Kapteinen

Han legger inn en pris Siveria snus, den sterkeste du får kjøpt, fem gang sterkere enn vanlig posesnus, og lener seg over et bord inne på klubbrakka mens konsonantene smies så tydelige at de blir forståelige for en nordmann.

- Er du lykkelig?

- Ja. Fotball er jobben min, interessen min, og en stor del av livet mitt. Men jeg var lykkelig før også, da jeg spilte i Danmark uten å vinne.

Kvitt grisestempelet

Fire sesonger er gått siden Mike Jensen seriedebuterte borte mot Odd 17. mars 2013 og banket ballen så spektakulært i mål fra tjuefem meter at VG slo fast at han var «Den nye frelseren». Siden har Mike spilt en sentral rolle for å bringe Rosenborg tilbake på toppen. Han er blitt supporternes yndling, stemplet som Rosenborgs beste indreløper gjennom tidene av trener Kåre Ingebrigtsen og flere ganger kåret til årets spiller i norsk fotball.

Og søndag er han kaptein når laget løper ut på Ullevaal for å spille cupfinale.

Men Mike Jensen kom ikke til Rosenborg bare fordi han ville vinne, han ville bli kvitt stemplet som en idiot og et svin på banen. Det plaget ham, sier han, at han var blitt selve bildet på den knallharde rivaliseringen mellom «det folkelige» Brøndby IF og det mer «arrogante» FC København.

«Jeg hader FCK», hadde Jensen sagt noen ganger, riktignok i en slags humoristisk setting, men i manges øyne var han alfahannen som brukte alle midler for å forsvare flokken sin. Og flokken hans var menneskene rundt Brøndby IF, klubben som hadde en viktig sosial funksjon for Mike og mange andre som vokser opp i bydeler som Rødovre, et arbeider- og middelklassestrøk i utkanten av København.

Det var så mye fotball at når Mikes foreldre skal beskrive sønnens liv, har de vanskelig for å finne historier utenfor fotballen. Mikes far, Henrik Jensen, var en finslepen tekniker som spilte på Brøndby under klubbens gullalder på åttitallet, hvor han senere ble hovedtrener med sin sønn på laget.

Hjemme delte familien Jensen tomannsbolig med familien til en lagkamerat av faren. Og Timmi, sønnen i den andre familien, som ble som en bror for Mike, ble også profesjonell fotballspiller. Og Mikes søster, Michelle, ble kjæreste med Thomas Delaney, som fra neste år spiller i Werder Bremen.

Mike var det store talentet. Teknisk. Fysisk sterk. Og med konkurranseinstinktet til en sulten løve.

Fotballfamilien

Selv beskriver Mike barne- og ungdomsårene som en vakker tid. De var en guttegjeng på syv som holdt sammen i tykt og tynt, sier han, og i en slags pakt tatoverte alle romertallet syv på sitt ene kne. I «Syverklubben» har han fortsatt sine viktigste venner, sier han, et vennskap så godt at de ikke behøver å se hverandre så ofte.

Og alltid denne rivaliseringen mellom Brøndby IF og FC København.

I danske medier nevnes stadig en episode med Mike Jensen, da han lente seg over en skadet Jesper Christiansen, keeperen til FC København.

- Du ropte «din store bøssekarl» til ham, som på norsk betyr noe sånt som «din jævla homse»?

- Jeg gremmes over det der i dag. Jeg har ingenting imot homser, men nærmest på instinkt brukte jeg dette med homo som et skjellsord. Jeg har møtt han fyren flere ganger senere, og vi har ledd av det mange ganger, men man skal passe på hva man sier, også på en fotballbane.

De usynlige

Å løpe ut på en fotballbane er litt som å gå i krigen, smiler Mike, og en rå språkbruk er fortsatt en del av gamet ute på matta. Og på tribunen. Mike ser ikke bort fra at denne kulturen gjør det verre for homofile fotballspillere å stå fram med sin seksuelle legning. Det er synd, sier Mike, det er jo merkelig om det ikke er omtrent like mange homser i fotballmiljøet som ellers i samfunnet.

- Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å måtte undertrykke sin seksualitet på den måten. Å ikke kunne snakke om det med sine lagkamerater. Å late som om du er en annen enn den du egentlig er. Men jeg kan forestille meg hvor utrolig befriende det må være den dagen du står fram. Derfor håper jeg at de som er homser i norsk fotball, tør å stå fram med sin seksuelle legning.

- Hvordan vil de bli mottatt?

- Hvis vi har en homse på laget, tror jeg ikke det ville gjort noen forskjell i det hele tatt om han stod fram med sin legning. Altså, jeg tror vi ville omfavnet denne spilleren enda mer, faktisk. Men det er jo tabu i den mannlige fotballverdenen det der, og det er litt spesielt. På kvinnesiden er det mange håndball- og fotballspillere som har stått fram som lesbiske, og der er det jo ikke noe problem.

- Snakker dere om sånne ting i laget?

- Det hender vi snakker om det, som da den tidligere tyske landslagsspilleren Thomas Hitzlsperger for et par år siden stod fram som homofil.

Hitzlsperger valgte å stå fram for å bryte et tabu og gjøre det lettere for andre homser i et litt røft, machopreget fotballmiljø. Men Jensen kjenner seg ikke helt igjen i bildet av et fotballmiljø som er tøffere enn andre miljø. Det er helt greit å vise følelser, sier han, også utenfor banen.

- Spillerne rundt deg sier du er en omsorgsfull person?

- Jeg vil være skuffet over meg selv hvis noen på laget går rundt og er lei seg, uten at jeg får det med meg. Uten at jeg kan få gitt dem en klem og gjort noe for at de kan få det bedre.

- Så dere gir hverandre klemmer utenfor banen også?

- Ja, det er viktig det der. Jeg husker den gangen med Nicki Bille, som på mange måter ble misforstått av folk utenfor. Det ble skrevet mye om Nickis temperament. Ja, han har et utrolig stort temperament, men i det daglige, når vi kommer sammen, er Nicki en veldig omsorgsfull og kjærlig person. Likevel ble han stemplet som «bad boy» og egoist i offentligheten.

- Savner du ham?

- Jeg har savnet ham mange ganger. Nicki Bille har så mye energi, det er alltid musikk der han er, og i ettertid skulle jeg ønske at jeg gjorde mer for ham de gangene han ble angrepet i media.

En skogvokter

Da «Micke» Dorsin og Alexander Lund Hansen la opp på grunn av skader, var det mange våte øyne, sier Mike. Spillerne holdt rundt hverandre og ga klemmer. Det var fint, sier han, det viser noe av den respekten og kjærligheten spillere i en fotballgruppe kan ha til hverandre.

- Jeg kan ikke forestille meg noe verre enn å måtte slutte fordi jeg må, og ikke fordi jeg ville.

- Ville du gått inn i en depresjon?

- Nei, det tror jeg ikke. Jeg ville nok funnet på noe annet å gjøre innen fotballen.

- Men hvis du måtte velge noe utenfor fotballen?

- Skogvokter, kanskje. Å passe på et naturområde, sørge for at det er en viss bestanddel av dyr og planter, og at økosystemene fungerer.

Når laget flyr til sine kamper, ligger Jensen klistret til vinduet for å se på landskapet, og han kan bruke dag etter dag, time etter time, med ei fiskestang i Stjørdalselva eller Forra. Han har brukt hundrevis av timer på laksefiske, sier han, uten å få en eneste laks!

- Men jeg elsker å stå der sammen med gode kompiser. Det er den ubeskrivelige spenningen, plutselig hopper det en laks rett foran meg, eller jeg kjenner et napp, men det er like mye det å slappe av og ikke tenke på noe spesielt. Å gå opp til bålet. Få en kopp kaffe. Slå av en prat.

Mike kaller seg liberalist og plasserer seg et sted i sentrum av politikken. Kunne han stemt i Norge, sier han, ville han valgt et parti som prioriterer miljøsaker. Han har det fra faren, sier han. Så de en musvåk utenfor vinduet, stod de der til den var forsvunnet.

- Det skal ikke så mye til for å gjøre meg begeistret, det er nok med en trestamme gnagd over av en bever. Da kan jeg stå der i lang tid sammen med min datter Alba og spekulere på hvordan beveren har fått til det der.

Går etter nordlyset

Han følger med på «Aurora Forecast» og stikker ut med kameraet så fort himmelen begynner å danse. Nordlyset gir ham en følelse som er vanskelig å beskrive, sier han, bortsett fra at det gjør ham glad. Å se storheten i naturen hvor hans eget liv er et nanosekund i en evighet. Men Mike tror ikke på noen Gud. Han kaller seg ateist.

- Jeg er helt klart darwinistisk i min tankegang, men hvis andre får noe ut av å tro på Gud eller Allah, har jeg overhodet ikke problemer med det. Men for meg handler det om å være tilstede i øyeblikket. Er jeg sammen med kompiser, så er jeg der. Er jeg med familien, så er jeg der. Og er jeg ute på banen, så er jeg akkurat der.

- Mange av dine medspillere slår ihjel fritid med dataspill?

- Det gjør ikke jeg, den virtuelle verden gir meg ingenting, da går jeg heller en tur i Bymarka.

Han ser lite fotball på tv, men det hender han ser en film eller en serie sammen med samboeren Nadia. Han har heller ingen åpen profil på Facebook eller Instagram, han har ikke behov for å se inn i livet til andre på den måten, sier han, eller at andre skal følge med på hva han driver med utenfor fotballen.

Egentlig er han en litt sjenert person som lett blir litt ubekvem av for mye oppmerksomhet, sier han, og skjenker mer kaffe i den samme koppen som han har brukt siden frokost.

De små tingene, sier han. Å stable oppvaskmaskinen helt full før han starter den. Kildesortering. Å kutte én dag med kjøtt i uka. Hvis alle gjorde det samme, ville kjøttforbruket gått ned med en syvendedel. Han har kvittet seg med den store firehjulstrekkeren og leaser en liten hybridbil. Men samboeren kan bli litt irritert når han senker varmen i stua og påpeker at det er lett å ta på seg en ekstra genser.

- Jeg kommer ikke til å redde verden, men vi kan gjøre noen små ting i stedet for å bare snakke om det.

Og dessuten er det penger å spare.

Best betalt

Mike er den eneste i Rosenborg, ved siden av trener Kåre Ingebrigtsen, som tjener over tre millioner kroner i året. Mike har god greie på sparing og aksjer, sier lagkameratene. Han har det fra moren Eliza, som er rådgiver i Danske Bank. Det var hun som overtalte ham til å ta handelsgymnas etter grunnskolen, da Mike ville satse alt på fotballen.

- Da jeg kom til Rosenborg, laget jeg en plan for hvor mye penger jeg skulle ha når jeg er ferdig som spiller. Jeg vil ha nok til å kjøpe et hus i København eller Trondheim. Men vi trenger ikke 250 kvadratmeter, 150 kvadratmeter er mer enn nok. Og vi trenger ikke to biler, vi trenger bare én. Og er det penger til overs, vil jeg kle taket med solcellepaneler.

Han vil også ha nok penger til å kunne utdanne seg til fotballtrener, sier han, uten å måtte tenke på at han må inn i en ny jobb med en gang. Så lenge han har sikker kurs mot dét målet, vil han ikke ta mye risiko i sine investeringer.

- Men du handler aksjer?

- Ja, ikke så store beløp, mest for show, men jeg følger med i finansmarkedene. Og jeg forsøker å handle aksjer som passer med min egen overbevisning.

Aksjene i oppdrettsbransjen solgte han da han ble klar over hvilke skader oppdrett kan ha på villaksstammen. Han holder seg også unna tvilsomme aksjer i legemiddelindustrien og har kjøpt aksjer i et selskap som satser på hydrogenbiler. Skatten betaler han med glede, sier han, og dessuten er den mye lavere her enn i Danmark.

- Og du bygger heller møblene dine selv enn å kjøpe dem?

- Vel, jeg gjør jo ikke det, men hvis Alba trenger en reol til lekene sine, og jeg ser en reol i butikken som koster masse penger, så sier jeg til meg selv at den reolen kan jeg bygge selv.

- Og det gjør du?

- Ja, og jeg låner verktøy av naboen. Jeg bygde en stor reol til Albas rom, og et bord, og så hadde jeg et prosjekt hvor jeg ville bygge en litt avansert kommode, men det måtte jeg overlate til en møbelsnekker. Men jeg tegnet den selv.

- Er målet ditt fortsatt å bli hovedtrener i Brøndby når din karriere som spiller er over?

- Ja, eller her i Rosenborg. Men da må jeg jobbe hardt og skaffe meg den trenerutdanningen og erfaringen som må til.

En framtid i Trondheim

Tidligere tenkte Mike at hans egne unger skulle vokse opp med barna til hans egne venner i København. Nå er han ikke fremmed for å bli lenge i Norge. Det er jo bare et par timer med fly til København, sier han, og det blir enda lettere om Nadia, som er utdannet innen markedsføring og kommunikasjon, får en jobb hun trives med.

De har vært sammen siden de traff hverandre på handelsgymnaset. Det er elleve år siden.

- Jeg blir aldri trett av å være sammen med henne, vi kan godt være sammen hver dag, hver time, uten at det blir for mye. Vi hviler i vårt samvær.

- Du er fortsatt forelsket?

- Ja, jeg kan godt fornemme det der, den stoltheten over noe hun har gjort, måten hun ter seg på og hvordan hun ser ut, det kan stadig vekk imponere meg. Vi er begge veldig sosiale, og vi er ikke så avanserte i vår måte å finne lykken på. Vi er ikke så materialistiske. Vi trenger ikke så mye.

17. desember skal Nadia og Mike gifte seg, bryllupet skal holdes i en stor lagerhall i sentrum av København. Han er ateist, men fordi begge liker tradisjoner, skal paret vies av en prest som er en venn av familien til Nadia. Da vil han helt sikkert kjenne på noe av den følelsen, sier han, som han har når han løper ut på Lerkendal.

Spenningen i garderoben fordi han vet hva som møter ham. Ut av garderoben. Inn i spillertunnelen. Lydene som vokser. Portene som åpnes. Femten- tjue tusen mennesker som synger «Rosenborgsalmen»:

Et bilde tå'n Ivers, nå'n krona frå'a mor

Et kart som vist fram kor hainn kom fra på jord

To lysholmer og ei RBK-skjort'

Det e' alt det du træng for å få te nå stort

Frysninger på ryggen, sier han, han kjenner det hver eneste gang. Kroppen som mobiliseres. Bruset fra publikum. Den første taklinga. Adrenalinet.

- Det der kicket er veldig avhengighetsskapende. Det er supporterne jeg spiller for, det er de som sørger for at jeg kan ha denne jobben.

- Hva vil du de skal synes om deg?

- At jeg er en lojal person som gir alt for dem. Alltid.

- Og utenfor banen?

- At de synes jeg er en snill fyr og et positivt menneske. At jeg er en person som ikke prøver å være noen annen enn den jeg er, i alle situasjoner.

Nå skal han hjem til leiligheten på Tyholt, som de fortsatt leier fordi de har blitt så gode venner med naboene. Han skal lage middag med familien, leke med Alba, stikke til naboens kompis for å overrekke noen premier til unger som skal markere slutten på fotballsesongen.

- Når har du det best?

- Når jeg er hjemme med Nadia og Alba, når jeg er ute med kompiser, når jeg er på trening eller spiller kamp. Jeg har det best alltid, egentlig.

Han trekker på seg jakka, småprater med gutta på kjøkkenet, går forbi bordet hvor det ligger en fotballtrøye som spillerne skal signere og som skal gis til en eller annen sponsor.

Mike sier han ofte lar være å signere sånne trøyer, han liker ikke å gi autografer til noen han ikke har truffet. En autograf skal være et bevis på at de har møtt hverandre, sier han.

Snart finale

Så stopper han ved veggen med lagbildene fra nittitallet og utover. Storhetstida. Seriemesterskapene. Mesterligakampene. Godfot-teorien, smiler Jensen. Nils Arne Eggen er den største, sier han.

- Eggen er en stabukk. Vennene dine kaller deg det samme?

- Ja, det der er konkurranseinstinktet mitt. Jeg liker ikke å tape, jeg liker ikke å ta feil, men ofte overdriver jeg helt vilt for å dyrke oppfatningen av meg selv som en stabukk bare for å gjøre det hele litt mer komisk. Men jeg kommer ikke i nærheten av Eggen. Han vet best.

På vei ut av døra sier Mike at han alltid kjenner på et savn når sesongen er over. Men på vei ut i mørket vet han ikke at han snart får en telefon fra Åge Hareide, treneren for det danske landslaget, som vil ha ham med på samling.

Men han vet at hele familien vil sitte der når han søndag løper ut på Ullevaal, og at faren hans vil ha det gullkjedet rundt halsen som han alltid bærer. Et gullkjede akkurat likt det gullkjedet han selv fikk av sine foreldre da han var gutt. Det kjedet han alltid har rundt halsen.

Når han ikke spiller.