- Om han finner oss og vil ta livet av meg, får jeg ikke gjort noe. Jeg håper bare det går fort.

- Vi pakket sammen de siste sakene våre og reiste i timevis til en leilighet vi aldri hadde sett før, sier «Anne».

Blomstrete kjole. Hendene i fanget. Hun bor på hemmelig adresse, kan ikke søkes opp i offentlige registre og har hemmelig telefonnummer. Anne er ikke hennes egentlige navn.

* Over 1000 personer lever på hemmelig adresse i Norge.

* De har ikke navnet på postkassa, må holde barna unna klassebilder og frykter å bli avslørt på sosiale medier.

* Politiet i Trøndelag mener halvparten av deres 40 saker er æresrelaterte.

Anne og barna hadde reist i flere timer den dagen, hørt på lystig musikk og spist en is, da hun ved 21.30-tiden kunne vri om nøkkelen til deres nye hjem. På et sted uten ett eneste kjent ansikt. Mellom de nakne veggene inne i boligen sto pappesker fylt med tingene deres, sendt av gårde med flyttelasset i forveien. Hun fant frem sengetøyet hun hadde pakket med seg før avreise. Tankene raste.

De stekte en pizza Grandiosa, hun prøvde å gjøre det koselig samtidig som hun kjente på en intens sorg over alt de måtte forlate. Venner, familie, nærmiljøet. Stort mer husker hun ikke fra dagen da livet tok en ny vending.

- Jeg følte meg som verdens verste mor. Du går på autopilot, prøver å være positiv for barnas skyld.

Frykten er der hver dag. For at han skal finne dem. For at de havner på Facebook, Instagram, Snapchat eller Youtube. Sosiale medier utgjør en konstant trussel for henne og de over 1000 personene som lever på sperret adresse i Norge. Et bilde eller et videoklipp på avveie kan avsløre hvor de befinner seg. Et uskyldig bilde av en barnehagetur, en skolefeiring eller idrettskamp kan utgjøre stor fare.

- Jeg føler meg aldri ett hundre prosent trygg, sier hun.

Vi møtes på et annet sted enn hennes nye adresse, hun vil ikke møte oss hjemme. Heller ikke bli avbildet anonymt.

- Én glipp, og livet mitt er ødelagt.

Kode 6: «Strengt fortrolig»

Anne er en av de 437 personene som i dag lever på «adressesperre Kode 6»: Et av politiets mest inngripende beskyttelsestiltak, der informasjonen betegnes som «strengt fortrolig». Kun noen svært få autoriserte personer i politiet og Skatteetaten har tilgang til adressen. De kan ikke søkes opp i Folkeregisteret. Har ikke navn på postkassa. All post går via Kripos i Oslo. I tillegg bor 626 personer på Kode 7 («fortrolig»), hvor adressen er sperret for privatpersoner. Noen har fiktive navn på eposter og Facebook, om de i det hele tatt kan være på sosiale medier.

Hemmelig adresse er et av flere beskyttelsestiltak som kan brukes i høyrisikosaker, der besøks- eller kontaktforbud ikke er tilstrekkelig. Noen har også voldsalarm, eller direktelinje til politiet.

- Det ligger en veldig streng vurdering bak en adressesperre. Man må være motivert selv for at tiltaket skal fungere, da det er en belastning å leve slik. Ikke alle er egnet for det. Målet er å beskytte personene slik at de kan leve et tilnærmet normalt liv, sier visepolitimester Marit Fostervold, som leder trusselgruppa i Trøndelag politidistrikt.

I de mest alvorlige trusselsakene kan politiet ty til væpnet vakthold.

- Per i dag har vi ingen slike saker, men vi har saker der politiet bevæpner seg og rykker ut til stedet dersom en alarm utløses.

Hun sitter i en sofa i et møterom på politihuset, vis-à-vis trusselplanlegger Jorunn, som ikke ønsker etternavnet sitt på trykk. I Trøndelag har politiet rundt 40 alvorlige saker med sperret adresse, som omfatter 79 personer. Personer på sperret adresse er vitner i straffesak som omhandler organisert kriminalitet, trusler mot egne ansatte og vold i nære relasjoner, hvor også æresrelatert vold inngår. Nasjonalt er det de sistnevnte som utpeker seg:

- De to store gruppene med adressesperre er personer utsatt for vold i nære relasjoner og æresrelatert vold og trusler, bekrefter seksjonsleder Frode Gunnar Larsen i Kripos.

«Vi er ikke sånne»

- Første gang noen foreslo at vi måtte gå i dekning, tenkte jeg: «Nei, vi er ikke der. Vi er ikke sånne», sier Anne.

Hendene ligger rolig på en blokk med tettskrevne ark med det hun ønsker å si, om livet slik det er blitt. Vi kan ikke gå i detaljer om bakgrunnen hennes, men historien hennes har mye til felles med andre familievoldssaker med adressesperre: Fysisk og psykisk vold, krenkelser og alvorlige trusler.

- Jeg tenkte at bare jeg gjør sånn og sånn, så blir det bedre, sier hun om den turbulente tiden før hun brøt ut.

- Jeg har brukt mye energi på å holde fasaden.

Anne ble en mester i å føle på stemninger, gikk på tå hev og kunne kjenne på seg når det blåste opp til storm, slik voldsutsatte ofte gjør. Til slutt innså hun det: Det blir aldri bedre. Hun måtte ta affære.

Nå som han ikke er i nærheten, er hun redd hele tiden. Hun kan fortsatt skvette til av silhuetter på gata, sjekker til stadighet registreringsnummer på biler hun frykter kan relateres til fortiden.

Telefonen er alltid på lydløs. Ukjente numre forblir ubesvart.

- Jeg er sjeleglad for å ha beskyttelsestiltaket, men det som er forferdelig med å leve slik, er å ikke vite.

- Det gikk bra i dag, men hva hvis det skjer noe i morgen? Jeg er redd hele tiden. Alltid på vakt.

Strømregningen må stå i huseiers navn, hun betaler så direkte til ham. Pakker fra nettet bestilles hjem til naboen. Personer med adressesperre har egne fastleger og Nav-kontorer de kan kontakte. Den mest hverdagslige ting kan skape trøbbel når identiteten din skal beskyttes. Som å fikse forsikringer, internett- og tv-abonnement.

- Jeg fant ved en tilfeldighet ut at nummeret mitt hadde ligget åpent tilgjengelig på en internettløsning i en hel måned, fordi operatøren feilinformerte meg. Du har ikke lyst til å si til alle hele tiden at de må passe på livet ditt.

Hun sukker oppgitt, men tar seg raskt i det.

- Det er jo bare bagateller. Vi skal være glade bare vi er trygge, men det kan kjennes veldig tungt. Det er en hemsko å leve slik, og en lettelse. Samtidig blir det en livsstil å måtte tenke på alt, hele tiden. Passe på å ikke være synlig.

Hun føler det bittert at det er ofrene som må leve med konsekvensene av det de er utsatt for.

- Om han finner oss og vil ta livet av meg, får jeg ikke gjort noe. Jeg håper bare det går fort. Jeg må bare velge å stole på at det ikke skjer.

De usynlige barna

Barn på hemmelig adresse er aldri med på gruppebilder på skoler og i barnehager. De holdes unna navnelister, og skal de delta på fritidsaktiviteter må de finne andre løsninger på alt fra regninger til eksponering under arrangement. I flere saker kan det være kriminelle, eks-partnere, familiemedlemmer eller andre som aktivt leter etter dem. Politiets råd om hvordan personer i dekning skal forholde seg, varierer fra sak til sak. I Annes sak ble hun rådet til å informere voksne rundt barna om at de bor på hemmelig adresse. Flere øyne og ører kan i noen tilfeller gi økt trygghet. Hun har også bedt innstendig om at bilder av dem ikke deles på nettet.

- Hvordan oppleves det å ta den runden på et nytt sted?

- Forferdelig. Etterpå sitter du og tenker: Vil andre foreldre være redde for å sende barna sine til oss? Vil de tenke at vi ikke blir boende så lenge likevel? Du er redd for å skade barna dine sosialt. Ingen vet hva som har skjedd med oss, men flere vet at vi bor på hemmelig adresse. Faren ved å ikke prate så mye om situasjonen, er at folk ikke forstår alvoret.

Hun sier mange tar situasjonen deres på alvor, men at det også er de som ikke tar den innover seg. Senest forrige måned brukte hun en dag på å få fjernet et videoklipp fra et sosialt medium, som kunne avslørt hvor de befant seg. Da var det opplyst på forhånd om at det ikke skulle tas bilder eller videoer fra arrangementet.

- Hvorfor har ikke alle skoler og barnehager som fast praksis at arrangementer ikke skal ut på sosiale medier, spør hun.

Kripos blir fra tid til annen kontaktet av skoler, barnehager og andre kommunale instanser med spørsmål rundt enkeltsaker.

- Vi vurderer å lage en veileder, men utfordringen er at spørsmålene varierer i stor grad og gjerne er sterkt knyttet til den enkelte trusselutsatte, opplyser seksjonsleder Frode Gunnar Larsen i Kripos.

- Savner å være normal

Politidistrikt over hele landet samarbeider om å flytte på og følge opp personer på hemmelig adresse. De har også samarbeid med kommuner og hjelpeapparat. Personer med barn er generelt ekstra sårbare.

- Det har vært tilfeller da noen må flyttes fordi man er usikker på hva folk vet, på grunn av lekkasjer. Det kan skyldes et bilde på Instagram eller et klassebilde, lagt ut av den trusselutsatte selv eller andre. Skjer det en glipp, så løser vi det. Men det vi ser, er at kode 6-sakene virker etter hvert: Barna finner sin plass på sitt nye sted, og den trusselutsatte selv kan fungere bedre. Da er konsekvensene større hvis de må bryte opp og flytte på grunn av en lekkasje.

Anne tror hun hadde sittet mest innendørs, hadde det ikke vært for barna.

- Hva savner du mest fra livet før kode 6?

Hun ser ned, tar noen sekunders pause.

- Jeg savner jo hjemstedet mitt, begynner hun.

Stemmen sprekker, tårene renner nedover kinnene hennes. Hun unnskylder seg, tørker dem bort med begge hender.

- Jeg savner vennene mine, og å kunne dele med barna det jeg selv hadde i oppveksten.

- Jeg savner å kunne være normal.

- Sladder i miljøet kunne få konsekvenser

I en leilighet et helt annet sted sitter «Mina», som tidligere har levd i skjul. Mina er ikke hennes egentlige navn. For henne begynte det da familien, som er fra et land i Midtøsten, strammet grepet da hun kom i tenårene. Det som var greit før, var ikke lenger lov. Der norske barn får stadig større frihet jo eldre de blir, blir friheten gradvis innsnevret for noen unge jenter og gutter fra land der æreskulturen står sterkt. «Hvorfor snakket du med den gutten», kunne hun få høre. «Nå går det rykter om oss blant landsmenn». Gradvis begynte hun å trekke seg unna vennene.

Ingen sa det rett ut, men alle i familien visste det: Hun var blitt en ung kvinne. Nå gjaldt andre spilleregler.

- Jentene fra mitt land er vant til å måtte oppføre oss. Det var mye snakk om at jeg ikke måtte gjøre noe som kunne påføre familien skam eller tap av ære. Hvis det ble sladder i miljøet, kunne det få konsekvenser for fremtidig giftermål for meg, sier Mina.

Hun har opplevd at nesten alle familiemedlemmer på ulike måter har passet på henne, hjemme og ute. Etter tilfeller av vold, og ekstrem sosial kontroll, rant begeret til slutt over.

- Jeg tenkte at det var vanlig at jenter ble slått. Noen smekker og et og annet spark, liksom. Jeg tenkte jeg kunne takle det, men en kveld det skjedde igjen, trodde jeg virkelig at jeg kom til å dø.

- Halvparten relatert til ære

I halvparten av sakene med sperret adresse i Trøndelag politidistrikt, mener politiet trusselen er knyttet til æresproblematikk i familien eller slekten. I noen saker må utsatte beskyttes mens saken er under etterforskning.

- Vi tenker ikke at det er høy risiko i en sak bare fordi man er fra et muslimsk land. Det er viktig å få frem. Det foreligger en grundig kartlegging i hver enkelt sak, sier trusselplanlegger Jorunn i politiet om den høye andelen. Hun har vært i kontakt med flere familier i disse sakene. Æresrelatert vold rammer både kvinner og menn, og forekommer i flere religioner og kulturer.

Noen trusselutsatte har måttet gi fra seg passord til mobil, epost og kontoer på sosiale medier til den eller de som har kontrollert dem. Da «Mina» fikk tilbud om hemmelig adresse, måtte hun omstille seg helt. Alle passord på epostkontoer ble byttet. Geolokalisering på mobiltelefonen ble slått av.

Den ellers så livlige Messenger-tråden stilnet, hun logget seg helt av. Politiet har flyttet flere som henne, med lik bakgrunn og til dels likelydende historier.

- Det føltes ganske ensomt, sier hun om den vanskelige perioden.

Trusselplanlegger Jorunn kan få de unge i skjul på tråden når som helst. Det har ringt på julaften og under middagsbesøk. Noen er fortvilte, andre ønsker svar på et spørsmål. Noen er bare ensomme.

- De må klare å stå i det. Hvis du er vant til å bruke Snapchat og Facebook hver dag, kan det være vanskelig å plutselig bryte fordi vi sier at du skal det. Dette er personer som har levd under et regime av kontroll, under en familie eller et helt miljø av landsmenn som har kontrollert at hun oppfører seg bra. De kommer fra ett kontrollregime, og inn i vårt beskyttelsesregime. Det kan være vanskelig å forholde seg til. De ønsker jo egentlig frihet.

- Kusina di fikk det vanskelig...

På politihuset i Trondheim sentrum vurderer trusselgruppa risiko og ulike tiltak i de alvorligste sakene. Risikoen i æresrelaterte saker kan være spesielt vanskelig å vurdere.

- Noen av dem som kontakter oss og sier at de er redde, er ungdommer med utfordringer, eller som ønsker å gå imot foreldrene sine. Vi må vurdere hva som er normalt ungdomsopprør, og hva som kan være en æresproblematikk som er vanskelig å håndtere for hele familien. I typisk norsketniske saker kan vi spørre om det har vært brukt vold før, men det er ikke nødvendigvis avgjørende i disse sakene.

- Hva er viktig her?

- Konteksten personen er i. Som for eksempel hvem andre som vet om det, hvis jenta har gått imot familiens ønske.

I flere tilfeller har de hatt samtaler med foreldre når en datter er brakt i skjul, og gått inn i familien for å forsøke å kartlegge risiko og forebygge at presset overføres til et yngre søsken.

- Hvis forrige søster ble banket og sendt tilbake til foreldrenes hjemland, vet vi at det foreligger en risiko. Men i mange saker er jenta bare veldig redd for å bli sendt ut av landet eller for at noe skal skje. Da iverksetter vi tiltak for å forebygge.

- Selv om det ikke er fremsatt konkrete trusler, vet jenta at hun er i en risikofylt situasjon. I noen tilfeller kan en søster, mor eller bror – like gjerne som far – si ting som: «Ser du hva som skjedde med jenta i Pakistan?» for å påvirke. Eller «Dette var kusina di, hun fikk det vanskelig…». Det oppleves som en form for trussel når du vokser opp i et land som Norge, der du stort sett kan tenke og velge fritt.

En typisk problemstilling kan være at en jente får seg en etnisk norsk kjæreste. Det går også igjen i sakene at de unge kjøres til og fra skole eller jobb slik at de holdes under kontroll, at de ikke kan være i bursdager eller vennemiljø med gutter, være med på klasseturer og svømming. Ikke lov å gå på kino, ikke spille fotball, ikke sykle. Foreldre og søsken går gjennom telefonen og pc-en, de får ikke ha kodebrikken til nettbanken selv, kontrollerer ikke passet selv og må velge studieplass der foreldrene bor.

- Vi snakker her om voksne personer langt over 18 år. Det er gjennomgående i disse sakene at de blir regulert og begrenset. Og jentene sier at brødrene ikke har den samme begrensningen, sier Jorunn.

Glad i familien

Da Mina bodde på sperret adresse, befant det seg flere personer med samme opprinnelsesland som foreldrene i nærheten. Hun torde knapt å forlate leiligheten.

- Det var umulig for meg å komme meg ut, da ville noen kjent meg igjen og varslet familien min om hvor jeg var. Det ble krevende å leve slik i lengden.

Politiet følger fortsatt med. Hun føler det var verdt det, selv om det har kostet. Stemmen hennes brister når hun snakker om familien sin.

- Jeg er glad i familien min og ønsker å være en del av den. Samtidig vil jeg at de skal respektere mine valg. Jeg ønsker frihet til å velge selv.

Politiet ser at mange av personene de beskytter, sliter med savnet av familien. De kan være sinte på og såret over foreldrene, og samtidig tenke at også foreldrene er ofre for sin egen kultur og et miljø av landsmenn som presser på.

- Foreldrene ønsker ikke nødvendigvis å gjøre det vanskeligere for sitt barn, men sier de føler seg presset av miljøet. De blir målt etter i hvilken grad de kontrollerer barnet sitt, sier trusselplanlegger Jorunn.

- Opererer med to lovverk

Enkelte av familiene har bodd i Norge i ett år, andre i 20 år.

- Vi ser at de fleste lever etter det norske lovverket, men at de også bruker lovverket fra hjemlandet til å kontrollere, isolere og sette familiemedlemmer under et stort psykisk og sosialt press. Det kan være at et par skiller seg i Norge, og at mannen kan gifte seg på nytt uten at det samme gjelder for kvinnen. Hvis hun da finner seg en ny mann, uten å være skilt etter hjemlandets lovverk, kan hun risikere å bli anmeldt for det i hjemlandet. Da får du ikke mulighet til å etablere deg på nytt, det vil bli oppfattet som utroskap og være straffbart i hjemlandet. På denne måten blir personer fratatt rettighetene sine her i Norge, og det er alvorlig, sier visepolitimester Marit Fostervold.

Og presses de til å reise til foreldrenes hjemland, slik politiet ser i enkelte tilfeller, er det begrenset hva norske myndigheter kan hjelpe med.

- Vi kan forsøke å bistå med å få dem til et krisesenter i området, eller samarbeide med Utenriksdepartementet om å få dem hjem, hvis det er mulig. Men det har vi ingen garanti for.

- Flere som truer

Anne og Mina har ulik bakgrunn, men historiene deres har flere fellestrekk. Politiet mener likevel det er en viktig forskjell på generelle familievoldssaker og saker med æreselement i seg.

- I den norske konteksten er det akseptert blant familie og venner når et ektepar skiller seg på grunn av vold. Men i noen familier med andre opprinnelsesland aksepterer ikke alltid storfamilien dette. Da kan det være flere som truer. Derfor jobber vi med hele familien i enkelte saker, for å kartlegge konteksten den som er utsatt lever i, sier Fostervold.

- Har dere opplevd at politiets involvering har bidratt til eskalering i saken?

- Det er noe vi alltid tenker på, om det lønner seg at familien skal få vite at politiet er involvert. Vi har erfaring med at det har forebyggende effekt at de vet at politiet vet. Det begrenser.

Anne: - Bedre for hver dag

Anne har problemer med å stole på nye mennesker, og er blitt vant til å improvisere i sosiale situasjoner.

- Det første spørsmålet du får på et nytt sted er ofte: Hvorfor flyttet du hit? Ofte er det på grunn av kjærligheten eller en jobb. Når jeg må fortelle noen at vi bor på hemmelig adresse, er det som å fortelle folk at du har fått kreft, sier hun.

Hun må le litt. Politiet hadde gitt henne valget mellom å lage seg en historie, eller å være åpen om at de bodde på sperret adresse. Hun valgte det siste.

- Du lærer jo barna at de ikke skal lyve. Men de vet godt hvor mye de kan fortelle.

Barna vet også hva de skal gjøre hvis de skulle bli funnet. De bærer fortsatt preg av det vonde som ligger bak dem. De klarer ikke å sove med mindre alle dører og vinduer er låst. Men Anne ser at de får det bedre for hver dag.

- Det eneste jeg lever for nå er å ruste dem for et normalt voksenliv. Jeg gjør det jeg kan for at de skal ha det trygt.

- Hvor lenge ser du for deg at denne situasjonen skal vare?

- For meg er trusselen like høy hele tiden. Jeg kan gå og være redd her hver eneste dag, men er likevel så glad når kvelden kommer og det ikke har skjedd noe. Jeg kommer til å være redd så lenge han lever, uavhengig av om vi har hemmelig adresse eller ikke. Men tiltaket har gjort oss tryggere.

Livet må bygges på nytt. De har gradvis gjenfunnet fotfestet, men mye gjenstår. Før Anne forsvinner ut døren, sier hun at det tar tid å lappe sammen psyken til et menneske.

- For hver dag som går og vi ikke er blitt funnet, har vi hatt en god dag. Håpet om at vi én dag skal ha et normalt liv igjen, blir større.