«Jeg må en snøggtur i NRK klokka ni, men er tilbake før ti. Hvis jeg ikke er her, er jeg på rask vei.»

Thor Gotaas hadde vært oppe siden klokka fem som vanlig, og eposten var sendt mens vi satt om bord i et ikke altfor grytidlig morgenfly på vei til Oslo denne fredagen. Da vi ringte på i det vindskjeve huset på Korsvoll kvart over ti, var han nettopp kommet inn i varmen.

- NRK lurte plutselig på om jeg kunne sykle bortom og si noe om OL i Grenoble, fordi det er femti år siden åpningsseremonien i dag. De ville at jeg skulle prate litt om Ole Ellefsæter og Harald Grønningen, og om hvordan det var å være norsk OL-deltaker i 1968 sammenlignet med de som er på plass i Sør-Korea nå, og så…

- Sykle bort, sa du?

- Ja, det går jo fortest sånn. Tjue minutter. Det er ikke verre. Jeg tar den turen rett som det er. Jeg har lappen, men ingen bil. Og sykkelen duger, året rundt.

Det var femten minus da Thor Gotaas tråkket av gårde, uten hjelm og uten piggdekk. Uten votter også, og uten sokker i skoene.

- Du hadde det travelt?

- Neinei, jeg liker bare ikke å bruke sokker. Har aldri likt det. Men nå skal det sies at jeg veldig sjelden fryser. Jeg liker best å sitte i kortbukser og skrive her i stua, selv midt på vinteren. Sist jeg frøs var faktisk i 1976. Da var jeg elleve år, og jeg og bror min, Lars, løp naken rundt huset vårt i Brumunddal for å se hvem av oss som var tøffest. Det var 35 minusgrader den dagen, og da ble jeg litt kald, kan jeg huske.

Ærefrykt: Det er litt spesielt for meg også dette, å skrive bok om Oddvar. Han var et forbilde for meg da jeg var guttunge, så dette gjør jeg med litt ærefrykt.

Kvelden i forveien hadde Thor Gotaas vært i Halden og snakket om lofferne og landstrykerne for medlemmene av et lokalt historielag.

- Det tok ni timer med reise og alt, så egentlig burde jeg takket nei. Jeg forsøker å prate meg vekk fra en del foredrag, men jeg er ikke så flink til akkurat det. Oftest er det lettere å bare si ja når de ringer. Men etterpå fikk jeg jobbet bra på toget hjem, så jeg skal ikke klage, sier Gotaas og klasker omtrent 160 A4-ark i bordet. Han printet dem ut før han gikk og la seg i går kveld, slik han gjør etter hver eneste skriveøkt.

For det er dette som gjelder for Thor Gotaas nå: Historien om Oddvar Brå.

Et godt par: Thor Gotaas har hatt lyst til å skrive boka om Oddvar Brå i flere år. Nå møtes de jevnlig i Trondheim. Da bor Gotaas hjemme hos skikongen, og sammen tråler de innover i Bymarka i kilometer etter kilometer.

Storeteren Brå

- Boka skal bli sånn passe tjukk, og jeg regner med at jeg er omtrent halvveis nå og godt i rute til lanseringen i oktober.

Det blir hans 32. utgivelse siden 1999. Bare i fjor teppebombet Thor Gotaas markedet med fire bøker, blant dem historien om norsk hoppsport fram til vår tid.

- Men nå skyver jeg alle andre prosjekter til side og konsentrerer meg bare om Oddvar til vi er i mål, sier han, før han legger vekk manuset og spretter over gulvet, der han gir seg til å mate kakkelovnen med tynne vedskiver.

- Det er litt spesielt for meg også dette, å skrive bok om Oddvar. Han var et forbilde for meg da jeg var guttunge, så dette gjør jeg med litt ærefrykt, medgir Gotaas.

Han forsvinner ut i gangen og kommer tilbake med et par ski som han gir seg til å smøre. Benedicte Strand, samboeren gjennom snart tjue år, skal på hyttetur med ei venninne og holder på å pakke i etasjen over.

- Jeg skal være hjemme. Skrivehelg. Eller skrivehelg også. Jeg skal til Gjøvik og holde et foredrag i morgen, så da går det jo noen timer der. På lørdagskvelden er jeg invitert i en 60-årsdag, men jeg er litt usikker, for hvis jeg drar dit, må jeg holde et foredrag der også. Det er liksom gaven til jubilanten. Jeg holdt foredrag i 50-årsdagen hans også, men det kommer nye gjester denne gang, sier han. Det er veldig ålreite folk, altså, så det ender nok opp med at jeg drar, sier han.

Fast blikk: Thor Gotaas har vært veilederen inn i norsk skihistorie i snart tjue år.

Han blir borte igjen en liten stund mens han er inne på arbeidsrommet for å sjekke værmeldingen for Øyungen, dit Benedicte skal dra om noen timer.

- Det er jo lett å huske Oddvar for staven som brakk og mest det, men boka vil handle mye om trøndersk skisport i siste halvdel av forrige århundre. Fra bygd til by. Oddvar var jo en slags askeladd som kom opp fra et småbruk på Hølonda og slo seg fram til å bli skikongen. Det er viktig norgeshistorie, det der.

Fasttelefonen ved stuebordet ringer så høyt at veggene rister, men Gotaas røsker av røret allerede midt i det andre signalet.

- Den 28.? Jeg tror jeg er i Alvdal den dagen på et oppdrag, så det må jeg nesten dobbeltsjekke, sier Gotaas, og før han legger på, har han lovet å svare en eller annen på epost i løpet av dagen.

- Det var noen som ville ha meg med på et arrangement på Kikut, forklarer han.

- Men hvor var vi to? Hølonda ja. Fem og ei halv mil fra Trondheim. Ikke all verden rent geografisk, kan du si, men den sosiale avstanden mellom den grenda Oddvar vokste opp i og byen der inne var stor. Og enda større var jo avstanden mellom Hølonda og Oslo vest, der Ivar Formo, som skulle bli bestekompisen hans, bodde. Faren til Ivar var direktør på sånn 70-tallsvis og kjørte Mercedes. Når Oddvar var på besøk der, og det var han jo støtt og stadig, satt søstrene til Ivar storøyd og så på at han spiste. Han åt visst noe helt jævli. Han var en ordentlig storeter, Oddvar. Han torde nesten ikke snakke på denne tida, og når han dristet seg til å si noe, skjønte de ikke hva han sa.

Ivar Formo, olympisk femmilsvinner i 1976, døde 2. juledag 2006 etter å ha gått gjennom isen på et vann i Nordmarka.

- Alt det som skilte Oddvar og Ivar kulturelt og sosialt, ble utlignet av at de to var spøtt like som typer. Begge var vinnerskaller. De trente fem-seks timer om dagen. 150 timer i måneden. Ivar hadde to søstre og en lillebror som var tretten år yngre. Oddvar var enebarn. Derfor ble de nærmest som brødre. Alt dette kommer jeg til å skrive om i boka, sier Gotaas fornøyd, før lyden fra fasttelefonen klipper av den neste setningen.

Denne gang er det en lokal birøkter som er på tråden, og som har forsøkt å levere et parti honning til Gotaas’en i noen dager.

- Det er bare å komme innom, det, så skal du få betaling tvert. Jeg er hjemme framover.

Skityngde: En jury i Adresseavisen-regi kåret i 2006 Oddvar Brå til tidenes trønderske langrennsløper. Her er Thor Gotaas i selskap med avisas to forrige sportskommentatorer, Kjetil Kroksæter og Otto Ulseth, samt Vegard Ulvang.

For stort sett sitter han hjemme og jobber på dagtid, i bykseavstand til den hissige fasttelefonen. Så lenge han er innomhus, er han tilgjengelig for alle og hver. Mobiltelefon har han ikke, men han sjekker eposten sin regelmessig og føler selv at han er like lett å nå som resten av verden.

- Jeg skriver fram til halv tolv, men da setter jeg punktum. Det er en konsentrert formiddagsøkt, og da er målet at det jeg produserer skal være så bra at det kunne vært levert rett til forlaget. Etterpå går jeg over til å gjøre research og intervjuer resten av dagen. I går satt Einar Sagstuen i den stolen du sitter i nå, i to timer. Du husker Sagstuen? En ordentlig harding, ler Thor Gotaas, før han plutselig kommer på at han bør gjøre en avtale med en annen av langrennsheltene fra 1970-tallet, Johs Harviken. Når Gotaas er ferdig med Brå-boka, kan han tenke seg å skrive om langrennsteknikkens historie, og da er ikke stilløperen Harviken, som gikk som en gaselle, med så høye fraspark at det nesten så komisk ut, til å komme forbi.

- Han slår fortsatt i spiker dobbelt så hardt som en snekker, men så har han litt av noen gener også. Bestefaren ble 104 og gikk tre mil på ski for å kjøpe brennevin på sin egen hundreårsdag.

Ved hjelp av en klassisk klisterhjerne som jobber i taktfast diagonalgang, fyker Gotaas rundt i stua som en røyskatt mens han strør om seg med anekdoter. Før fasttelefonen atter en gang ringer.

Hull i skoen: Norske mannfolk er egentlig ganske enkle. Det er først de siste årene at mannfolk er blitt så avanserte at de skal ha nye klær hele tida. Jeg er ikke blitt med på den karusellen, slår Gotaas fast.

Denne gang er det yngstesønnen til Åge Skinstad – du vet, han gamle sportssjefen i skiforbundet – som er i den andre enden. Morten har lovet pappa å svinge innom Thor Gotaas med en ny skidress i løpet av dagen.

- Velkommen skal du være, synger forfatteren.

- Denne, sier Gotaas og viser oss den gamle skidressen, denne har begynt å revne i sømmene. Han fikk den som takk for et foredrag han holdt i Lensbygda for svært lenge siden.

Uten kontroll

Han ble født på Lørenskog, i Johs Harvikens og Gjermund Eggens snørike, men familien flyttet til Brumunddal, der faren hadde fått legepraksis, da han var seks år gammel. Der havnet Thor og søsknene i Ole Ellefsæters nedslagsfelt. Faren til Thor var ivrig turløper og kjente Ellefsæter godt, og han tok med hele ungeflokken til Nybygda en dag for å se på premiesamlingen. «Jaså, dekk gå på skir?» undret Ole Ellefsæter, som knapt var særlig god på smalltalk med småunger. Men premierommet var enormt, pokalsamlingen kolossal, og Thor hadde fått blod på tann.

- Jeg gikk 1800 mil i løpet av tre måneder den vinteren der.

Han var med i Hovedlandsrennet noen år senere og ble nummer 141, slått med halvannet minutt av vinneren, Geir Sjølie fra Klæbu.

- Det sier litt om bredden i et årskull når det tross alt ikke skiller mer enn nitti sekunder mellom de 141 første løperne. Likevel innså jeg ganske fort at jeg verken hadde talent eller selvdisiplin nok til å ta det helt ut. Jeg har aldri likt å måtte møte opp til bestemte tider, men det må du faktisk, om du skal stille til start i et langrenn. All form for kontroll byr meg imot. Jeg har aldri brukt klokke heller, det er like unødvendig som sokker. Jeg er en sånn anti-kontroll-frik som aldri ville ha passet inn i et velstriglet toppidrettssystem uansett, humrer han.

Samtidig surfet han relativt sorgløst gjennom skolen uten å anstrenge seg det aller minste, og når han ikke gikk på ski, leste han bøker. Stort annet var det ikke å ta seg til for en brumunddøl.

- Jeg leste én bok om dagen fra jeg var sju år. Og alltid på senga og bare der. Hvis øynene ble tunge, gjaldt det å kjempe mot helt til siste side var lest. Så var det en ny bok neste kveld. Skjønt kveld. Vi levde jo som munker i Brumunddal og la oss grytidlig. Foreldrene mine var sjelden i seng noe senere enn halv ti, de heller, men på denne måten skaffet jeg meg tidlig et grunnlag for å absorbere store mengder litteratur.

Skihistorikeren: Thor Gotaas er jevnlig å se på skimuseet i Holmenkollen.

Da han flyttet inn til Oslo for å studere, fikk han seg hybel på Kringsjå, ved inngangen til Nordmarka, og gikk flere milelange koseturer i uka mens han leste historie, etnologi og studerte folkeminner.

- «Nå gjenstår det bare å finne seg en jobb», sa professor Bjørn Hodne da jeg var klokket trygt i mål med hovedfaget. Jeg skal bli forfatter, svarte jeg.

Og deretter ristet han formelig det ene manuset etter det andre ut av ermet. Om taternes livskamp i Norge (selve standardverket, som nestoren Yngvar Ustvedt skulle kalle boka.). Om loffere, lurendreiere, skifabrikanter og skiløpere. Om den norske uteliggerkolonien i Brooklyn («den mannen som ikke kan leve i New York uten å arbeide, han har ikke lært håndverket sitt», fikk vi høre av en gammel og vis boms fra Østerdalen).

Hvert år spedde Thor Gotaas på med hundre dagers kroppsarbeid, selv om bøkene solgte rimelig bra.

- Det har alltid vært viktig for meg å bruke kroppen. Jeg trengte inntektene også for å kunne ha armslag nok til å skrive det jeg hadde lyst til, men jeg kunne ikke ha noe annet hjernearbeide ved siden av skrivingen.

Først de siste fire årene har han vært forfatter på heltid, men han serieproduserer bøker i et slikt tempo, at han hver sommer pisker seg selv på tvangsarbeid i skogene nær hjembygda for å gjøre opp for all cellulosen som går med til å trykke verkene hans.

- I juni og september skal jeg plante 40 000 trær på akkord for Pihl AS . Det er hardt arbeid, og litt som skiløping, fordi du må tenke rytme og ikke ha for høyt eller lavt tempo. Jeg gjør det ikke for pengenes skyld, men for å komme meg ut. Da bor jeg hos far min, og så spiser vi stekte poteter og egg og sovner i åtte-tida.

Enkle mannfolk

Fasttelefonen rister på nytt, og denne gang er det «Norgesglasset» i NRK som vil snakke litt om utdelingen av kondomer til utøverne i vinter-OL. Thor Gotaas skal gruble litt på det, sier han, før han forteller hvordan finnene i mellomkrigstiden brukte å tilby utenlandske friidrettsløpere brennevin og kvinnfolk når de kom til Helsinki. På det viset regnet de med at de finske løperne skulle få lettere konkurranse.

- Hvor var vi? Jo. Nei, jeg har ganske enkle behov. Jeg kunne godt bodd i ei koie og kløvd ved og levd enkelt, jeg, bare jeg hadde fått tid til å skrive.

På sett og vis er det slik han og Benedicte Strand, som er kunstner og for tiden opptatt med et filmprosjekt om sin egen far, har innrettet seg i villastrøket på Korsvoll.

- Dette er jo en slags hytte i byen. Grunnflaten er ikke større enn femti kvadratmeter, og det kunne vært en husmannsplass i Sørkedalen eller et småbruk i Trøndelag, bebodd av en av fortidens skihelter.

De kjøpte huset for 17 år siden, og meglerformuleringen fra den gang, «noe oppgradering må påregnes», står fortsatt ved lag. Kjøkkenet er fra 50-tallet, bad og toalett likeså. Det er et hus med sjel. I kjelleren holdt de gris i gamle dager, i det som ble kalt rånerommet.

- I det rommet bruker Heny Rono å bo når han er på besøk, ler Gotaas.

Henry Rono var i sin tid verdens beste langdistanseløper, og Thor Gotaas ble kjent med ham da han skrev boka om løpingens historie. Han har ikke hørt fra Rono på en stund nå, men tror at han befinner seg i USA. Han har bursdag en av de nærmeste dagene, og da bruker Thor å ringe ham.

Han forstår at mange betrakter ham som lett eksentrisk når han loffer rundt i en gammel, fillete Ulvang-genser og hullete joggesko, der den strømpeløse stortåa av og til stikker ut.

- Norske mannfolk er egentlig ganske enkle. Det er først de siste årene at mannfolk er blitt så avanserte at de skal ha nye klær hele tida. Jeg er ikke blitt med på den karusellen, slår Gotaas fast, idet Morten Skinstad ringer på døra og kommer for å avlevere den todelte skidressen.

- Jeg er en livsnytende asket, en sosial einstøing, en taus pratmaker og en robust nevrotiker. Der har du meg. Jeg drikker ikke alkohol, men er glad for at det fins og kan få opp stemningen. Det gjør jobben litt lettere for meg som folkelivsgransker, ler han.

Og uansett ble han ikke forfatter for å stikke seg fram.

- En gammeldags skald. Det er det jeg er.

Og idet vi sier adjø, ringer min santen fasttelefonen igjen. Denne gang er det New York Times, av alle, som vil høre om skalden har noe som også kan passe et amerikansk publikum.

Haik til Sixten

På bussholdeplassen noen minutter etterpå treffer vi Benedicte Strand, og sammen tar vi 54-bussen ned til sentrum. Skiene er omsorgsfullt smurt og vil helt sikkert holde gjennom hele helga, om hun kjenner Thor riktig.

- Han kan være litt tidkrevende å leve med, men det er ikke kjedelig et eneste sekund, sier hun kjærlig.

Han er ikke alltid like flink til å legge igjen løypemeldinger heller, men bare én gang var Benedicte bekymret for ham. Han var blitt observert i Oslo sentrum, men det var gått et døgn uten at hun hadde hørt noe fra ham. Så viste det seg at han hadde fått haik og dratt til Dalarna for å møte skikongen Sixten Jernberg. Der, hjemme i stua hos selveste Sixten, hadde Thor Gotaas glemt både tid og sted.

Det var til å begripe. For Oddvar Brå var stor, og Thomas Wassberg var stor, og Petter Northug vil gå inn som en av de største legendene.

Men aller størst var Sixten Jernberg. Hadde skihistorikeren slått fast en time tidligere.

Så dermed basta.

Her kan du lese flere av portrettene fra Ukeadressa