Fra utsiktspunktet på toppen av Brattliberget kan Støren ta pusten fra noen hver. Tettstedet folder seg ut langs vestsiden av Gaula, fra Engan med jernbanestasjonen, det snodige hotellet og Norsk Kyllings lokaler i nord og videre sørover mot veikroa, Statoil-stasjonen og villmarkssenteret på Prestteigen. Langt under oss ligger E6 som en doven, utstrakt orm, som omsider bukter seg langsomt mot høyre, nærmest for å gi bilistene en aller siste sjanse til å svinge av og ta en tur innom Støren før det er for sent.
Snart skulle vi gripe sjansen og dypdykke ned i et samfunn vi hadde unngått i et kvart århundre. Hva hadde nå Støren å by på?
Men først hadde vi kjørt så langt veien holdt fra de øverste husene i byggefeltet på Frøseth for å få fugleperspektiv over det hele, og vi hadde rukket et par hundre meter forbi et vanntårn før vi måtte parkere og ta beina fatt.
- Jeg synes dere puster litt anstrengt? lo Svein Tore Samdal da vi ringte ham og fortalte at vi holdt på å forsere stigningene opp Brattliberget. Marit Bjørgens gamle trener hadde tatt med seg jentene på landslaget hit til en barmarkssamling for ti-tolv år siden, ikke så rent lite stolt over å kunne vise fram hjembygda si og terrenget der han hadde lekt og selv trent siden han var guttunge.
Nå er Samdal konserndirektør i Sparebank 1 SMN, men på telefonen hørtes det ut som om han akkurat nå, mer enn noe annet, lengtet hjem til Støren. I stedet måtte han nøye seg med å sekundere Ukeadressa videre, nærmest over sambandsnettet, som det het da han jaget langt skarpere medaljekandidater fram i ulendt terreng for en del vintre siden.
- Spar pusten til dere er oppe, dere kan umulig ha lange biten igjen, sa Samdal.
- Og nyt utsikten.
Foreldrene til Svein Tore var blant pionerene som flyttet inn på Frøseth i 1974. Han var tre år gammel, og i nybyggerfeltene nede i bakkene bak oss, skulle det komme til å yre av unger.
- Det var en fri oppvekst med lek ute til alle døgnets tider. Fotball og ski, og et skogsområde som bredte seg utover. Jeg har sterke følelser knyttet til Frøseth, sa Svein Tore i det vi nådde toppen.
- Men hvordan fant dere egentlig veien opp dit? undret han.
Det hvite huset
Vi hadde svingt av fra E6 og passert Haga bru litt over klokka ni denne mandagen. Så hadde vi sneglet oss gjennom Stasjonsgata i omtrent samme fart som da køene av privatbiler og tungtransport i to retninger forpestet innkjøringen til Støren i tiår etter tiår, fram til galskapen tok slutt i 1991.
- Da vi parkerte nede ved jernbanestasjonen, så vi denne hvite villaen som ruvet ytterst ute på kanten langt oppe på motsatt side. Så kjørte vi dit for å få et oversiktsbilde, forklarte vi Svein Tore Samdal.
- Åja, det er huset til Morten. Morten Jensen. Han er en barndomsvenn.
Morten hadde for lengst kjørt på jobb til Trondheim da vi parkerte foran Skåveien 17, men rett rundt svingen kom samboeren Ann-Elin Holm hjem fra en tidlig trilletur med seks måneder gamle Nora.
- Det er bare å forsyne seg, sa Ann-Elin og inviterte oss inn på verandaen og til panoramautsikten.
- Dette må virkelig være kremtomta på Støren?
- Du får i hvert fall ikke bedre oversikt enn dette, svarte Ann-Elin beskjedent.
- Og et så stort hus da ...?
- Jo, det er godt med plass, men så bor vi ganske mange her også, svarte hun, og før hun rakk å forklare residensens sammensetning, spratt stuedøren opp og åpenbarte en energisk kvinne som hadde tatt en pause i støvtørkingen.
- Jeg er eks-svigermoren til Morten, forklarte Anne-Kathrine Albertsen.
- Og mormora, med andre ord, til Philip, Oliva og Thea, som er halvsøsknene til Nora som ligger i vogna der hos Ann-Elin, og som altså er sammen med Morten nå. Selv bor jeg litt lenger borte på Frøseth.
Anne-Kathrine dro til Støren fra Trondheim med datteren sin for 19 år siden, og så seg aldri tilbake.
- Hun var 16 år og kom til meg en dag og spurte om vi ikke kunne flytte til Støren. Hun hadde forelsket seg i en gutt herfra, fortalte hun. Det var Morten. Det passet i grunnen greit for meg, slik situasjonen var da, og så flyttet vi hit. Jeg fikk jobb på Norservice og var der en stund, og så jobbet jeg nede på Kroa noen år. Det er lenge siden jeg begynte å se på meg selv som en støresbygg, og nå drar jeg ikke lenger inn enn til City Syd om jeg beveger meg i retning Trondheim, sier Anne-Kathrine.
Ann-Elin er nordmøring og har ikke fått den samme følelsen for Støren ennå, men hun kjenner på kroppen hver eneste dag at noe skjer. Når hun ikke er hjemme i fødselspermisjon med Nora, jobber hun som frisør på Moholt, men det er klart: Folk klipper seg på Støren også. Det er ikke så lenge siden at det åpnet enda en frisørsalong borte ved Coop-en, for eksempel. Så kanskje kan hun heller finne seg en jobb her, selv om hun fortsatt synes det er greit å komme seg inn til storbyen.
- Det er flott utsikt herfra, men vil dere ha fri sikt over Støren, bør dere dra opp til Brattliberget, sa Anne-Katherine.
Der er det virkelig majestetisk, bedyrte hun og forklarte oss veien.
- Sånn havnet vi altså der oppe, fortalte vi Svein Tore Samdal litt senere, da vi trillet ned forbi Frøseth gård på vei mot sentrum. På gården som skulle gi navnet til hele byggefeltet, vokste den to år eldre Hege Frøseth opp. Hun skulle senere komme til å stå i mål i 82 landskamper for håndballandslaget, sju mer enn ektefellen Stig Inge Bjørnebye oppnådde under Drillos regime på 1990-tallet.
Samdal og Frøseth, altså.
I kategorien idrettskjendiser kunne Støren sikkert scoret høyere, men det kunne saktens stått dårligere til også for en plass som ved siste folketelling ble oppført med i underkant av 2000 innbyggere.
Kollektive minner
- Svein Tore Samdal som spedbarn fins nok på en eller annen filmrull her i arkivene, ja, sier fotografen Bente Eidsmo.
Det kan hun med rimelig stor sikkerhet anta. Så godt som alle på Støren og i nabobygdene i Midtre Gauldal pleide å dra innom Fotograf Eidsmo når de hadde fått barn eller når det var konfirmasjon og bryllup på gang. «Fotograf Eidsmo» var i starten Bjarne Eidsmo.
- Faren min kom fra Skaun og mora mi, Magda, var fra Singsås. Her på Støren, hvor dalen delte seg, mente faren min i 1958 at det burde være liv laga for et fotoatelier.
Bjarne og Magda etablerte seg i nummer 10 i Spjeldbakkan, den slake stigningen som går fra gammelsentrumet og opp til Korsen. Butikken lå i første, og selv bodde de i andre, i likhet med alle andre som drev detaljhandel i denne vesle nervetråden i Støren.
- Jeg var med ned i butikken fra jeg var liten og lærte faget fra grunnen av, forteller Bente.
Bjarne døde av kreft i 1977, i likhet med mange andre fotografer som hadde plasket med fingrene i fixbadene i mørkerommene og pådratt seg kjemikalieskader som ingen kunne forutse konsekvensene av der og da.
- Selv om det het seg allerede den gang at man skulle, eller i hvert fall burde, bruke klyper for å unngå å få fiks på fingrene, skjedde jo ikke det alltid, sier Bente.
I snart 60 år har Fotograf Eidsmo dokumentert tusenvis av familiære lykkestunder på Støren og i dalføret. Nå har Bentes datter, Beate, formelt tatt over styringen av firmaet, som flyttet hovedgeskjeften til Melhus for ti år siden, men som fortsatt har et velutstyrt studio på Støren.
- Jeg opplever tidssyklusen ved at de jeg fotograferte som småunger, nå kommer tilbake med sine egne barn. I mellomtiden har de vært i studioet vårt både som konfirmant og som brud eller brudgom. Det forteller meg at jeg har holdt på en god stund selv.
Studiofotografer som Bente Eidsmo bruker mye tid på å forberede objektene sine slik at de fremstår så avslappet som mulig. Spesielt unger kan være krevende å roe ned før scenene skal skytes.
- En av de mest utfordrende var Marit Bjørgen, forteller Bente.
Foreldrene hadde tatt med Marit og storebroren Anders inn fra Rognes for å få tatt noen søte barneportretter.
- Hun hadde maur i ræva og kunne ikke sitte stille et sekund, selv om vi til slutt fikk gjort jobben og tatt bildene. Men du kunne se der og da at hun ikke hadde særlig tålmodighet og helst ville ut for enhver pris.
Kongo tar ladegrep
Da Bente Eidsmo og ektemannen Dag midt på 2000-tallet besluttet å selge barndomshjemmet og flytte Støren-virksomheten bort på butikk-senteret ved Prestteigen, kjøpte børsemaker Dag Ole Ward huset i Spjeldbakkan. Verdalingen hadde fått jobben med å sette i gang børsemakerlinja på Gauldal videregående, den eneste i landet, og trengte i tillegg lokaler til å kunne reparere, bygge om og tilpasse våpen for kunder fra hele landet.
- Vi tar inn åtte elever hvert år på børsemakerlinja, forteller Dag Ole.
I vinduet sitter papegøyen Kongo og våker som en jaktfalk over det beskjedne inngangspartiet. Kongo bor såpass mye alene at Dag Ole har hengt opp en lapp i vinduet. Der forklarer han de som måtte lure at fuglen får topp stell og behandling - og akkurat så mye selskap som papegøyen selv begjærer. Det er nemlig han som er sjefen i forholdet, skal det vise seg.
- Jeg tror Kongo er 13 år gammel, og strengt tatt bør vi to kunne holde ut like lenge, sier Ward - som er 45.
- Virkelig?
- Ja, slike som Kongo kan bli skikkelig gamle.
Denne ettermiddagen har Dag Ole Ward låst seg inn for å bedrive litt flikking på et våpen som er sendt ned helt fra Troms. Mangelen på børsemakere i Nord-Norge gjør at Ward i prinsippet dekker alle behov oppover til Finnmark.
- Så da blir det noen timer i butikken både på dag- og kveldstid. De er grunnen til at Kongo bor her og ikke hjemme hos meg og kjæresten. Han vil ha selskap, inntil et visst punkt, Han bruker å si klart og tydelig fra når klokka nærmer seg ti og han mener at jeg bør gå hjem. «God natt», skriker han, stadig mer bestemt, helt til jeg slokker og låser døra bak meg.
Kongo er ellers blitt en liten mobbepapegøye som lar det gå utover Dag Ole og ingen andre. Han aper etter stemmen hans, og har i det siste utviklet en latter som er nifst lik Dag Oles.
- Det er aldri ålreit å høre sin egen sære latter, men Kongo og jeg er blitt et fint par likevel, forsikrer Dag Ole Ward.
Nedtelling på Elkjøp
To hus nedenfor i Spjeldbakkan, ved siden av veterinæren i nummer 8, der Dag Ole Ward bestiller spesialforet som holder Kongo klar i toppen og skarp i nebbet, merkes det at oppbruddsstemningen har satt inn. Ole Aleksander Midthjell på 26 år er tredje generasjons sjef på denne litt nedslitte elektronikkbutikken som bestefaren Oscar i sin tid startet i samme hus under navnet «Midthjell & Vongraven». Den gang solgte han det som var av elektronikk og hvitevarer, men spedde på med skiutstyr.
I løpet av sommeren skal Ole Aleksander og seks fast ansatte flytte inn i det nye industribygget som er under oppføring nede på Moøya, og der mora til Marit Bjørgen blant annet skal inn med treningssenteret sitt.
- Det blir jo litt vemodig ettersom det er barndomshjemmet til sjølingen vi nå forlater, sier Ole Aleksander, som gjerne omtales som et av stjerneskuddene i Elkjøp-systemet.
«Sjølingen» er Bjørn Midthjell, som døde av kreft i september i fjor. I 2014 ble han uhelbredelig syk, og like før jul tok sønnen formelt over driften. Flytteprosessen var bestemt, og alle så hvor det bar.
Bjørn, ikke minst.
- Det er mye følelser knyttet til å forlate bygget, medgir Unni Raphaug som har lengst fartstid av alle i butikken. Hun var samboer med Bjørn og fikk Ole Aleksander som en bonussønn.
- Planen var jo at Ole Aleksander og Bjørn skulle være et par de neste årene, slik Bjørn og hans far hadde vært det i noen år. Men slik skulle det ikke gå, sier Unni Raphaug.
Hun både gleder og gruer seg til flyttedagen i sommer, fordi det sitter så mye tung historie i veggene, føler hun.
Ole Aleksander Midthjell er langt fra ferdig med sin egen sorgprosess, men kan knapt vente til den dagen opprinner i sommer når flyttingen er i gang.
- Selv om vi de tre-fire siste årene har gått litt i pluss, ville det blitt vanskelig å overleve særlig lenge i disse lokalene, sier han, og illustrer det slik:
- Når folk skal bruke 10 000 kroner på en vare, vil de gjerne se hva de kjøper i butikken først. I de nye lokalene får vi en salgsflate på 700 kvadratmeter og et stort lagerlokale. Vareutvalget blir betydelig større, og vi skal rett og slett stoppe handelslekkasjen til Tiller i Trondheim. Det er et overordnet mål. Vi skal stjele våre egne kunder tilbake fra byen.
Ole Aleksander Midthjell er klar for kamp, og de eneste som kan føle seg rimelig trygge denne høsten er rådyrene og hjorten som han, og bassetthunden han bor sammen med, normalt ville ha jaktet på utover høsten.
- Jeg er ikke all verden til skytter, uansett, men i månedene framover vil livet handle mest om Elkjøp, tror Ole Aleksander Midthjell.
Tåler mye nytt
Faren til Ole Aleksander brukte gjerne å gå over veien og slå av en prat med Oddbjørn Gylland. Naboen lot kundene til Elkjøp bruke den ledige plassen utenfor sitt eget hus, trangt nok som det var for en stakkar som skulle selge komfyrer og vaskemaskiner i en gate regulert for 1950-trafikk.
Nå står Oddbjørn Gylland og klargjør hagen for våren. Han svinger raken så langsomt og møysommelig at han får god tid til å tenke over hva som kan komme til å skje i Spjeldbakkan framover, der mye er satt i spill på motsatt side av veien.
Støresbyggen venter på den endelige sentrumsplanen og målene for fortettet boligbygging.
- Støren har et skrikende behov for flere boliger, og om det blir bygd i høyden, gjør det neppe noen skade, tror Gylland.
Ingenting kan uansett bli verre på Støren enn det var.
- Da E6-en gikk utenfor her, kunne det riste i huset. Rips- og solbærbuskene var svarte av støv og skitt. Noen danske venner av meg og kona våknet til sitt livs mareritt da trailerne dundret forbi på den ene siden og godstogene raste forbi soveromssiden. Togene går fortsatt, men Støren før og nå? Det kan ikke sammenlignes. Dette er ren idyll.
Fisker etter kapital
Du kan sikkert si mye rart om Sivert Moen, ordføreren i Midtre Gauldal, men å kalle Senterparti-mannen utpreget jålete er ikke det som først faller deg inn. Denne formiddagen har han hatt besøk av grunneiere og entreprenører som har vist fram ulike modeller og planer for den tiltenkte firefelts motorveien øst for elva. Mye står og faller på disse planene, mye er stilt i bero.
- Jeg hører tomteselgere forteller at de sitter på gjerdet og venter på motorveien, i håp om at prisene da skal stige.
Selv fisker han også etter kapital. Rett utenfor vinduet på det nøysomme kontoret han disponerer i fjerde etasje, i det lett nedslitte kommunehuset, holder man på å rive den gamle yrkesskolen. Korsen, som det heter her oppe, fordi det gamle krysset mellom Rørosveien og E6 over Dovre møttes akkurat her, er en slags indrefilet på Støren.
- Vi kjøpte Korsen av fylkeskommunen for elleve millioner kroner, og må i hvert fall ha igjen det utlegget. Vi fisker etter kapitalsterke innskytere, med andre ord, i håp om få realisert et kombinert kontor- og boligbygg.
Sivert Moen bor i Soknedalen, der junior nå har tatt over gårdsdriften. Han er ennå fersk i gamet, virker litt sjarmerende naiv, og lar gjerne entusiasmen flomme over når man minst venter det. Som da han nylig ledet kulturkvelden borte på kulturhuset, og sa det å være konferansier der var noe ganske annet enn å få ei kurumpe i ansiktet hver kveld.
En skremmende vegg
Klokka nærmer seg 16, og i nordenden av Støren - på Engan, som det heter der ute - har folk enten søkt inn på Coop-en, eller de har dratt hjem for å spise middag. Ingen har tatt turen inn til Bente Næsgård som står alene i resepsjonen på Støren hotell. Fra denne siden ser hotellet langt bedre ut enn fra stasjonssiden, der den svære, svarte fasaden med små vindusglipper virker alt annet enn innbydende på reisende som neppe ville vurdert å hoppe av toget uansett.
- Jeg hører jo mange kommentarer, sier Bente Næsgård, som er alene på vakt.
- Om hvordan hotellet ser ut, altså. Karakteristisk, sier noen. Det er jo en fin måte å si det på.
Hun har fem gjester den påfølgende natta, ingen matservering før frokosten neste morgen, men Næsgård er optimist. Belegget er jevnt over bra. Det lokale næringslivet er dyktige til å bruke hotellet, både kyllingfabrikken og NSB, og når E6-utbyggingen tar til, kan det fort bli rene bonanzastemningen. I så fall vil ikke Støren Drift AS, som tok over hotellet sommeren 2014, angre et sekund på at de brukte store summer på å pusse opp det nedslitte hotellet.
Litt lenger inn i Stasjonsgata har Gunn Ingrid Langås tenkt å holde åpent en time til. Støren Garnsenter het det før. Nå heter det Støren Garnstue.
- Jeg synes det er et litt lunere navn, det låter litt mindre industrielt.
Garnstua er litt som ei varmestue og et nødsenter for dem som har kjørt seg fast med maskene.
- Du får kjøpt garn på Nille og Coop også, men det er bare her du får faglig hjelp, sier Gunn Ingrid selvsikkert før hun forbereder å stenge for dagen.
I motsatt ende av tettstedet er Sissel Lorenzen også på vei hjem, Kiwi-Sissel er daglig leder på dagligvarebutikken på Prestteigen og er blitt en ihuga Støren-supporter.
- Jeg har bodd to tredjedeler av livet mitt her, og kan ikke tenke meg noe bedre sted å bo enn her, sier Sissel, som i sin tid fant en fyr her og lot Meldal, der hun kom fra, være Meldal for alltid.
Falkbergets wienerbrød
Da Bør Børson jr., i Rolv Wesenlunds skikkelse, 13. juni 1991 svingte opp i en standsmessig Indian 1922-modell motorsykkel med sidevogn - der Eva Storlimo fra Budalen for øvrig satt, som kjæresten Josefine - ble det holdt liv i en myte. Denne ettermiddagen ble veikroa «Størens bageri» høytidelig åpnet med snorklipping på Prestteigen, samtidig som Støresenteret så dagens lys med både dagligvare- og blomsterbutikk. E6-en var nettopp lagt i bue rundt Støren, men her kunne hyttefolket - på vei til Oppdal og Røros - nå bunkre opp for helgeturen.
Og samtidig få i seg «et lite wienerbrød, fra Størens bageri», som det het i revyen.
- Men «Størens bageri» har aldri eksistert annet enn som en fiksjon i Johan Falkbergets forfatterskap, forteller lektor og lokalhistoriker Hans Erik Gynnild.
- Inspirasjonen til «Størens bageri» hentet nok Falkberget her på Støren, i et konditori som lå i Stasjonsgata, rett overfor Coop-en. «Pedersens Bakeri», som det het, ble avviklet på slutten av 1970-tallet, i likhet med flere andre spesialbutikker i denne delen av Støren.
Og diktning eller ei: Fortsatt går det unna anslagsvis 15 000 varme wienerbrød på veikroa i løper av året.
- Laksefiske og wienerbrød er det folk flest forbinder med Støren, og det er helt greit, synes Gynnild.
Tyskerinvasjonen
Over sju tusen tyske soldater lå stasjonert på Støren under krigen, fordelt på sju forskjellige leire. Der Hans Erik Gynnild og kona May Britt Aas bor, hundre meter nord for veikroa, ble russiske krigsfanger holdt internert. Sporene etter tyskerne er fortsatt synlige over alt på Støren. Denne mandagskvelden er Marit Solum i ferd med å fylle opp enda noen kvadratmeter i en av de gamle brakkene med store og små gjenstander som skal selges på loppemarkedet til Støren Idrettslag i august.
- Det er tiende året på rad vi arrangerer loppis nå, og vi tar imot varer den første mandagen i hver måned, forteller Marit Solum.
«Loppis» er så svensk som de kan få blitt, og det er Johan Arvidsson også, svigersønnen til Marit.
Akkurat nå driver han basistrening med G14-laget rundt kulturhuset og ved amfiet bak Størenhallen. En ferietur til Gran Canaria for 16 år siden skulle besegle unge Arvidssons skjebne. Der traff han den ganske så lovende og smått profilerte temposyklisten Trude Heggdal fra Victoria sykkelklubb, og dermed var det gjort. Johan fra Mariestad, beliggende idyllisk ved Vänerns østlig bredd, ble med til Støren.
- Vi bruker å ta inn ca. 200 000 kroner på disse loppemarkedene, forteller Trude Heggdal.
Folk står gjerne i kø når dørene inn til den gamle tyskerbrakka åpner.
- Noen er mer ivrige enn andre. For et par år siden gikk en fyr på trynet i trengselen da vi åpnet og fikk knust brillene sine. Kona stoppet bekymret opp for å hjelpe ham, men han skrek panisk: - Løp, kjerring, løp!
Italiensk-meksikansk
Klokka nærmer seg ni på Restaurant Torino i Stasjonsgata, der Hassan Abdullah serverer klassiske italienske retter. Men om du lurer på hvordan meksikansk pizza smaker, er det hit du skal dra.
- Mandag er ingen stor utekveld på Støren heller, beklager Hassan, som har sine ord i behold. Foruten oss er der helt tomt.
Tomt er det også hos naboene på Havana.
Om en time skal Hassan kjøre hjem til Heimdal, slik han gjør hver eneste kveld. Ennå har han til gode å smake på wienerbrødene, men han lover å ta det opp til vurdering.
På togstasjonen vinker Lars Gunnar Haltbrækken, som er trafikkstyrer, kveldens siste nordgående tog av gårde. Et godstog skal passere om en halvtime, og deretter er det bare å vente på nattoget sørover.
Oppe på Frøseth kan vi se at lysene slokkes i den hvite villaen, og snart vil Støren sove.
Men Støren lever.
Alt det andre var bare en myte.
geir.svardal@adresseavisen.no