En del av henne ville bare snu bilen og kjøre hjem igjen den kalde vinterdagen. Krype under dyna, utsette det. Marita Hammervik-Owen var 22 år gammel og vikarprest, på vei til sin første sorgsamtale. I bilen på vei utover til familien kjente hun nervøsiteten ta tak. Med foten på gassen ønsket hun at tiden skulle gå fort - og samtidig sakte. Hvordan kunne hun hjelpe dem?
Hvordan finne de rette ordene?
Årene har gått. Vi skal komme tilbake til møtet senere. For tre og et halvt år siden flyttet den nå 27 år gamle presten og hennes amerikanske ektemann Alex Brent Owen (28) til jordbruksbygda Meldal i Sør-Trøndelag. Den nye presten i Meldal og Løkken var bare 24 da hun overtok etter forgjengeren, som i 36 år hadde vært menighetens trofaste klippe. Bygdas første kvinnelige prest noensinne, med en agnostiker til ektemann. Rett fra seks års utdanning og ut i den virkelige verden.
Til opprivende sorg og ekstatisk glede.
Dødsbudskap og dåp.
Det skulle bli tøffere enn hun så for seg.
Flere bryllup og noen gravferd
«You'll remember me when the west wind moves
Upon the fields of barley» ...
Med et godt tak rundt mikrofonen, ledsaget av sin far opp midtgangen, fyller brudens myke stemme Meldal kirke med Stings «Fields of Gold». Ved alteret står brudgom Eirik Solem og smiler, overrasket over brud Berit Bolmes musikalske stunt. Det unge paret setter seg. Retter blikket mot presten.
- Nåde være med dere, og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Berit og Eirik, i dag er dere kommet til Meldal kirke for å inngå ekteskap.
Sogneprest Marita Hammervik-Owen taler med stødig stemme. Ordene som skal følge det unge paret inn i ekteskapet, har hun valgt med omhu.
Ukeadressa har fulgt henne siden årsskiftet for å få et innblikk i en prests liv. På konfirmantundevisning i kirken, på isbading etter friluftsandakten en hutrende søndag i mars og nattverd på helsetunet. Vigselssamtaler og bryllup.
Noen timer før vielsen i Meldal kirke denne lørdagen i september sitter familien Hammervik-Owen benket rundt frokostbordet i den ærverdige presteboligen.
- Sånn her har vi det ikke hver lørdag! innrømmer 27-åringen lattermildt mens hun klatrer opp på stolen for å sikre et Instagram-bilde av det lekre frokostbordet.
Regnet høljer over prestegården, hvor bygdas prester har avløst hverandre siden middelalderen. Gårdsdriften er i dag tatt hånd om av andre. Nedenfor hovedbygget ligger Meldals eldste hageanlegg med lysthuset fra 1700-tallet i pilegrimsleia, et årlig samlingspunkt for pilegrimer på vei til Olsokmarkering.
Inne i det fredede hovedbygget er det smørblide Ellinor (2) som stjeler all oppmerksomheten med sine «titt-titt» og jevnlige helsesjekk med et rosa lekestetoskop. Mens rundstykker med røkelaks og eggerøre forsvinner fra frokostbordet, har presten og ektemannen rukket å diskutere skyldspørsmålet i O.J. Simpson-saken og legge ivrig ut om midnattspremieren på Star Wars hun overrasket Alex med i fjor. Etter frokosten rydder han av bordet, mens hun tusler inn i en av de tre andre stuene i førsteetasjen. Med føttene godt plantet i mørkegrønne Yoda-tøfler (fra Star Wars), synker hun ned i en kongeblå stol for å legge siste hånd på talen til brudeparet hun skal vie få timer senere.
- Å stå med andre i deres viktigste øyeblikk i livet ...
Hun tenker tilbake på de mange møtene. Å være der for en brudgom, spent og klam i hendene, med behov for noen å lene seg på. Kunne støtte enken med røde øyne, i bunnløs sorg etter tapet av sin livsledsager. Stolte foreldre som bærer sitt lille barn frem til døpefonten.
- Det er store og betydelige møter. Da ønsker jeg at de skal møte noe godt, noen som lytter og er til stede. Jeg kan ikke ta vekk spenningen til han som står og venter på bruden. Jeg kan aldri ta vekk sorgen til den som har mistet noen. Men vi har alle et behov for at noen er der i disse skjæringspunktene i livene våre, sier hun.
«Litjveita»
Inne i vakre Meldal kirke, med sine farger og detaljer fra barokken, følger blikkene fra innrammede, voksne herrer henne fra veggene. Prestene før i tiden: Menn. Strenge, hvite kraver. Alvorlige miner. Med en autoritet i tråd med yrkets daværende status i samfunnet. Presterollen har blitt myket opp med årene. Kontrasten fra de innrammede herrene til 27-åringen med halvlangt, blondt hår oppe ved alteret er likevel slående.
- Det har helt klart vært et generasjonsskifte i prestetjenesten her i Meldal, og det har nok vært uvant for noen. Det er tøft å stå oppi det og føle seg som den lille jenta, det er det, sier hun ettertenksomt.
- Hvordan har det vært tøft?
- Jeg kan kjenne på følelser som at jeg rett og slett ikke er bra nok. At en prest helst skulle hatt flere år på baken, og et annet kjønn.
Det hører sjeldenhetene til, men det er de små tingene: Å bli klappet på kinnet av personer hun har truffet i tjenesten. Utsagn som «Er det du, litjveita, som skal ha begravelsen?». Da hun var i fødselspermisjon, følte hun på en forventning fra enkelte om at presten like fullt burde være til stede i ulike sammenhenger. Hun tror ikke det skyldes vond vilje, bare at hun representerer noe nytt. Sier at all endring tar tid.
- Det har mest med historien å gjøre. Her har det ikke vært noen kvinnelig prest før, så klart blir det en overgang for noen. Jeg må bare tenke sånn på det.
Mer enn hver fjerde prest (28 prosent) i Norge er 60 år eller eldre. Gjennomsnittsalderen blant landets prester, fordelt på 1250 årsverk, er 51 år. Hver tredje prest i landet er kvinne. Generasjonsskiftet merkes flere steder, sier Nidaros-biskop Tor Singsaas, som sto for ordinasjonen av Marita i Meldal kirke i juni 2013.
- Da jeg selv ble utdannet på 1970-tallet, var det store kull. Nå som vi etter hvert skal pensjoneres, har bispedømmene en stor utfordring med å rekruttere yngre prester. For det er for få unge som utdannes i forhold til de som går av med pensjon. Men vi ser heldigvis at vi får en del «second career»-prester som har omskolert seg i voksen alder, sier Singsaas.
Per november i fjor sto 50 prestestillinger ubesatt over hele landet, ifølge Kulturdepartementet.
Marita er en av de yngste prestene i bispedømmet.
- Hun ble tidlig prest, har store ressurser og er veldig dyktig og målbevisst. Jordnær og liketil, sier Singsaas.
Også for menigheten kan presteskifter være en overgang, med en ung nyutdannet prest som får en bratt læringskurve.
- Klart det kan være krevende for en menighet å ha en mannlig prest gjennom så mange år, og så kommer det en kvinne inn. Det vil kunne by på utfordringer å få en ny prest som selvsagt vil gjøre ting på sin måte og prioritere annerledes. Slik må det være. Dette er en generell utfordring flere steder der det kommer inn en ung prest. Dette er krevende også for den unge presten. Samtidig tenker mange som meg at nye prester gir nye muligheter. Det trenger vi, og det er mye positivt i dette, sier biskopen.
Maritas forgjenger Thor Aas syntes det var fint at hun kom til bygda, som han og familien har trivdes så godt i. Gamlepresten bor fortsatt i Meldal med sin kone, trår til som vikarprest i bispedømmet - og er ofte å finne på kirkebenken under søndagsgudstjenestene. Uvant synes han. En overgang også for ham, etter å ha stått oppe ved alteret i nærmere 36 år.
- Jeg synes Marita har fått en fin inngang blant folk. Hun har utført de kirkelige handlingene på en fin måte, sier han.
Aas kom til Meldal som ung og ny prest i 1977, og sier presterollen alltid har vært i endring. Selv trakk han i dameklær på Damenes aften under kulturuka og har bedømt mang en russebil på Storås natt til 17. mai i løpet av sine år som prest. Utenkelig for mange av hans forgjengere.
De rette ordene
Marita Hammervik-Owen tror samtidig hennes unge alder har gjort terskelen lavere for å ta kontakt. Presterollen åpner dører. Hun stortrives med de direkte og ærlige konfirmantene. Nyter øyeblikk som når de eldre på helsetunet synger salmene utenat, selv om hukommelsen ellers kan skrante.
Allerede har hun rukket å gi familier sjokkbeskjed på døren, gitt intetanende mødre, fedre og søsken dødsbudskap. Sorgsamtalene er blitt flere i løpet av årene som prest. Men den første gangen, da hun satt der som 22-åring, glemmer hun ikke. Selv om hun grudde seg, minnet hun seg selv på at det ikke var henne situasjonen var verst for. Det var ikke hennes sorg, ikke hennes tap. Så hva sa hun, da hun satt der med de sørgende foreldrene?
- Jeg var opptatt av å møte dem der de var. Lytte til hva som var viktig for dem, hva de hadde behov for å snakke om.
Noen dager etter sorgsamtalen, da hun forrettet i begravelsen, gikk tragedien opp for henne med ny styrke.
- Det ble veldig rart å se sangarket med en fødselsdato som var så nær min egen. Nesten som en ut av deg selv-opplevelse. Det er kanskje den første gangen jeg virkelig forsto at jeg ikke kommer med noe som hjelper. Jeg kan aldri ta vekk brodden av sorgen. Jeg kan bare være til stede, og gå den lille biten sammen med dem den første tiden etter at det har skjedd.
- Tenker du at du kan lindre med ord?
- Jeg vet ikke om det er så enkelt. Jeg tror egentlig ikke at ordene vi sier er det aller viktigste, men at vi er til stede med kroppen vår og handlingene våre, sier hun.
Også en prest kan ha behov for å skjerme seg. Etter at hun og mannen mistet et ufødt barn i mai, ble det for krevende å bistå andre i sorg. En kort periode var hun sykmeldt. Det er vanskelig å være i sorg selv, sier hun, og samtidig håndtere andres følelser.
- Arbeidsverktøyet mitt er jo hele meg. Jeg må være i vater selv, sier hun.
Ikke råd til å feile
Det er få yrker som i så sterk grad er offentlig, sier biskop Singsaas. Mange i bygda kan vurdere innsatsen din til enhver tid: Er du en dyktig prest? God i begravelser? Flink med konfirmanter? Med manges øyne på seg i livets skjellsettende øyeblikk er det lite rom for å feile.
- Det gjør prestetjenesten særlig krevende. De første fem til sju årene som prest er den mest sårbare perioden. Det er også i løpet av denne tiden flest unge prester har sluttet.For tre år siden startet Kirken derfor et treårig veiledningsprogram for nye prester, med oppfølging og veiledning, sier Singsaas.
- Har du kjent på presset selv?
- Å, ja, sier biskopen, som var nyutdannet prest som 28-åring.
- Ofte er man sin egen strengeste dommer. Men jeg bruker å si til yngre prester at de må være klar over at folk er veldig takknemlige for det de gjør.
Kirken kom sent i gang med debrifing etter krevende oppgaver, mener biskopen. Først etter 20 år som prest, kom han selv inn i et veiledningssystem. Før det var han mye alene med tankene, etter begravelser og sorgsamtaler.
- Vi lærte at «dette tåler du». Vi har hatt mye utbrenthetsproblematikk blant prester tidligere. For det er kjempekrevende! Det krever mye profesjonalitet å kunne sortere: Hva er mitt og hva er andres? Som når man har en vanskelig begravelse: Hvis du skal ha begravelse av en seksåring, og har en seksåring hjemme selv, er det veldig krevende. Samtidig er det også dette som gjør jobben meningsfylt. For de etterlatte trenger noen som tilbyr nærvær i en akutt situasjon, og som kan være med på å skape litt ro og orden i et kaos av følelser.
Allerede tidlig som sogneprest ba Marita Hammervik-Owen om tettere oppfølgning, og var en av de første som ble med i det treårige veiledningsprogrammet i regi av bispedømmet. Det har vært til stor hjelp å møte andre prester på samlinger, høre deres tanker og refleksjoner om situasjoner de alle står i. For noen av møtene gjennom jobben har vært tunge å bære. Kanskje er det derfor hun svarer som hun gjør, når vi en regntung septemberdag spør henne:
- Har du noen gang angret på at du ble prest?
- Ja, mange ganger.
Svaret kommer overraskende fort. Hun forteller om sin første julaften som sogneprest i Meldal og Løkken, da hun sto der foran en fullstappet kirke.
- Det gikk opp for meg hvor stor, flott og viktig jobb dette er. Samtidig slo det meg at jeg ikke vet når jeg kan være hjemme med familien neste gang det er jul, eller påske. Alle søndagene borte fra familien. Arbeidstid mot familietid. Det kjentes som en liten sorg.
Selv om prester fikk fast arbeidstid fra januar i år, føler hun presterollen kan ta vel stor plass.
- Av og til synes jeg ansvaret er så stort. Jeg synes det kan være vanskelig å hele tiden være «presten» og ikke kunne være bare meg, Marita. Noen ganger føler jeg at presterollen spiser opp hele livet mitt, personligheten min. Men jeg har ikke lyst til å virke utakknemlig, for jeg er veldig takknemlig for den rollen jeg har. Den åpner dører, åpner mennesker.
Som prest får hun tilgang på menneskers innerste, et hellig rom. Deres følelser og tanker. Stunder i livet de alltid vil bære med seg. De sterkeste øyeblikkene på jobb er når hun befinner seg midt oppe i en gravferd, eller i barnedåp.
- Øyeblikkene som har truffet meg skikkelig i hjertet er når vi har stått ved døpefonten, når jeg sier at nå har Gud gitt deg Den hellige ånd og jeg gir barnet et korstegn - og barnet har smilt. Det synes jeg er helt ... wow.
Ansiktet sprekker opp i et stort smil, som om hun gjenopplever de dyrebare stundene. Da kjenner hun seg nær livet, sier hun, nær Gud og årsakene til at hun valgte dette yrket. Hun ser nesten rørt ut ved tanken, før hun fortsetter:
- Jeg tror jo at noe skjer i dåpen. Jeg tror at vi blir Guds barn, at et frø bli plantet med mulighet for en tro å vokse fram. Selv om mange i dag sier at de døper ut fra tradisjon, så kommer de til kirken med sine føtter og sine hender, og bærer barnet inn. For å feire det nye livet som er blitt til. Jeg har et bilde av at det er mye uuttalt tro blant folk, som man ikke tør å prate om, fordi det ikke passer inn i folks oppfatning av hva en kristen er.
En agnostiker fra Kentucky
Ektemannen Alex er ikke kristen. Paret møttes på en videregående skole i Kentucky for ti år siden, da Marita var utvekslingsstudent. Den Star Wars-frelste amerikaneren fra Madisonville kommer fra et hjem med en kristen mor, en pastor til stefar og en ateist til far. I fire år jobbet Marita heltid på Narvesen i Oslo ved siden av å være fulltidsstudent ved Menighetsfakultet, for å tjene nok til at mannen skulle få opphold i Norge. 25. august 2010 ga de hverandre sitt ja i frodige Pennyrile Forest State Resort Park i Kentucky, før han flyttet etter.
Da de møttes, regnet også Alex seg som kristen. Og så, mens kona utdannet seg til prest ved Menighetsfakultetet i Oslo, fant han gradvis ut at han var agnostiker. Han tvilte, mente man ikke kunne bevise Guds eksistens.
- Det ble litt vanskelig for henne. Jeg tror Marita sliter litt med at jeg ikke er kristen, sier Alex, mens Marita lytter fra godstolen foran vinduet.
- Vi har diskutert det flere ganger. Det er mye i Bibelen og i fortellingene om Jesus jeg er enig i. Hun mener det er nok til at jeg kan kalle meg kristen, smiler han forsiktig.
- Det er kanskje fordi det er en trøst for meg selv, skyter kona inn.
- Det handler om mine tanker om livet etter dette livet. Jeg er redd for at jeg ikke skal være sammen med Alex for alltid, selvfølgelig er jeg det. At vi ikke havner på samme sted, eller at vi ikke går inn i evigheten sammen. Derfor tenker jeg at hans tro ikke er så uttalt, eller så definert, som min. Det er et behov jeg har, sier hun.
- Er det en sorg?
- Både ja og nei. Egentlig ikke, for jeg synes det er så fryktelig viktig at folk må få være som de er. Jeg synes det er fint Alex er som han er.
- Det er første gang du har sagt det, erter Alex.
- Det er det ikke! protesterer hun muntert tilbake.
Ikke et kall
Allerede som liten jente på Frøya hørte moren Marita si at hun en dag ville bli prest. Selv sier hun at veien har blitt til mens hun har gått, mer enn at det har vært et kall. Gudstroen har hun fått inn med morsmelken, med en familie som var aktiv i menigheten på Hallaren på Frøya, der mor og far var klokker og kirkeverge.
Marita funderer ofte på sin rolle i det lille lokalsamfunnet med knapt 4000 innbyggere. Undrer seg over om de lever opp til det som forventes av en «prestefamilie». Alex tar med Ellinor på barneklubb og gudstjenester så sant natte- og helgejobbingen på bensinstasjonen i Orkanger tillater det, men det blir ikke ofte. Samtidig lurer hun på om det først og fremst er «presten», ikke bare Marita, folk rundt henne ser. Som når hun henter i barnehagen eller er på butikken.
- Det er vanskeligere å komme inn som privatperson, som nabo og venninne. Det blir bedre for hver dag som går, men det er det som er frykten min: At folk kun skal se meg som presten, og Alex som «mannen til presten». At vi ikke skal klare å skape de dypere sosiale båndene som andre, sier hun.
- Det har dere ikke per nå?
- Ikke ennå. Vi har venner, men jeg lengter fortsatt etter noen venninner som jeg kan slappe helt av med. Det kan jeg være så ærlig å si. Men det er vanskelig å gi noen den tilliten og åpne seg, for samtidig er jeg redd for at det jeg bringer med meg inn i et sånt vennskap skal bli slarv på bygda: «Presten fortalte meg ...».
Når hun sier hun har opplevd de første årene som tøft til tider, handler det også om det personlige plan.
- Jeg har kjent på om jeg kanskje ikke passer til dette. Eller til denne plassen? Jeg sitter med en følelse av noe som ikke er helt avklart, og lurer ofte på om er det her jeg skal være. Er det en god match? For jeg har kjent meg veldig liberal, kanskje litt for ...
Hun blir stille. Dunker en pekefinger mot leppene om og om igjen. Leter etter ordene.
- Kanskje har jeg vært litt for høyrøstet, sier hun til slutt.
Snudde om homofile
For det siste året er det én sak som for alvor har ført til splittelse og opphetet debatt i Kirke-Norge: spørsmålet om en kirkelig liturgi for homofile par. I april vedtok Kirkemøtet å åpne for kirkelig liturgi for likekjønnede par, et syn Marita helhjertet støtter - og har gitt uttrykk for fra prekestolen og i lokalavisen. Saken, som har ført til utmeldinger over hele landet, er den mest kontroversielle i hennes korte presteliv. Reaksjonene har for det meste vært positive, fra hvermannsen i butikken og på gata og sms-er, utflytta homofile som har sendt tommel opp på sosiale medier. De negative reaksjonene har hun fått indirekte.
- Jeg tror både Meldal og Løkken trenger å prate om dette. Jeg synes ikke jeg kan være ekte overfor alle som vokser opp i bygda her uten å fremme et slikt menneskesyn. Jeg ønsker ikke å være polariserende, men føler et ansvar for å si klart og tydelig ifra at her er alle velkommen.
Da kirken inviterte til Regnbuemesse under fjorårets kulturfestival Vinterlarm i Meldal, falt det ikke i god jord hos alle. Gudstjenesten var tenkt som en fargerik familiegudstjeneste med utgangspunkt i fortellingen om Noahs ark, men navnet skapte andre assosiasjoner. Arrangementet ble tatt til inntekt for å støtte homofiles rettigheter.
- Jeg var ikke imot det, men det var ikke det som var utgangspunktet. Media her tok kontakt med noen utflyttede homofile som tidligere har følt seg diskriminert og som ønsket å være med på gudstjenesten. Så da ble det en markering likevel.
Det var langt ifra gitt at presten i Meldal og Løkken skulle tale så tydelig for de homofiles sak. Også hun har snudd. Som 18 år gammel skråsikker student ved Menighetsfakultetet i Oslo var hun hellig overbevist om at ekteskapet var forbeholdt mann og kvinne. Ung og uerfaren jypling, sier hun om seg selv i dag. De neste seks årene brukte hun på å diskutere etikk, tro, tolkning av Bibelen og samfunnsspørsmål.
- Jeg kom fra et lite sted. Ingen i min omgangskrets var homofile, det var ikke i mitt verdensbilde. Jeg tror jeg desperat hadde lyst til å holde fast på ekteskapet som noe mellom mann og kvinne, og at det var gudegitt. Og så har jeg levd litt mer, forstått at verden faktisk ikke er A4. Det er ikke sånn at folk møter den de skal leve sammen med hele livet når de er 20 år, gifter seg når de er 23, får to og et halvt barn, Volvo, villa. Sånn er ikke livet.
«Merkevaren Jesus»
Medlems- og dåpstallene synker over hele landet. På enkelte gudstjenester i Meldal og Løkken kirker kan det være så få som fire personer på kirkebenkene, på andre opptil 120. Kun på julaften er det fullt hus. Men Marita har en misjon - året rundt. Hun vil «selge merkevaren Jesus», sier hun lattermildt, før hun ser ut som hun angrer litt på formuleringen.
- Hva legger du i det?
- Jeg ønsker at jesusfortellingene skal være aktuelle for oss i dag. Hvorfor har vi behov for tro i dag? Jeg tror det er fordi vi bare er mennesker. At vi har behov for fellesskapet som Gud har skapt, at vi har behov for hverandre og for å heie hverandre frem. Opptre kjærlig overfor alle vi møter. Det kan man jo se på verdenssituasjonen og si at vi kanskje ikke har gjort en så god jobb.
- Snakker du ofte med Gud?
- Når jeg ber. Til konfirmantene er jeg opptatt av å si at man ikke bare ber på én måte. Det trenger ikke være med foldede hender ved sengekanten. Mitt bønneliv består mer av refleksjoner jeg gjør meg, tanker jeg sender i vei. Jeg ber for mennesker jeg har truffet gjennom arbeid, og for menigheten vår. At den skal ha det bra, vokse, finne mening og glede.
Også presten har fått satt sin tro på prøve. To ganger under ekstrajobben på Narvesen, ble hun utsatt for væpnet ran.
- Da var ting mørkt og veldig vanskelig en periode. Da blir det vanskelig å tro på ...
Hun tar en kort pause, leter etter ordene.
- Å tro på det gode, da.
- Hvorfor fortsatte du?
- Jeg hadde kanskje ikke noe valg. Det er så mye vondt i verden, men jeg har ikke annet valg enn å tro på at det finnes gode krefter, sier sognepresten.
Den ser hun rundt seg hver dag. I frivilligheten, i menigheten, i sine medmennesker.
- Jeg er fortsatt så idealistisk at jeg tror vi kan få et bedre samfunn ved å være bedre mot hverandre og hele tiden utvikle oss. Jeg tror verden kan endres med kjærlighet.