Foruten denne tempellignende konstruksjonen, løper det en smal trapp opp til den fra et nivå lengre nede. Der finnes en vannrenne, som liksom blir fylt av en krukke som aldri blir tom, en Sareptas krukke. Små detaljer i stein finnes rundt omkring på plassen, og alle knytter seg til dette tempelet på bakketoppen. Samlet gir dette inntrykk av et verk fullt av gode intensjoner.

Og detaljer er det nok av her: Referanser til ulike stilperioder i arkitekturhistorien, en litt uortodoks blanding av forskjellige materialer og byggeteknikker er brukt - kanskje typisk for perioden da dette kunstverket ble oppført, i 1993. De fire tempelsøylene markerer himmelretningene. Tempelet er plassert slik at du herfra skal overskue universitet, og det skal gi «mennesket en følelse av å være plassert i sentrum av verden».

Men tross alle disse intensjonene må noe viktig bemerkes. Dette er tenkt å være «en talerstol som skal kunne tas i bruk ved møter og arrangementer», men jeg har i løpet av mine femten år ved dette universitetet aldri sett det bli brukt til dette formålet. Jeg har knapt sett noen stå inne i det. Når folk skal opp denne bakketoppen, på vei til en av de andre bygningene på campus, ser jeg at de oftere går på siden av steintrappen, enn opp den. På vei i rett linje fra punkt A til punkt B. Har jeg overhodet sett ett menneske stille seg «i sentrum av verden» for å ta inn over seg de små detaljene med fabeldyr i søyleovergangene? Nei.

Det er en distinkt forskjell mellom det å stille ut et verk i offentlige rom og det å stille det ut innenfor kunstinstitusjonens ramme, der folk har tid og spiller med på det som står på presentasjonsarket. Å fasilitere et helt område, med utgangspunkt i ett kunstverk som liksom dirigerer frem bestemte handlingsmønstre - hvordan man skal se, sitte, gå, stå og tenke - har knapt fungert én eneste gang. For i dette uterommet møtes mange sfærer. Ikke bare sfæren Kunst i offentlige rom. Her haster folk forbi med bekymringer, her har folk en arbeidsdag, her vil man ta lunsjen i gresset - kort sagt, folk «spiller ikke med på notene». Og med én gang et verk ignoreres oftere enn det brukes som intendert, virker det snarere mot sin hensikt.

Her finner du fler av Gustav Borgersens betraktninger om kunsten i Trondheim