiken.

Kjærligheten

Hilda Alstad ble også anbefalt å dra til Studentersamfundet om hun forsto sitt eget beste. Hun gikk på sykepleierskolen i Eirik Jarls gate, og selv om hun kom fra Kuhaugen, måtte hun tilbringe nettene på internatet.

- Med litt flaks kan dere finne en sivilingeniør og bli godt gift, pleide bestyrerinnen stadig å si. Det fristet egentlig aldri, og uansett ville det vært vanskelig med de strikte reglene som gjaldt i Eirik Jarls gate. Vi måtte være inne senest klokken 23, og vi pleide å løpe for livet over Elgeseter bru om vi hadde vært på kino.

Droppet rådene: Bestyrerinnen på sykepleierskolen anbefalt de unge kvinnelige elevene å gå på Samfundet i helgene. Der kunne deå finne seg en ingeniør og bli godt gift mente hun. I dokumentarfilmen forteller Hilda Walther om hvordan hun heller stolte på sine egne instinkter.

En dag borte ved Buranbanen hadde en venn av Hilda pekt mot en kar som passerte på motsatt langside. «Der går byens beste avistegner», fortalte han. Etter at Hilda var ferdigutdannet i 1955, måtte hun til Skaun for å ta et pliktår og bodde på kvisten på gamlehjemmet. Bestevenninnen, Tordis fra Hitra, var sammen med en som het Gunnar, som igjen hadde en kamerat som var med på besøk en kveld.

- Der satt han da jeg kom ned i spisesalen. Finn Walther. Avistegneren. Og så ble det oss to.

Jeg trengte jo ikke å gå i Samfundet, jeg, kan du tro.

Finns store lidenskap var film, og sammen med Hilda produserte han en mengde 8- og 16 mm-filmer, som Dag Hoel og Magnus Skatvold har fått tilgang til og som de bruker deler av.

Finn Walther døde i 1986, bare 55 år gammel.

- Han brukte å si at den store kjærligheten var oss, familien, men at den ulykkelige kjærligheten var spillefilmen han ikke rakk å lage. Det var synd. Han var så lidenskapelig, smiler Hilda Walther, som fylte 87 år for noen dager siden.

Hun er invitert til premieren på «Trondheimsreisen» tirsdag.

- 6. mars. Det er bursdagen til Finn. Det er litt vakkert, ikke sant?