- Velkommen te gards!
I døra står en kvinne som i sin tid reiste fra bygda for å komme seg opp og fram, som siden har hatt en finger med i flere filmer og gått på rød løper i Hollywood.
Det var aldri noen plan å komme tilbake, sier hun, men sånn ble det altså.
Det mørke håret er samlet i et par ujålete, viltre fletter, og blikket matcher den rå, trillende latteren. Det er to kilometer til nærmeste nabo, ler hun.
Men hva er vel to kilometer!
I stua har hun hengt et foto av astronauten Neil Armstrong idet han tar menneskets første skritt på månen, og ved siden av henger en enkel, innrammet tekst: «Gi eventyret en sjanse».
Da foreldrene hennes, som er lærere, overtok småbruket de dyrket opp fra slutten av syttitallet, var det deres månelanding.
- Nå er det min, smiler hun.
Den store jakten
Gudrun Austli, først og fremst filmprodusent og sauebonde, er i det siste også blitt kjent i «Jakten på kjærligheten», hvor seks single bønder konkurrerer om å motta flest frierbrev. De fire med flest brev får en flokk friere på besøk, i tillegg til tv-teamet som skal lage høstens«jaktenserie» på TV2.
- Det går i så fall helt greit, sjenert har jeg aldri vært, ler Gudrun.
- På barneskolen skrev du kjærlighetsbrev på rosa papir, som du leverte foran de andre elevene i skolebussen?
- Jeg skilte meg nok ut på flere måter, og det var ikke spesielt trivelig på barneskolen. Men ble det for jævlig, klatret jeg opp i furtetreet sammen med hun jeg kranglet med. Der satt vi på hver vår grein.
- Hva fikk du høre?
- Dæm sa vel at æ trudd æ va nånn.
- Trodde du det?
- Nei, men fordi søsteren min studerte tv-fag i Oslo, visste jeg tidlig at jeg kunne komme meg ut av bygda. Jeg skulle bli utenrikskorrespondent, og helten min var Hans-Wilhelm Steinfeld.
Reddet kattunger fra spaden
Det finnes nesten ingen bilder av Gudrun fra denne tida uten at hun har en katt på fanget. Dette var jo før kattekastreringens epoke, og hun så det som sin livsgjerning å gjemme unna kattungene som faren ville slå i hjel med spaden.
Hun var elleve da hun «tok fjøset» første gangen, hun og venninna, mens foreldrene var på helgetur. Og etterpå så de «Anne fra Bjørkely», serien som handlet om ei jente som feilaktig ble adoptert og sendt til ei bygd hvor venninnene slåss om den kjekkeste guttens gunst.
- I ettertid føles det som om alt skjedde da jeg var elleve. Jeg hadde en avtale med foreldrene mine om å si fra når jeg følte jeg kunne dra ut i verden alene, og jeg var også elleve da jeg dro på 4H-leir til Høylandet, hvor jeg ble beryktet fordi jeg holdt det gående døgnet rundt og selvsagt måtte bli kjent med alle sammen.
Og slik har det vært siden, sier de som kjenner henne, det er jo først langt utpå natta folk sier det de egentlig mener.
Gudrun var femten da hun flyttet hjemmefra og begynte på «Musikk, dans- og drama» på Inderøy videregående, hvor hun fort ble et sosialt midtpunkt. På Buskerud folkehøgskole lærte hun stillfoto, og festet. I Oslo studerte hun teatervitenskap, og festet. Og tjue år gammel gikk hun rundt i sort skinnfrakk og lot som hun var Carrie-Anne Moss i Matrix, når hun ikke spilte fele i et band som varmet opp for Nashville Pussy som spilte «psychobilly, southern rock».
- Det skulle være røft og hardt, ler hun, men den følelsen fra oppveksten satt der fortsatt:
«Du må ittj tru du e nånn!»
Ett år med frihet
Nettopp derfor var det en følelse av å kunne fly da hun fant seg til rette på St. Olaf College i Northfield, Minnesota, hvor hun fikk plass fordi skolen hvert år har friplass til en snåsning, fordi skolen ble grunnlagt av snåsningen Bernt Julius Muus i 1874.
- Det var et vanvittig bra år med fag som teater, regi, foto og amerikansk fonetikk. Flere av oss utlendinger kom rett inn på andreåret, men vi måtte argumentere oss til en studieplass i hvert fag. Jeg lærte å få døra i trynet, men først og fremst erfarte jeg at det går an å framsnakke det du selv driver på med. Det var det første året helt uten jantelov i mitt liv, jeg kunne gjøre hva som helst, og de andre sa: «GO FOR IT!!!»
Med denne følelse dro Gudrun tilbake til Norge hvor hun studerte filmvitenskap, tok strøjobber i filmbransjen, og bygde nettverk ved å gjøre seg bemerket på fester.
- Har du sett danseshowet mitt, så skjønner du hvorfor, ler hun. Kameratene hennes forklarer det omtrent sånn:
Gudrun kjører noe som kan tolkes som en sjangerblanding av hip hop, reggae, lyrisk ballade, ballett og headbang. Så går hun i bru, og deretter ned i både gutte- og jentespagat. Enten rydder hun gulvet fullstendig, eller alle som én blir med i dansen.
I helgene var det som regel alltid noen fine fester i kunstnerkollektivet hvor hun bodde. En tidligere turner forsøkte for eksempel å hoppe over til et tre utenfor vinduet i tredje etasje, noe som endte med at politiets krimteknikere saumfarte kollektivet etter DNA-spor fordi de mistenkte at turneren, som heldigvis kom fra det hele uten varige skader, var slengt ut av vinduet som del av et gjengoppgjør.
Og når strømregningene dumpet ned i det kreative kunstnerkollektivet, brukte Gudrun nettverket sitt i filmbransjen til å skaffe dem statistjobber. Da Kjell-Bjarne, kompisen til Elling, gikk ned på kne og ropte «hurra, jeg er blitt pappa» i den Oscar-nominerte filmen Elling, sto for eksempel Gudrun selv i bakgrunnen og klappet.
- Og etterpå suste jeg rundt i Oslo og ropte «juhuuu, jeg er Oscar-nominert», hahaha.
Bestemte seg for en pris
Etter hvert hadde Gudrun så mye erfaring i filmbransjen at hun gikk rett inn på andreåret på Den norske filmskolen.
Produsentlinja.
Produsenten er øverste leder for en film, og følger den hele veien til den er på markedet.
- Da hadde de andre klina seg ferdig, gjengene hadde satt seg og flokkene var dannet, noe som selvsagt var grusomt for en sosial kvinne som elsker å samle flokken. Det gjorde at jeg måtte konsentrere meg om selve målet.
- Å?
- Jeg bestemte meg for at min gruppa skulle vinne «Student Academy Awards», den gjeveste internasjonale filmprisen for filmskolestudenter. Gjennom flere år hadde jeg fulgt arbeidet med eksamensfilmene på filmskolen, og merket meg at alle studenter vil lage den viktigste filmen som noensinne er blitt laget. Alle traumer skal gjennomgås, uten humor eller glimt i øyet.
- Og du var uenig?
- Nå skal jeg ikke ta diskusjonen om hva som er en kvalitetsfilm, men jeg synes jo det er arrogant å lage filmer som folk ikke vil se. Nå sitter ikke jeg på noen fasit om hva folk vil se, men man skal være ekstremt dyktig for å kunne formidle film som er viktig og riktig på en god måte. Jeg vil lage filmer som mange vil se, og det synes jeg er stas.
«Tuba Atlantic»
Gudrun produserte eksamensfilmen «Tuba Atlantic», som ble regissert av Hallvar Witzø og skrevet av Linn-Jeanethe Kyed. En tjuefem minutter lang novellefilm om en gammel mann som får beskjed om at han har seks døgn igjen å leve, og som med en gedigen tuba forsøker å komme i kontakt med broren sin på andre siden av Atlanteren. Budskapet, som formidles med mye varm humor, er at ingen bør gå til sengs med noe uoppgjort.
Gudrun og gjengen hennes nådde ikke bare målet om å vinne Student Academy Awards, filmen ble også nominert til Oscar for beste kortfilm!
- Plutselig sto vi på samme røde løper som Brad Pitt og George Clooney, og det var jo artig, selv om noen gærne folk på tribunen hylte og skreik og fotografene ville vi skulle flytte oss fordi vi stengte utsikten til de store stjernene. Prisutdelinga var forresten en langdryg affære, der satt de fleste av oss pissetrengte og utålmodige, mens lyden av sultne mennesker med saltstenger fikk Kodak Theatre til å høres ut som en kaninfarm.
Det meste av filmbransjen er forresten alt annet enn glamorøs, sier hun, hvor håpefulle frilansere jobber livet av seg for knapper og glansbilder. Men det var også andre grunner til at hun tok med seg filmselskapet Reveenka hjem til Snåsa, hun vil være en annen stemme.
- De fleste filmfolkene her i landet går i en forventet løype, og hvis de skal bo på landet, flytter de ikke lenger ut enn til Nesodden. Du omgås de samme folkene, leser de samme tingene, og da er det ikke rart om historiene som fortelles blir ganske like. Jeg tror det er bra at det fins noen filmskapere som bor på bygda og ikke ser historiene herfra kun med et eksotisk blikk. Jeg har òg fokus på historier hvor kvinner er mennesker med andre utfordringer enn kun kjærligheten.
Latter fra gangen.
Det er faren Gunnar som har kommet inn med de to gjeterhundene.
- Drengen trenger ei kakskiv, ler han.
- Jeg skal ikke legge meg opp i intervjuet, men jeg må bare få sagt at hu e bra te å arbeid! Men det der med kvinner og kjærlighet, det var da en morsom påstand.
- Haha, ja, det kan jo bli et artig avisoppslag av det der: «Nye funn viser at kvinner sliter med flere ting enn kjærlighet!»
- Som hva da?
- For eksempel ulv og andre rovdyr!
En skikkelig thriller
Utenfor kjellerstua, som er innredet til et kontor for filmselskapet Revenka, har hun felt flere trær for å gjenvinne utsikten til elva. På vinduene henger noen enkle notater til det som skal bli hennes første spillefilm, med arbeidstittelen «Ulv, Ulv.»
Nærhet til naturen. Generasjoner. Sau. Miljøaktivister. Bygdefesten. Politi. Våpen. En kvinne har flyttet tilbake til bygda, med en romantiker fra byen.
- Det blir en skikkelig thriller ja, jeg driver jo med underholdning.
Hun har allerede blinket ut flere internasjonale filmfestivaler.
- Jeg visualiserer alt, hvis ikke kan det ikke skje. Det blir en spillfilm med islett av dokumentar. Noe av det er plukket fra mitt eget liv, men det handler ikke om meg.
- Hvis vi skal sammenligne med en annen film?
- Den svenske thrilleren Jägarna. Men dette blir en film hvor kvinnene spiller tydeligere roller.
Spiller større roller.
- Location?
- Snåsa, håper jeg.
- Kjærlighet?
- Ja, det også, men dette blir ingen kjærlighetsfilm. Som sagt, vi kvinner opplever mer enn kjærlighet.
Hun har begynt å skrive litt, men det er også mye som må gjøres for å få gården til å skinne. Hun har planer om å sette i stand gammelhuset til en residens for kunstnere, skribenter, andre som vil lage film.
Så må hun lære seg å bruke de tre traktorene på gården.
- Det er en del lærdom jeg som jentunge ikke tok til meg fordi jeg ikke skulle være her.
Lam og Antarktis
Men dyrene kan hun, og i fjøset venter 150 vinterfora sauer på å lamme, og de får i gjennomsnitt litt over to lam hver. Hun var oppe klokka sju, sier hun, ga mat og sjekket lammene.
- Du ser fort om et lam er trist, da henger det med hodet borte i en krok. Da må du ordne så det får i seg mat.
Hun trekker på seg den grønne kjeledressen og sier hun var innom fjøset en tur i natt også, og der har hun et enkelt soverom med to køyer som gjør at de kan sove i nærheten av sauene under lamminga.
Å være sauebonde er mest glede, forklarer faren, men det kan også være så jævlig at en ateist er på grensa til å be. For eksempel når du må gå milevis for å sanke ned de siste sauene fra fjellet før vinteren tar dem, og tunge isklumper har samlet seg under buken som du må skjære av med tollekniv for at ulla ikke skal bli som en borrelås mot snøen.
Men i forrige uke var det trettiseks grader i solveggen, smiler Gudrun, og da lå hun i bikini i en av de to hengekøyene.
Hun kan ro båt på elva i en bjørkeallé helt opp til fossefallet, og gå inn til en av gjeterhyttene i Skjækerfjella nasjonalpark. Det er så mye hun kan tilby frierne, og om hun ikke finner kjærligheten på tv, har et par av venninnene sondert terrenget, og funnet flere interesserte som ikke vil på tv.
- Det ordner seg nok, smiler Gudrun, men det betyr ikke at hun vil dyrke tosomheten på gården.
Hun har reist i store deler av verden, og seilte til Svalbard via Bjørnøya fordi hun hadde jobbet så mye og ville ha fri fra telefonen. Hun tar gjerne med seg en kjæreste til Bouvetøya, verdens mest avsidesliggende øy, fordi hun er så fascinert av norsk polarhistorie.
- Men etter «Jakten på kjærligheten», skal jeg for alvor komme i gang med filmen jeg håper kan bli en viktig historie om at rikdom ikke kan måles i penger.
Sier kvinnen.
På 151 og en halv centimeter.
- Mamma tok meg med til Snåsakaillen da jeg gikk på ungdomsskolen, og han sa jeg skulle jogge litt mer. Men jeg innbiller meg at både han og jeg var enige om at det der ikke var noe problem.
- Så hvilken type mann vil du ha til gards?
- Du, det må da bli en skikkelig he-man, sier faren.
- Hva! Er det din bestilling, ler hun.
- Ja, han må ittj vær for grainn i målet, nei, sier han.
Så sier hun:
- Tja, det kan jo gjerne være en Clark Kent, som river av seg skjorta for å ta i et tak.