I to timer har han kusket sørover langs Kystriksveien fra Bodø, i et landskap så magisk og så vakkert at det knapt er til å fatte. Like før rundkjøringen i Ørnes må Steinar Kulvik (66) trekke pusten og koble ut sanseinntrykkene. De har vært like voldsomme denne morgenen som alle de andre gangene han har kjørt strekningen de siste 30 årene.

Skjærgården, fjelltoppene, havet. Nøyaktig det samme landskapet. År ut, år inn og like mektig hver eneste høst, hver vinter, sommer og vår.

En gammel småromantisk handelsreisende fra Havstein i Trondheim kan jo bli tussete av mindre, ler han nærmest beskjemmet etter å ha rygget bilen forsiktig inn til husveggen.

Nå skal det jobbes: Opp med bakluken, ut med kofferten og så banker Steinar Kulvik på hos dagens første kunde. Foto: Eivind Natvig

For nå må det jobbes. Opp med bakluken, ut med koffertene, og så er det bare å banke på døra til Jacob Klette Optik. De har ennå ikke åpnet for dagen, men den innkjøpsansvarlige står klar og venter på Kulvik. Der inne skal han utover formiddagen forsøke å overtale Evy Krogh, som hun heter, til å ta inn de siste designmodellene fra Versace, Armani og Ray-Ban. Brillene som vil gjøre at folk i Ørnes og Gildeskål og på alle småøyene ute i Meløyfjorden, snart vil kunne se verden glassklart og brillefint gjennom de feteste innfatningene som fins på markedet denne høsten.

– «Hoill brillan», Kulvik, her skal det virkelig selges ...?

Jo, Kulvik kunne trengt litt adrenalin etter den lammende, nesten poetiske reisen nedover kysten, men han er ingen brautende selger som trenger billige kamprop for å egge seg opp til dyst. Steinar Kulvik har holdt ut som handelsreisende i en mannsalder, først og fremst fordi han er Steinar Kultivert.

Skarpsynt: Evy Krogh får presentert siste nytt fra den store brilleverdenen og får samtidig litt hjelp av Steinar Kulvik med bestilling og logistikk. Foto: Eivind Natvig

Nå blir han bukket inn hos optikeren i Ørnes, første stopp i rekken av butikker som skal besøkes i dagene som kommer.

En armé av reisende

– Du vet, vi utgjorde litt av en rase, sier Rolf Eggen Nielsen.

Han er 88 år og sitter i kjelleren i Sandgata 15 sammen med andre for lengst pensjonerte handelsreisende. Det er onsdag og samlingsstund med vafler og karbonader for medlemmene i Handelsreisendes forening i Trondheim. De er godt kjent med at Steinar Kulvik er på farten i Nord-Norge for tiden og at en annen gammel traver, Jørn Aas, akkurat nå beveger seg oppover Vestlandskysten i en gammel Scania-buss søkklastet med motorsykkelbekledning.

– Men ellers er det lite som minner om gamle dager, da det svermet av handelsreisende langs veiene nordpå, sier Rolf Eggen Nielsen.

Selv var han i konstant drift mellom Florø og Rørvik med Ronson-lightere og Craven-sigaretter i bagasjerommet.

Eldstemann: Rolf Eggen Nielsen (til høyre) reiste rundt med lightere og tobakksartikler, og etter hvert mye mer. Han er 88 år og et vandrende leksikon for alle som lurer på hvordan det var å være handelsreisende før i tiden. På onsdagstreffet utveksler han gjerne historier med Asbjørn Johansen, reisende i sytråd. Foto: Morten Antonsen

Kameraten ved nabobordet, Jørgen Langlie (69), reisende i trikotasje, konfeksjon og korsetteringsartikler, kunne befinne seg hvor som helst på veien mellom Ørsta og Kirkenes.

Arne G. Jacobsen (73), som reiste i alt fra skolisser til Chanel og gardinstoffer, tilbrakte mer tid på hotellrom i Mosjøen og i Mo i Rana enn hjemme i Klæbu.

Hotellkjendis: Arne G. Jacobsen var stamgjest på hotellene i Mosjøen og Mo i Rana. Foto: Morten Antonsen

For ikke å snakke om Asbjørn Johansen (81), reisende i sytråd, en durkdreven handelsreisende som spant sitt finmaskede nett fra Hammerfest og hele veien hjem til Trondheim.

– Vi var jo en liten armé av reisende i ulike bransjer, og vi dekket alt nord for Trondheim til Finnmark, samt mesteparten av Vestlandet fra Bergen og opp hit, forteller Rolf Eggen Nielsen.

Nå er Handelsreisendes Forening redusert til en sosial mimreklubb med 112 medlemmer, de aller fleste pensjonister, og bygården i Sandgata, kjøpt på slutten av 1950-tallet, er lagt ut for salg.

Kanskje blir pengene som salget innbringer, prisantydningen er 18,5 millioner kroner, satt i et fond. De handelsreisende har alltid skjøttet økonomien godt, og foreningen forvalter allerede betydelige midler fra det som het understøttelseskassen, som skulle hjelpe handelsreisende i nød og begravelsesfondet som skulle finansiere medlemmenes aller siste reise.

Vinterbase i nord

Da foreningen ble stiftet i mars 1897, skjedde det typisk nok i Kabelvåg, 88 mil nord for Trondheim, på Søstrene Olsens Hotel. Der hadde trønderne en slags vinterbase dette året, mens de reiste Troms og Finnmark på kryss og tvers med vareutvalget sitt. De valgte Hans Martin Kjølaas, selv reisende i «tobak og cigarer», som den første lederen av foreningen, en posisjon han beholdt frem til han døde i 1904.

Først blant likemenn: Hans Martin Kjølaas ledet Handelsreisendes Forening fram til han døde på Bakklandet i 1906 og ble gravlagt på domkirkegården. Han varreisende i «tobak og cigarer».

– Mye av det tette samholdet som beskrives fra de første tiårene satt faktisk igjen til langt utpå 80-tallet. Jeg var med og spilte ti-øres-poker på ferja over til Vanvikan, og ble vi ikke ferdige før vi klappet til kai, tok vi oss tid til å bli med tilbake og ut igjen for å gjøre opp potten. Om kvelden var det alltid flust med kolleger på hotellene nordover i landet og nok av fallgruver for dem som ikke var forsiktig nok i baren, erindrer Rolf Eggen Nielsen.

Noen kunne være på reise flere måneder i strekk, men det mest vanlige var å legge ut på tokt som varte i to-tre uker. Innimellom var de hjemme i Trondheim for å samle krefter og pleie et slags familieliv, samtidig som de påfallende ofte dukket opp på sosiale treff i regi av Handelsreisendes forening. De forsøkte til og med å starte et mannskor en gang på 1920-tallet, men de fant fort ut at det knapt var mulig å øve inn noe som helst, så lenge tenorene var på reise i Lofoten og basstemmene satt værfast et sted på Helgelandskysten.

– Vi kunne være på reise i ukevis og føle savnet av dem der hjemme. Men samtidig var vi så mange som fartet rundt samtidig, og vi fant vel trøst i hverandres selskap. Jeg tror det er mer ensomt å være handelsreisende i dag, sier Rolf Eggen Nielsen.

Den trygge optikeren

I Ørnes har klokka passert ett, og Steinar Kulvik skal bare ringe inn en siste ordre til hovedkvarteret før han pakker sammen og drar videre fra Jacob Klette Optik. Evy Krogh har fått et lynkurs i nettbestilling av varer fra leverandøren, og utvalget av briller langs veggen er blitt sånn noenlunde oppdatert.

Men Ørnes er ikke New York. Eller Oslo. Ikke Trondheim. Og knapt nok Bodø.

Jacob Klette var en pålitelig sliter på midtbanen til Bodø/Glimt på 70-tallet og med på det legendariske laget som i oktober 1975 slo Vard på Ullevaal og ble Nord-Norges første cupmester. Klette skilte seg ut med ekstremt høyt hårfeste på et lag med mange langhårede, en spiller som bare unntaksvis tok store sjanser på høyrekanten, men som i det store og hele var en lagkamerat til å stole på. Innimellom klinket han til med noen avgjørende scoringer også. Da karrieren var slutt, tok han over familiens optikerbutikk, den som Klette-familien hadde drevet i Bodø siden 1906.

Som sjef i den gamle familiebedriften virker det som om Jacob Klette har fortsatt å spille på det trygge, optikerbutikken har utvidet i nærområdet med filialer på Fauske, Rognan og her i Ørnes, men heller ikke mer. Inne i Bodø har konkurrenten K. Hansen blitt mektigere, sier de som kan bransjen, men Steinar Kulvik føler tryggheten som ligger i den trauste driften. Den som i over hundre år har garantert Klettes ansatte en trygg og sikker arbeidsplass.

– Det er en fin butikk. Litt konservativ, kanskje, men det er generelt stor forskjell på optikerne i byene og på mindre tettsteder, sier Kulvik.

Han ruller koffertene inn i bilen og kjører ut av Ørnes. Sulten gnager, og han må innom Statoil-stasjonen for å kjøpe en treretters, som betyr to wiener i ett brød.

– Det blir litt for mange slike i stedet for en skikkelig lunsj, beklager han.

Ensom natt: Før i tiden kunne det bo mange handelsreisende i en slik hotellkorridor. Nå går det lenge mellom hver gang Steinar Kulvik treffer på kolleger. På Fauske hotell var det ingen. Foto: Eivind Natvig

Etterpå, oppover riksvei 17, nyter han den samme utsikten som hilste ham velkommen i morges. Saltstraumen, verdens sterkeste tidevannsstrøm, er som alltid sprell levende når han passerer over brua, og ikke lenge etter blinker han seg østover mot Fauske.

Da først kjenner han at ensomheten kan komme til å trenge seg på i kveld også.

– Det skjer jo en gang imellom at jeg treffer en kollega på et eller annet hotell, men det blir stadig sjeldnere. Som oftest er det å sjekke inn, svare på noen mailer, få seg en anstendig middag i restauranten, finne ut om det er noe å se på tv, for deretter å ta natta. Første avtale i morgen er klokka ni, sier Steinar Kulvik.

–Skulle jeg mot formodning treffe en kompis på hotellet i Fauske, blir det kanskje en øl i resepsjonen. Men bare én. Der går grensen. Jeg har 120 hotelldøgn i året, og det sier seg selv at jeg ikke kan tilbringe dem i baren.

Bygda som luktet hårvann

I riktig gamle dager kunne det utarte til rene sjøslag når handelsreisende satte hverandre stevne på et gjestgiveri i Lofoten, på et pensjonat i indre Troms eller på et hotell i Finnmark.

– Det var mange som ikke tålte dette livet og bukket under på verst tenkelige måte, sier Rolf Eggen Nielsen.

De spyttet ikke i glasset, som det het, og spesielt før andre verdenskrig var det flere på landsbygda som betraktet de handelsreisende med stor skepsis. Mytene og fordommene var mange mot disse halvfulle kremmerne som dro gjennom Bygde-Norge for å falby varer og som mer enn gjerne la ned en lokal skjønnhet når han først var i gang.

Det var vanlig å besegle en forretningsavtale med en såkalt kjøpskål, men like ofte ble forhandlingene også innledet med at den handelsreisende og den potensielle kunden tok en dram eller to og tre. Av og til ble det reist søksmål mot selgeren, fordi han angivelig hadde skjenket offeret full.

I ei bygd helt nord i Lofoten hadde frisøren på tettstedet falt for smaksprøvene til en handelsreisende i hårprodukter. Etter å ha prøvesmakt et bestemt hårvann flere ganger, bestilte han like godt 60 liter.

I to år fortsatte frisøren å etterbestille store kvanta av det samme merket, helt til lensmannen plutselig en dag slo til og arresterte ham.

Bygdas menn stinket hårvann, både på inn- og utpust, hadde lensmannen merket, og de som var skallet luktet like sterkt som de med kraftige manker.

Tomgang i minus 40

– Jeg kjenner flere som rett og slett drakk seg i hjel. Det kunne være et ensomt yrke, og for noen gikk det over stokk og stein, sier avholdsmannen Jørgen Langlie.

I de første årene, på slutten av 70-tallet, reiste han med herreklær for Arne Kvam mellom Trondheim og Bodø.

– Jeg kjørte ut med 15 kofferter i bagasjerommet og baksetet og så mange bæreposer med klær som jeg klarte å presse inn i bilen.

Langlie kunne det meste om strøkne hvitskjorter, matchende slips og dressbukser med sylskarp press, men langt mindre om sortimentet da han en periode også reiste rundt med korsetteringsartikler.

– Jeg visste jo hvilken funksjon en bh hadde, men ellers overlot jeg det meste til kundene.

I 1990 var Jørgen Langlie blitt så lei av å bo på hotell og pensjonater i Nord-Norge, at han skaffet seg en bobil. Med trofaste Kasan som reisefølge, en siberian husky laget for de råeste polarnettene i nord, tilbrakte han i gjennomsnitt 170 reisedøgn i året i en bil fullastet med lange underbukser og annet ullundertøy fra Dovre.

– Det hendte at jeg måtte forsyne meg av lasten for komme helskinnet gjennom nettene på vinterstid, enten jeg sto fast på Saltfjellet i januar eller hadde parkert i Karasjok eller Kautokeino i februar. Der viste gjerne gradestokken minus 40, og jeg torde ikke slå av motoren mens jeg sov i frykt for ikke å få start neste morgen. Jeg sov på tomgang og drømte på høygir, og Kasan elsket disse turene. Jeg også, egentlig, det ga en frihetsfølelse som jeg ikke hadde opplevd da jeg reiste rundt og bodde på hotell, forteller Jørgen Langlie.

Linda Loman i Ila

Rolf Eggen Nielsen hadde fartet oppover Trøndelagskysten og bodd på hvert eneste krypinn mellom Trondheim og Rørvik i 15 år.

– Året var 1985 og jeg var så lei at det nesten gjorde fysisk vondt. Jeg var nesten ikke hjemme, og barneoppdragelsen hadde jeg ikke bidratt det minste til. Det var kona som styrte alt.

Laila Johanne Nielsen var frisørmester med egen salong i Ila, og en dag dumpet tilfeldigvis sjefen i emballasjefirmaet Fritz Rambech ned i stolen hennes. Han fortalte at han drev og jaktet på en dyktig selger til å ta seg av kundene i byen. «Jeg kjenner verdens beste selger», sa fru Nielsen. «Hvem da», undret kunden. «Mannen min.»

– Det satte et endelig punktum for min karriere som klassisk handelsreisende. Jeg var 58 år og ennå ikke helt utbrent.

Samtidig som scenen i frisørsalongen i Ila utspilte seg denne våren, gikk «En handelsreisendes død» på Nationaltheatret i Oslo. Hovedpersonen i dette skuespillet av Arthur Miller er Willy Loman, spilt av Henki Kolstad, en omreisende handelsmann som nettopp er kommet hjem fra enda en forretningsreise. Kona Linda (Rut Tellefsen) ber ham spørre sjefen om han ikke kan få en selgerjobb i hjembyen i stedet, slik at han unngår de lange fraværene.

For Willy Loman gikk det dårlig. For Rolf Eggen Nielsen endte det godt, mye takket være Laila, som døde for noen uker siden.

Følsomme brillehender

I André Bjerke-diktet «En handelsreisendes liv» møter vi Søren Sørpå, en karikert versjon av den myteomspunne selgeren som bare har ett mål for øye med sin virksomhet i Nord-Norge, og det er ikke salg:

«Sørpå er en kavaler på

førr – av dem som kvinnesjelen tror på

men som altså driver hor på

små forretningsreiser nordpå.»

I mer vennligsinnet lag ble den handelsreisende omtalt som en utsending fra sivilisasjonen, en mann – for de var menn, så godt som alle som én – som ikke bare brakte med seg siste nytt om trender, men som var en nyhetsformidler på alle plan.

– Jeg har nok ikke hatt en slik allsidig rolle å spille, medgir Steinar Kulvik i det han kjører inn i Fauske sentrum.

Han la for alvor ut på landeveien det samme året som Rolf Eggen Nielsen hoppet av langtransporten og ble hjemmekjær byselger for Fritz Rambech. Kulvik hadde kjørt for Findus og Bergene sjokolade i noen år, men fra 1985 skulle alt komme til å handle om brilleinnfatninger.

– Jeg kunne ikke så mye i starten, men nå – etter 30 år i bransjen – tør jeg kalle meg for en slags autoritet, sier han.

Majestetisk: Steinar Kulvik blir like bergtatt hver eneste gang han ser sjøen og fjellene helt nord på Helgelandskysten dukke opp utenfor bilvinduet, selv om ingenting har forandret seg på 30 år. Foto: Eivind Natvig

Han kjører selv rundt i et par røffe Prada-briller som han fikk ordnet mens han var innom en optiker i Finnsnes, men det er slett ikke alle modellene som passer hodeformen hans.

– Jeg har en veldig bred hodeform, jeg liker å si at jeg har IQ-spreng, og det er ofte en utfordring å finne briller som passer godt nok. Men disse sitter greit.

I de seks siste årene har han vært fast ansatt som selger for den italienske brilleprodusenten Luxottica. Det gir en helt annen trygghet enn å farte rundt på provisjon.

– Jeg ser jo at vi blir stadig færre handelsreisende som kusker rundt på veiene. Men jeg tror fortsatt at det vil være bruk for slike som meg. «Jeg må kjenne på innfatningene for å få den riktige følelsen», sier gjerne optikerne jeg besøker, og i tillegg bidrar jeg med mye annen hjelp og logistikk.

Utenfor Fauske hotell er det akkurat nok plass til 0at Steinar Kulvik kan sette fra seg bilen rett ved hovedinngangen. Klokka er snart 19, og han har vært i aksjon i mer enn et halvt døgn. I morgen har han to optikere i Fauske på besøkslisten, før han setter kursen sørover mot Mo i Rana på ettermiddagen.

Gull i munn, en morgenstund: Frokostsalen i Fauske hotell har ennå ikke åpnet, men Steinar Kulvik har en lang kundeliste og vil komme seg avgårde så fort som mulig. Foto: Eivind Natvig

Steinar Kulvik innrømmer at han har forsaket en del. Mer venner enn familie, egentlig, for med fire måneder netto på reise, sier prioriteringene seg selv når du først er hjemme.

– På den andre siden har jeg fått noen mektige naturopplevelser her i Nord-Norge, noe jeg aldri ville vært foruten. Denne landsdelen gjør noe med deg. Jeg gleder meg til hver eneste tur. Det er da noe, ikke sant?

Skodd for det meste

– Fauske, ja, sier Rolf Petersen (73).

Ikke all verden, et veikryss og knapt noe å la seg begeistre over. Skoselger Petersen pleide å komme seg vestover til Bodø for å kjenne sjøluften når han var på de kantene, og det var han støtt og stadig. I 25 år dekket han området mellom Bergen og Tromsø og kjørte oppover med tolv kofferter fullstappet med høyresko et par ganger i året.

Alltid ved sin lest: I 25 år reiste Rolf Petersen mellom Bergen og Tromsø med skotøy. Fra basen i Jonsvannsveien hadde han kort vei ned til skobutikken Simon Petersen i Ravnkloa. Når Petersen nå trenger et par nye sko, er det mest naturlig å stikke ned til innehaver Svein Otto Østgård for å slå av en fagprat. Foto: Morten Antonsen

– Aldri parsko. En kollega av meg brukte å henge opp en advarsel på bilen til potensielle tyver: «Her fins bare høyresko.»

I motsetning til Kulvik reiste Rolf Petersen på provisjon og var et rullende enkeltmannsforetak med alt det innebar av risiko. En liten bit Gore-Tex holdt nesten på å velte lasset en gang.

– Jeg solgte Elefanten barnesko. Så viste det seg at en fyr i fabrikken hadde kuttet vekk en liten bit Gore-Tex i en skjøt, for å spare penger. Etter et par uker sprakk skoene når ungene drev og lekte i barnehagen, og alle parene måtte returneres. Jeg tapte nærmere to hundre tusen i provisjon og måtte gå i banken og ta opp lån for å finne en ny leverandør.

Det hender at han fortsatt savner naturopplevelsene på Vestlandet og langs Helgelandskysten, de strabasiøse overgangene på Saltfjellet, de kollegiale treffene på Corner Motell i Brønnøysund og på Fru Haugans Hotel i Mosjøen. Hurtigruten til Sortland og Harstad, for deretter å seile i mål i Tromsø.

– Det var et sært yrke, kan du si, men jeg er stolt over å ha fått være en del av dette omreisende sirkuset. Mer enn de fleste har denne yrkesgruppen gjort sitt for å knytte landet sammen.

Sosial mimreklubb: De pensjonerte selgerne samles i Handelsreisendes Forening hver onsdag til karbis og vafler. Bak f.v.: Per Pedersen (70, reisende i fargeartikler), Alfred Stenbak (71, interiør), Bjarne Rabben (78, leketøy), Odd Jarle Johansen (67, Nycomed), Arnljot Sletvold (72, hageredskap), Olav Brenne (72, gartnerartikler), Morten Husby (73, møbel og belysning) og Arnfinn Jørgensen (66). Foran f.v.: Tore Foss (65, lyskilder), Rolf Eggen Nielsen (88, tobakksartiker m.m.), Asbjørn Johansen (81, trådnøster), Jens Brown (77, VVS), Jørgen Langlie (69, tekstiler), Per Flaaten (63, VVS) og Arne G. Jacobsen (73, gardinstoffer m.mn). Foto: Morten Antonsen

I Sandgata 15 rydder Arne G. Jacobsen vekk de siste asjettene, før han slokker lysene på kjøkkenet og i møtesalen. Handelsreisendes forening har stilt som klausul til de som kjøper bygården at medlemmene må få disponere kjellerlokalene i minimum to år.

Hver onsdag: Vafler, karbonade og egg er fast føde når de pensjonerte handelsreisende møtes i Handelsreisendes Forening. Foto: Morten Antonsen

– Vi blir ikke flere medlemmer med tiden. Tvert om. Men så lenge det er liv skal vi verne om historien. Den siste handelsreisende er ennå ikke død, sier Jacobsen og låser døren.