- Det er kanskje en floskel, men jeg tror det gjorde meg sterkere.

Du skal se for deg en dag i februar, det er den 7. februar 2001, Kari Løvendahl Mogstad har termin og du skal ikke bry deg om hvordan været var eller hva annet som skjedde den dagen, for det spiller ingen rolle når du får himmelen i hodet og et blylodd i magen. Men Kari hadde vært hos ei venninne og hentet hvite blonder til å pynte babysenga med, det begynte å haste, og magefølelsen var ikke god da hun la seg den kvelden.

Push it

Men nå er det mai 2017 og hun sitter i det gule huset med det hvite stakittet på Byåsen, i det gamle soverommet som etter oppussingen ble til Biblioteket, med bøker fra gulv til tak, et par gitarer, en sigarhumidor og kunst på veggene og brev fra Edvard Munch vedrørende noe høy til en hest i glass og ramme. Og det er ro her og det trengs, for Kari har hatt det travelt. For to uker siden ga hun ut boken «Kroppsklemma», om presset unge lever under i dag, og det har vært et lanseringsjag ved siden jobben som fastlege, lektorstillingen på NTNU hun har hatt permisjon fra i vinter, og firmaet som selger økologiske salver til mor og barn. Og hun har en mann, og hun har fem barn hun så gjerne vil ta seg av. I tillegg til en hel generasjon ungdommer.

- Jeg fikk spørsmålet for tre år siden fra Cappelen Damm om jeg ville skrive en bok, og jeg fikk velge fritt hva jeg skulle skrive om.

På sitt egentlige fagfelt, svangerskap og barsel, fant hun ikke noe som passet i bokform. Men så hadde hun en spisskompetanse til ved siden av medisinutdannelsen. Hun var mor til fem barn.

- Det modnet da jeg så hvor komplekst presset de lever under er. Hvor viktig kropp er blitt. Vi måler suksess i kropp, vi voksne er fiksert på dette. Barna får hele tiden signaler gjennom sosiale medier hvordan de skal se ut. Hårløse og pornofiserte. En negativ spiral med et ferdig formet ideal. De får ikke rom og luft til å forme seg selv.

Familien: - Vi tar barna med på reiser så ofte vi kan, for å vise dem verden, sier Kari. Denne reisen gikk til Statsbygda for å ta familiebilde. Fra venstre: Selma, Fredrik, Mari, Sivert, Nils, Kari, Laurits.

Alarm

Ut av det kom boka. Forskning og solid empiri blandet med egne opplevelser, erfaring og anekdoter. Et slags tidsdokument, en betenkning til hjelp for foreldre.

- Det er ikke en forskningsbok, men den er faglig fundert. Vi, inkludert meg selv, er for naive. Vi synes det er for komplisert å følge med på hva barn og ungdom driver med, spesielt på nett. Vi sjekker det ikke ut. Vi må skjønne at vi må være mer på. Vi har så nok med oss selv. Jeg tror ikke vi skjønner trykket. De skal ta imot, og de skal like. I tillegg til all mobbing og rating. Det er veldig skummelt og skremmende. Hva gjør det med de plastiske hjernene deres? Som formes - og blir dyttet på så mange inntrykk? De er skikkelig prøvekaniner i et stort prosjekt. Vi foreldre må tørre å være upopulære. De får aldri hvile, konstaterer hun.

- Hva med deg selv. Hvordan har du det i dag?

- Akkurat i dag? Nei, jeg har det jo veldig, veldig bra. Absolutt. Jeg er jo på en rar måte veldig sliten etter bokinnspurten. Utladet, kalles det kanskje.

- Jeg lurer alltid på om dere leger diagnostiserer dere selv når dere får det spørsmålet?

- Nei. Nå diagnostiserer jeg ikke at jeg holder på å bli deprimert eller noe sånt. Dette er helt normalt, jeg har jo erfaring. Jeg har hatt mine ting som har gjort at jeg må ta det på alvor.

- Dine ting?

- Eh ...

Ørens lyd

Og sånn er hun. Hun snakker fort, og hun snakker mye, og hun skyter inn leddsetninger og bisetninger og ting hun kommer på underveis, og plutselig må hun snakke om noe hun ikke hadde tenkt å snakke om.

- Jeg vet ikke hvor mye jeg skal brette ut. Det er kanskje ikke hemmelig at jeg har tinnitus? Det har jeg hatt i ti-elleve år. Den har ikke vært borte siden november 2006, etter en betennelse i øret. Jeg var døv på høyre øret i tre uker.

Da hørselen kom tilbake, var det en lyd som hang ved. Som et godstog eller en trailer som durer langt borte.

- Så den har jeg jobbet hardt med å mestre. Og det synes jeg at jeg har klart kjempebra!

Etter å ha truffet dørken. Det hadde vært noen tøffe år. Barnefødsler. Ni år med amming. Faren som døde i armene hennes etter tunge måneder med kreftsykdom.

- Med en baby som skreik i gangen utenfor. Det er noen traumer som har vært ganske store.

Den februarkvelden noen år tidligere, da hun la seg med en dårlig følelse i magen og sitt eget stetoskop i hendene, ventet hun på at en annen baby skulle gråte. Hun hadde vært gjennom en tøff skilsmisse, med to små barn. Møtt den nye mannen, Nils Ivar, og blitt gravid i en fei. Hun hadde vært sprek som en fole, slik hun alltid er når hun er gravid. Jobbet på «Skaden» på St. Olav. Løpt opp og ned trapper.

- Alt var perfekt. Så kom gutfeelingen. Jeg var urolig, og fant frem stetoskopet mitt og lyttet på meg selv. Lyden var kjemperar. Jeg fant ikke rytmen. Og jeg tenker på det ennå. «Hvorfor dro jeg ikke inn?».

140 per minutt

I løpet av natten våknet hun av en ri, og lyttet igjen. Der var det. 140 slag i minuttet. Akkurat som det skal være. Et lettelsens sukk vugget henne tilbake i søvnen.

- Dagen etter var vi nede og hentet noen fine, hvite blonder som skulle henges på ei gammel barneseng vi hadde arvet. Etterpå sa jeg til Nils at «Nå kjenner jeg ikke noe liv her.».

De fikk barnevakt, og de dro på sykehuset. Til slutt fikk de beskjeden.

Her. Er. Det. Ikke. Liv. Ingen som skulle være med hjem og bli lagt i babysengen med blondene.

Klokka var blitt ti på kvelden. De ble anbefalt å dra hjem. Komme tilbake neste dag for å sette fødselen i gang.

- Det å kjøre hjem, legge seg i dobbeltsengen her, med en død unge i magen. Det finnes jo ikke ...

En liten pause i fortellingen. Opp for luft.

- Jeg klarer ikke å beskrive det, egentlig. Nils brukte å ligge og holde på magen min, men nå ante han ikke hva han skulle gjøre. Han var jo helt hjelpeløs. Hva skulle han gjøre?

Og hva tenkte hun på, dagen etter, inne på en stille fødestue? Alvor, men ingen høytid. Spenning, men ingen forventning.

- Jeg begynte å tenke på om det var et monster inni der. «Hvordan ser de ut når de er døde? Kommer det et skrukketroll, er det bare blod og fælt.» Det var ingen som informerte om hvordan det kom til å se ut. «Er det ekkelt? Jeg vet ikke om jeg orker å ta på den babyen!».

Men ut kom en gutt, som ble lagt på brystet hennes. Ennå varm. Men uten liv. Han fikk navnet Erik.

- Erik var helt nydelig. Helt lik Nils i profil, syntes jeg. Velskapt. Prøvene viste ingenting. Bare at det var et eller annet trykkforhold som gjorde at blodet hans for ut. Så hjertet stoppet. Vi aner ikke hvorfor det skjedde. Jeg datt et par ganger under svangerskapet. Jeg tenker av og til på det.

Styrke

Det er dette hun snakker om, som gjorde henne sterkere. Det traff som et blylodd. Hjertet som ble slitt i filler. Men hun står her fremdeles.

- Altså. Det var ... ikke en fin opplevelse. Jeg kan selvfølgelig ikke si det sånn. Men det gjør at jeg ikke er redd for å søke det onde, det sårbare. Det er på en måte å møte ham igjen.

Det var med skrekkblandet fryd hun raskt ble gravid igjen etterpå.

- Jeg var så redd. Men jeg ble fulgt veldig godt opp. Jeg hadde angst, og trodde aldri det skulle gå bra med de neste barna. Men jeg fikk veldig god oppfølging, og har sluppet taket i det. Nå har jeg ikke overdreven angst lenger.

- Du kunne blitt veldig «hønemor»?

- Ja. Men jeg er jo det. Barna synes kanskje jeg er det. At jeg har litt for mye angst. Dødsangst. Men jeg har blitt likar, i årenes løp!

- Jeg har jo snakket med jentene dine. De synes du er ganske god til å ha tillit til dem. Til å la dem klare seg alene.

- Mmmmm. Det synes jeg er utrolig godt å høre.

Hjertesår

Det er så mange som tror at Kari er så streng, har hun inntrykk av. Men de vet ikke at hun egentlig er veldig følsom, sier hun. Og det er da vitterlig milde øyne som ser seg rundt blant bøkene, over kaffen og kjeksene, hun har ikke rukket å bake denne gangen, selv om baking har vært en avkobling helt siden hun var liten og noen kaller henne «Bakebollens gudinne». Hun ser takknemlig ut, rett og slett.

- Det er hyggelig å høre. Jeg har vært så privilegert, at jeg har klart å komme gjennom med bare noen sår inne i hjertet som har gitt meg en slags styrke. Jeg er blitt uredd som kvinne. Når jeg skriver, for eksempel i Signert-spalten i Adresseavisen, er jeg ikke så redd for hva folk synes lenger. Jeg har øvd mye på det. Sånne livserfaringer gjør at jeg tenker «Ah, gjør det nå så mye om man dummer seg ut litt, eller skriver noe som ikke alle liker. Jeg har tross alt opplevd verre ting!» Men, jeg hadde en kjempetøff periode i 2006 og 2007. Så jeg ble jo hjemme i to år jeg, med Laurits. For jeg hadde ... mellom oss ... så var jeg skikkelig deprimert.

- «Mellom oss»?

- Nei, det er jo ikke noe farlig å si det offentlig. Ja. Jeg var deprimert en periode der. Men det var jo helt naturlig, tenker jeg. Jeg måtte ha mye hjelp, og, det var sånn at, åh, alle skal jo skrive om at de var deprimert ... jeg gidder ikke det ... jeg ønsker ikke å bli sånn Hollywood, altså.

- Nå står hun fram ...

- Nei, det må du passe deg for. Jeg orker ikke det, altså. Men det er 17 måneder mellom Fredrik og Selma, og Fredrik ble jo født samme året som Erik. Jeg var en fødemaskin en stund.

Og da ble det for mye. Hun orket ikke å stå opp når ungene skulle på skolen. Lille Laurtiz måtte bringes til henne når hun skulle amme. Og bli hentet bort etterpå.

- Jeg måtte gå meg til igjen i løpet av dagen. Så jeg har vært der, altså. I en periode, ikke så mange måneder, men lenge nok til at jeg skjønner mine pasienter som er der.

- Det gjør jo noe med måten du utfører profesjonen din på også?

- Jeg håper jo det. Sånn var det for meg. Det er nå livet, og det er ikke for amatører.

- Hva var det som fikk deg ut av det?

- Det vet jeg ikke. Det lysnet etter hvert.

- For det kan det gjøre?

- Jajajaj. Og det gjør det for de fleste.

Og da gjør det ikke noe at hun fremdeles kan ligge våken om nettene når hun har skrevet noe og grue seg for hva folk skal komme til å si. Fordi det er mulig å være både uredd og redd på samme tid. Når det verste allerede har skjedd, kommer en dypere form for trygghet.

Dyd

Med tiden til hjelp. Og ensomhet. Noen ganger må hypersosiale, utadvendte Kari pakke snippesken og gå i kloster. Bokstavelig talt. Ensomheten er blitt en venn. Mye av boken er skrevet i kloster, eller alene i utlandet. Slik oppdager man ting om seg selv.

- Jeg har oppdaget at jeg er tålmodig. Eller, jeg visste jo det. Jeg kan jo virke utålmodig, i og med at jeg vil så mye. Men ...

- Jeg kan avsløre at ingen har brukt ordet «tålmodig» når de har snakket om deg. Snarere tvert imot.

- Ja, jeg vet det. Og det gjør meg litt lei meg, sjø.

- Det var ikke meningen.

- Men det er akkurat det jeg ser. Men den utålmodigheten andre ser er nok begjæret etter livet. Jeg vil oppleve mye, jeg vil at andre skal oppleve mye, jeg vil at ... at ... ja, leve da! For det er så mye å få med seg, jeg er veldig livsbejaende. Så det er den utålmodigheten jeg tror mange ser. Men jeg er tålmodig også, eksempelvis kan jeg godt sitte i to timer i en bilkø uten å bli stresset. I motsetning til min mann, som kan begynne å tute etter et halvt minutt. Så jeg kan finne den roen inni meg når jeg vet at jeg har det rommet rundt meg. Hadde jeg vært utålmodig ville det aldri blitt bok. Hadde jeg vært utålmodig hadde jeg aldri kunne oppdratt fem unger heller. Jeg har nok følt meg misforstått på det siden jeg var bittelita, tror jeg.

Høyt oppe: - Nils er utrolig morsom og full av ressurser. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten ham. Her er vi i Østerrike, i Alpene, på biltur i 2015.

Skolesjokket

På Fyn i Danmark, like ved Odense, vokste Inge Løvendahl opp. Skarp nok til å bli hva hun ville, men med fem søsken lå ikke økonomien til rette for skolegang utover folkeskolen. Inge reiste ut for å oppleve verden, eller litt av den, men kom ikke lenger enn til Oslo før hun traff veterinærstudent Mogstad fra Surnadal. Snart bodde en familie på fem i Surnadal. Mor og far. Storesøster Elna og storebror Lars. Og lillesøster Kari. Nysgjerrigper under bordet på kveldstid. Med i bilen til distriktsveterinær Mogstad på dagtid. Lamming og kalvefødsler. Innom alle fritidsaktiviteter som eksisterte. Piano. Keeper på fotballaget. Korpset.

- Jeg prøvde alt. Til og med kirkeorgel. Men det måtte jeg slutte med, fordi jeg var så mørkredd og husredd at jeg ikke turde øve alene i kirken!

Livet byr på mange overraskelser for en liten tass som gleder og gruer seg mange hundre ganger i løpet av et døgn. For eksempel til skolestart. Men Kari hadde da både gått på førskolegruppe og begynt en møysommelig prosess med å slite ut leksikon og atlas i bokhyllen hjemme. Ganske skoleklar, var hun, da beskjeden kom.

- Pappa hadde fått seg ny jobb, så vi måtte flytte til Sunndalen, bare ei uke før jeg skulle begynne i førsteklasse. Jeg hadde jo aldri sett noen av dem jeg skulle begynne i klasse med. Kjente ikke en sjel. Jeg var seks og et halvt år og i sjokk. Helt ødelagt. Det endte med at mor satt bakerst i klasserommet i fjorten dager.

Men det gikk over. «Kari både ses og høres godt», sto det i meldeboka etter første klasse.

Far: Kari Løvendahl Mogstad sto veldig nær faren sin, Sigurd Mogstad. Han var distriktsveterinær, og tok henne gjerne med ut på gårdene i distriktet.

Girl power

Sånn har det fortsatt. Sterkere, mer forståelsesfull. Omsorgsfull, sier familie og venner.

- Du er litt sånn at du vil passe på?

- Ja.

- Si fra til samfunnet?

- Ja, ja, ja.

Hun mangler ikke ting å passe på. Det er jordmødre som vil ta over for leger. Det er blitt belastende for dem som står frem som kristen i dagens samfunn. Det er kroppspress på unge. Det er kommersen, det er pornoen. Det er

internett.

- Og det er fortsatt så mye undertrykking av kvinner! Vi blir fortsatt seksualisert og holdt, kanskje ubevisst, nede. Man må snakke med jentene sine om å kunne stå frem, men man må sannelig snakke med guttene sine også. For de blir jo fortalt på sosiale medier at de skal være tøffe og kule og sexy, og behandle jenter på sånn og sånn måte.

- Men, et sted i boka di skriver du at unge aldri har vært så likestilt som i dag? Det får jeg ikke til å stemme med det kjønnsdelte markedet for barneleker, sportsutstyr og klær?

- Det er akkurat det som er så ambivalent, og så selvmotsigende. Det er jo et eget kapittel i boka om dette. Vi er jo verdens mest likestilte land. Og vi har formelt sett like rettigheter og plikter. Men så blir det så mange forvirrende signaler. Boka kommer til fordi jeg som mamma har observert den negative spiralen. At ting er blitt mer rosa og blått. Delt opp. Utseendeidealet er blitt trangere, mer pornofisert, med disse glattbarberte kroppene, pupper og lår og rumper og intimkirurgi og lefling med den seksualiserte kulturen, som er veldig kjønnsdiskriminerende, mener jeg, da. Jeg synes synd på guttene som skal være macho. Det går i feil retning.

- For annonser i avisen med tøffe ski til tøffe gutter på én side, og søte ski til prinsesser på den andre siden. Det hadde vært helt utenkelig på sytti- og åttitallet?

- Helt utenkelig. Rosa bibler til jenter og blå sangbøker til gutter! Hva er greia? Greia er jo at da har vi dobbelt så mange barn å handle til, de tjener mer penger. Og så er det en måte å holde jenter nede på. Det er noen som har interesse av det fremdeles. Det er et aspekt ved samfunnet. Hvor kommer det fra? Er vi det bevisst? Hva gjør vi med det?

- Men det er skuffende av det norske samfunnet! Vi var jo på så god vei!

- Ja, det er skuffende. Og vi var på god vei. Og vi er på god vei. Vi skal ikke svartmale. Det er flere jenter på medisinstudiet, flere på NTNU, og det er bra. Men det er noen undertoner som absolutt ikke er bra. Det må både mødre og fedre gripe tak i.

Menneskelegen

Primum non nocere. Først og fremst ikke skade. Det er noe av det første legestudenter lærer. Kanskje var det veterinærfaren. Kanskje var det muligheten som åpnet seg med gode karakterer. Kanskje beskyttelsesgenet allerede hadde begynt å dominere. Til tross for en drøm om å bli journalist, hun drev nærmest kontoret til lokalavisa Tidens Krav som sommerjobb, og leverte reisereportasjer fra Burma og Sør-Amerika til Ukeadressa før noen andre hadde vært i Burma, endte hun på legestudiet. Nå har hun vært lege i tjue år, fastlege i ti.

- Jeg blir så ydmyk og føler meg så privilegert over å få møte folk. Det er det mest spesielle med å være lege synes jeg. Og jeg møter folk på fastlegekontoret mitt som kommer og beretter ting som de aldri har sagt til en sjel. Og som de kanskje aldri kommer til å si til noen heller. Det er bare mellom oss. Det å bli kjent med forskjellige familier. En mor, og en mann, og å ha tette skott mellom de samtalene - at de har tillit til at de kan komme til meg og snakke om ting. Sårbarheten som jeg liker å søke.

- Mer enn det somatiske?

- Ja. Det å være fastlege handler like mye om det psykologiske.

- Du kunne like gjerne tenkt deg å være psykiater?

- Ja. Det er en av de tingene jeg synes er spennende. Jeg er absolutt ikke fremmed for det. Men du er på en måte en minipsykiater som fastlege også, for de fleste henviser vi ikke videre, vi har dem hos oss. Og detektivarbeidet! Slik du sikkert sitter og gjør med meg nå. Analyserer. Fra det øyeblikket jeg roper opp personen på venterommet observerer jeg. Halter personen? Har han vondt? Hvordan setter de seg ned? Og så prater jeg. Og mens jeg prater, går kverna i hodet, for jeg har bare tjue minutter på å hjelpe. Det er multitasking. Du blir så utrolig god til å iaktta, samtidig som du må være til stede.

Kari understreker hele tiden hvor takknemlig hun er. For familien. For livet. For skrivingen, for legejobben.

- Men hender det ikke at du hater jobben din?

- Hater? Nei, hva skulle det være? Kanskje hvis det er ineffektivitet og byråkrati. Ansvarspulverisering.

- Når du må gi de tunge beskjedene?

- Det er vanskelig. Men ikke hat. Jeg er ydmyk overfor akkurat det. Jeg synes det er et ærefullt oppdrag.