Det lå ikke for henne å forlate en kveldssesjon på Stortinget på dette viset, lenge før siste votering var unnagjort. Men akkurat denne dagen hastet det. Om ikke lenge skulle tolv år gamle Christina entre scenen på skoleavslutningen, utkledd som spøkelse. Jentungen skulle bare dukke opp og si noen få ord, før hun forsvant like brått som hun kom, slik proffe spøkelser gjerne gjør.
Det ville ikke være snakk om en veldig lang sceneopptreden med andre ord, og det visste Kaci Kullmann Five godt der hun denne juni-kvelden i 1988, på veien utover mot Bærum, tråkket så hardt på gasspedalen som hun bare våget. Da hun omsider kom frem til skolen og fikk parkert ved siden av alle de andre familiebilene, og etter at hun lett andpusten hadde funnet en stol bakerst i festsalen, var teppet ennå ikke gått ned for siste gang.
Men spøkelset var forduftet.
Noe mye større
Denne fortvilte kampen mot klokka er en av de såreste passasjene i «Kaci, min mamma» som kom ut for tre uker siden. Datteren Christina skrev boka for å forstå hva mamma egentlig hadde jobbet med og hva det var som gjorde at hun nesten aldri var hjemme.
«Jeg kikket i smug ut på siden av sceneteppet. Hadde mamma kommet? Alle foreldrene var der. På plass i god tid. Bare ikke mamma.»
– Som leser sitter jeg og håper at du skal rekke frem, i hvert fall denne ene gangen ...
– Ja, det var vondt å bli minnet på denne scenen og vondt å lese. Jeg har i det hele tatt måttet se min egen dårlige samvittighet i øynene gjennom denne prosessen, sier Kaci Kullmann Five.
Hun og datteren satt sammen i dagevis med Kacis enorme klipparkiv.
– Men den dårlige samvittigheten var ikke noe som dukket opp først gjennom dette bokprosjektet. Den hadde jeg kjent på hver eneste dag i 18 år, enten jeg befant meg på Stortinget eller jeg satt i regjering.
Midt oppi dette arbeidet, mens hun reiste tilbake i tid sammen med Christina og hentet frem minner som gjorde at hun tidvis kunne føle seg både naken og sårbar, ble Kaci Kullmann Five syk.
Vi skal ganske snart snakke mer om kreftsykdommen, cellegiften, strålebehandlingen og hårspennen, denne hårspennen som alltid hadde vært Kaci, men som forsvant – for godt, muligens – med hårtjafsene på Radiumhospitalet.
Og vi skal innom Anne-Lise Kullmann om ikke lenge, Kacis gamle mor, hun som spiller en så viktig rolle i denne familiekrøniken. For egentlig er dette historien om tre generasjoner kvinner i et lite konservativt land i endring, og der hun i midten – Kaci, altså – skulle være med og forandre samfunnet med sin egen innbitthet. Det handlet om å slåss for noe større enn seg selv.
Rett og slett.
Men før vi kommer dit, skal vi forberede fredsprisutdelingen. Det er strengt tatt derfor vi har oppsøkt Kaci Kullmann Five denne dagen.
Ambassade-nei
– Jeg kommer til å stå ved kjøkkenbordet og lese talen med Carsten som disiplinert publikummer i tjue stramt tilmålte minutter, sier hun.
Carsten O. Five, ektemannen, er vant tilmed å overvære generalprøver under frokosten.
– Men da jeg skulle øve på annonseringsteksten i vår, måtte jeg teipe igjen nebbet til jeg var sikker på at han var ute av huset. Jeg er i det hele tatt godt fornøyd med at ingen greide å gjette eller avsløre årets fredsprisvinner på forhånd.
Vi sitter ved et restaurantbord i Sandvika sentrum, rett mot rådhuset der hun bedrev lokalpolitikk for en evighet siden, og der de voksne Høyre-kvinnene så med mistro på denne keisi-fiiive som helst snakket om barnehager, ungdomsklubber og bygging av boligblokker i gammelt, ærverdig villalandskap.
– Dette er en kontinental variant av trøndersk sodd, forklarer den frankofile Kaci når dagens suppe, en kraftig minestrone, blir servert av innehaveren på Caspar. Carsten har nemlig familiære bånd til Five gård ved Snåsavatnet og kjenner matkulturen der oppe ganske godt.
Det er ennå noen dager til Kaci Kullmann Five skal dele ut prisen til den tunisiske kvartetten for nasjonal dialog, og sammen med Olav Njølstad, den nye direktøren ved Nobelinstituttet, og dermed også komiteens sekretær, er hun i gang med å finslipe talen. Five + Njølstad låter mer som et par i Alfred Nobels ånd enn Jagland + Lundestad, slik det utviklet seg mot slutten.
Men også Kaci måtte starte med å svi av litt krutt da hun i vår ble valgt til leder av Den norske Nobelkomité.
– Da noen forsøkte å antyde at dette var en utstrakt hånd og en konsesjon til Kina etter prisutdelingen i 2010, måtte jeg virkelig si fra. Kina har ikke oppnådd noe som helst ved at jeg erstatter Thorbjørn Jagland som leder. Jeg står bak alt han har sagt på vegne av nobelkomiteen når det gjelder prisen til Liu Xiaobo. At noen skulle tro at lederskiftet var et knefall for Kina, opplevde jeg som et angrep på min integritet, sier hun.
Hun er kanskje strengere enn andre, medgir hun, men når ulike ambassadører ringer og inviterer henne på besøk, og det gjør de både titt og ofte, og spesielt om vedkommende har en nasjonal fredspriskandidat på listen, vel, da blir Kaci betenkt.
– Og da takker jeg gjerne pent nei og ber dem ta kontakt med komiteens sekretær om de har supplerende informasjon å komme med. Jeg er veldig bevisst på rollen min, og at alt skal være ryddig.
Uten sølvskje
Det var det folk sa om Kaci Kullmann Five, da hun pen i tøyet, gjerne med et perlekjede eller smykke rundt halsen, og alltid med denne hårspennen som holdt sveisen på plass, meldte seg på i rikspolitikken på slutten av 1970-tallet. Først som formann i Unge Høyre, deretter som stortingspolitiker, statsråd og partileder.
Ryddig, altså.
Det hadde til og med Kåre Willoch forsikret seg om at hun var helt fra starten av. De andre merkelappene var like mye ment til å karikere henne: «Skikkelig», sa mange. «Prektig», mente flere. For ikke å snakke om det som var det stikk motsatte av et kompliment: «flink pike».
– Mytene om det å komme fra Bærum fikk gode vekstvilkår, sier Kaci Kullmann Five.
De seks første årene etter at hun ble født, bodde familien hjemme hos farmoren på Abbediengen på Oslos beste vestkant. Hun var blitt enke og trengte leieinntekter, og det var fortsatt bolignød etter de fem krigsårene. Men i 1957 flyttet tannlegefaren og tannteknikermora og de to barna deres, Kaci og lillebroren Gunnar, til en blokkleilighet i Eiksmarka i Bærum.
– I nabolaget til farmor fantes det ikke unger. I Eiksmarka kom vi sammen med massevis av andre innflyttere, og det var barn over alt.
Etter hvert flyttet de til en kjedet enbolig.
– Vi hadde det helt fint, men jeg ble ikke født med en sølvskje i munnen, slik noen likte å tro. Folk kunne karikere meg som de ville, men jeg vokste opp med en far som drev sin egen tannlegepraksis og aldri hadde tid til å være syk annet enn i helgene, men knapt nok da, for han jobbet alltid på lørdagene også. Det var da de fleste pasientene hadde tid til å komme. Bærum var kort sagt mer nyansert enn mange utenfor skjønte.
– Men Bærum var Høyre?
– Vi diskuterte mye politikk hjemme, uten at det gikk i partipolitiske preferanser. Men det var stort samfunnsengasjement rundt spisebordet. At jeg landet i Høyre, var fordi jeg trodde på den enkeltes rett og plikt til å utvikle seg selv og ta ansvar i samfunnet rundt seg.
Kloke koner
Kampen for selvbestemt abort skulle bli Kaci Kullmann Fives første og viktigste fanesak, som førte til at Høyre på landmøtet i 1980 fristilte sine representanter.
Kaci var sterkt preget av familiehistorien.
– Etter å ha fått to barn ganske tett på hverandre, ble min mor ganske fort gravid igjen, men hun hadde hatt en voldsom bekkenløsning, slik at hun nesten ikke kunne gå, forteller Kaci.
Anne-Lise Kullmann fikk karret seg til legen, som var kategorisk.
– «Får du et barn til nå, risikerer du å bli lam. Dette kan jeg ikke forsvare», sa legen til min mor. Hans medisinske råd var helt klart. Hun kunne få barn senere, men dette svangerskapet kom for tidlig. Kroppen måtte sette seg først.
Med legens skriftlige innstilling i hånden, måtte hun deretter oppsøke den lokale abortnemnden, slik praksis var. Stilt overfor de mannlige inkvisitorene ble Kaci Kullmann Fives mor utsatt for en behandling som skulle prege henne for resten av livet.
– De begynte å kryssforhøre henne og spurte blant annet om faren min drakk. Hun ble rasende og klasket papiret foran dem og ba dem vær så god forholde seg til de medisinske fakta og styre unna alle andre irrelevante spørsmål. Hun kom aldri til å glemme eller tilgi den nedverdigende måten de snakket til henne på.
Det hører med til historien at fru Kullmann, før Kaci ble født, hadde opplevd et svangerskap som endte i spontanabort og øyeblikkelig innleggelse på sykestua i Elverum, der hun og ektemannen bodde på den tiden. I nabosengen lå en ung jente.
– Og ved sengekanten satt to fortvilte foreldre og visste ikke sin arme råd. Det viste seg at jentungen i sin desperasjon hadde oppsøkt en klok kone for å få hjelp til å avbryte et svangerskap hun ikke så noen mulighet til å gjennomføre.
Hun var lagt inn på sykehuset med store skader i underlivet, muligens forårsaket av strikkepinner, og i løpet av natten døde hun.
– Min mor snakket ikke om disse opplevelsene da jeg var veldig ung, men etter hvert fikk jeg høre de rystende detaljene. Det gjorde et uslettelig inntrykk, forteller Kaci Kullmann Five.
Etter at hun gikk ut av Stortinget i 1994, og frem til hun ble fast medlem av nobelkomiteen i 2002 og måtte legge ytterligere bånd på seg selv, har hun unngått å blande seg inn i Høyres dagligliv.
– Med ett unntak. Da abortspørsmålet igjen kom opp i partiet i fjor, greide jeg ikke å sitte stille. Der måtte jeg på banen.
Det endte med at Høyre gjorde retrett i spørsmålet om fastlegers reservasjonsrett, og Kaci og de andre blåfeministene – både veteranene fra 70-tallet og de aller yngste – kunne sprette champagnen.
– Abortloven ble kjempet frem under stor motstand. Den gir kvinner og familiene et fritt valg, noe som Høyre ellers legger stor vekt på. Ingen må begynne å tukle med den nå.
– Da jeg selv var ung kvinne, ble det kjempeviktig for meg å drive politisk kamp tuftet på de forferdelige opplevelsene min mor hadde hatt. Da jeg selv fikk Christina, og kanskje spesielt fordi jeg først fikk en jente, ble jeg enda mer bevisst på å drive politikk for å gjøre samfunnet bedre. Det var så viktig å slåss for akkurat det jeg slåss for, mener Kaci.
I etterordet til «Kaci, min mamma» skriver Christina at hun er takknemlig for den jobben mora og andre feminister av begge kjønn gjorde for at hun har den valgfriheten hun har i dag.
– Budskapet hennes er at vi må lytte mer til barnet, uten at løsningen dermed er at kvinnen går tilbake til hjemmet, sier Kaci Kullmann Five.
For noen andre valg ville hun helt sikkert gjort om hun hadde fått sjansen på nytt.
– I ettertid ser jeg at det er reiser jeg kunne satt bort til andre, og tid som heller kunne vært brukt hjemme hos familien. Samtidig som det er rart å skue 40 år tilbake i tid og se hva jeg og andre har bidratt med til å endre manns- og kvinnerollen. Det er fint å tenke på, det også.
Ett steg om gangen
Det var på senvinteren i fjor at Kaci Kullmann Five en morgen sto opp og så at det ene brystet hadde endret fasong i forhold til det andre.
– Jeg ringte straks til broren min.
Gunnar Kullmann er radiolog og har, helt siden mammografi ble introdusert på 1980-tallet, jobbet med dette fagfeltet.
– Han er lege på Aleris, og jeg fikk ordnet en time hos ham nesten øyeblikkelig. Det var nok litt spesielt for ham å stille brystkreftdiagnosen på sin egen søster, men dermed var i hvert fall all tvil feid til side og behandlingen kunne komme i gang.
Cellegift, kirurgi, stråling. Full pakke. Behandlingen ble avsluttet dagen før hun og de andre i Nobelkomiteen møtte fredsprisvinneren Malala Yousafzai 9. desember i fjor. Da trådte Kaci Kullmann Five frem i offentligheten, for første gang uten hårspenne.
Kaci hadde avviklet noen av de mange styrevervene hun hadde og ellers fulgt rådet fra datteren Christina til punkt og prikke: «Nå tar du ett steg om gangen, mamma. Dag for dag. Uke for uke.»
I sommer organiserte hun og Carsten bryllup for sønnen Christian i Frankrike. I dag tar hun seg tid til å hente barnebarna på skole og barnehage to ganger i uken, og hun ser innom mamma Anne-Lise (87) så ofte hun kan.
– Det er jeg som er hennes hukommelse nå, sier Kaci.
Hun har sju styreverv som krever mye arbeid, og sitt eget konsulentselskap. Etter at vi har sagt adjø utenfor restauranten, skal hun stikke innom Carsten, ungdomskjæresten som hun giftet seg med for 33 år siden, og som har et lite kontor ved torget i Sandvika. Etterpå skal hun en tur i bokbutikken for å finne mer lesestoff til barnebarna.
Hun henger fortsatt i, men kappløper ikke lenger med tiden. Nobelkomiteens leder har funnet den perfekte harmoni og fred.