Plutselig kjenner Celik at ingen lenger holder tak i ham i kaoset som har oppstått. Han legger på sprang mot utgangsdøren, stuper ut i morgenmørket og forsvinner inn i baksetet på en ventende fluktbil som kjøres av den unge sosionomen Ragnar Bang Moe.

Flukten: Ragnar Bang Moe hadde hentet bilen da han forsto at det kunne åpne seg en fluktmulighet. Da Cemal Celik kom løpende ut, ble han skjøvet inn i forsetet, og før noen rakk å stoppe Bang Moe, var den oransje Passaten på vei mot Stjørdal.

Torsdag 10. desember 1987, i grålysningen:

Da SAS-maskinen omsider tok av i halv-åttetiden, en drøy halvtime forsinket på grunn av bråket ved innsjekkingsskranken, var Cemal Celik (24) trygt installert i en dekkleilighet i Skolegata i Stjørdal. Gjennom kjøkkenvinduet hos paret som nettopp hadde sluppet ham inn, kunne Cemal se København-flyet lette over E6-tunnelen noen hundre meter unna. Han var reddet i siste øyeblikk og burde egentlig ha skreket høyt av glede. Men han skalv fortsatt over hele kroppen og visste at det ennå var altfor tidlig å feire noe som helst.

Torstein Langaas (41) satt bare og stirret dystert framfor seg idet Bjørnar Reitan styrte den sivile politibilen opp den bratte Gevingåsen, på vei tilbake til Trondheim. Da de omsider hadde fått revet seg løs fra aksjonistene som sperret utgangen for dem, var Cemal Celik og fluktbilen for lengst forduftet. Nå var det bare å kuske tilbake til politihuset, med halen mellom beina, følte Langaas, for han regnet med å få høre det. Han gløttet ut av sidevinduet og så et SAS-fly i ferd med å stige i en svak bue før det snart ville legge seg på kurs sørover. Torstein Langaas slo neven i dashbordet, forbauset over at såret stolthet faktisk kunne kjennes så fysisk vondt.

Ragnar Bang Moe (28), fluktsjåføren, hadde brukt litt tid på å finne fram til den riktige adressen, ukjent som han var i Stjørdal. Etter å ha overbrakt Cemal Celik hos det unge paret, hadde han ønsket kurderen lykke til og fortsatt alene mot Selbu. Målet var å legge så stor avstand som mulig mellom huset i Skolegata og den iøynefallende oransje Passaten han kjørte. Da han skimtet Selbusjøen kvart på åtte, bestemte Bang Moe seg for å sette kursen mot Jonsvannet og deretter byen. Med litt flaks kunne han kanskje svippe hjemom en snartur og få tatt en dusj, før politiet rakk å pågripe ham. Det ville bli en lang dag.

Desember 2017, i Trondheim:

Det er gått tretti år siden Cemal Celik så sitt snitt til å rømme, rett før han skulle føres om bord på den første av to etapper på vei tilbake til Tyrkia.

- Jeg hadde dødsangst da vi ankom flyplassen den morgenen, overbevist om at jeg var i ferd med å bli sendt hjem til mer tortur og, i beste fall, et langt fengselsopphold, sier Celik i dag.

Ragnar Bang Moe skulle i en tid framover få svi for sin rolle som sjåfør av fluktbilen.

- Men jeg ville naturligvis gjort det samme på nytt om muligheten hadde bydd seg, sier han.

Og selv om Torstein Langaas har vanskelig for å trekke på smilebåndet når han tenker tilbake på den morgenen da han ble lurt trill rundt på Værnes, er han ikke langsint heller.

- Jeg er jo oppriktig glad på Celiks vegne i dag, sier den pensjonerte politibetjenten.

- At det ikke ble noe av den turen den morran.

Vi skal høre mer fra de tre hovedpersonene etter hvert, men først skal vi tilbake til dagen før de barket sammen i avgangshallen på Værnes.

Da alt egentlig startet.

Onsdag 9. desember 1987, midt på dagen:

Cemal Celik sluttet aldri å undre seg over at mengden skitne tallerkener og glass syntes å være konstant, enten det var tidlig i uka eller midt i en helg. Men på Monte Cristo, restauranten og nattklubben nederst i Nordre gate, var det tilsynelatende full rulle døgnet rundt. Cemal Celik hadde banket på en dag tidlig i juli og lurt på om det var mulig å få jobb der, og Tore Lunden - byens ukronede utelivskonge på denne tiden - hadde tilbudt ham en plass i oppvasken.

Tore Lunden, restaurantkongen, ga Cemal Celik jobb på Monte Cristo.

Cemal Celik hadde forklart hvordan det sto til. At han som kurder og som medlem av et forbudt tyrkisk kommunistparti med nære bånd til den omstridte PKK-geriljaen, var blitt arrestert flere ganger og hadde vært utsatt for tortur. Halvannet år tidligere hadde Celik ved hjelp av falske papirer kommet seg ut av Tyrkia og til Sveits, der han etter hvert forsto at han ikke ville få beskyttelse. I Trondheim, derimot, visste han at rundt 60 kurdere hadde søkt tilflukt de to siste årene og ventet på å få behandlet sine asylsøknader. Cemal satte kursen nordover, og han hadde kommet til Norge rett på nyåret. I Trondheim fikk han raskt høre av de andre kurderne at norske myndigheter var svært skeptiske, at de hevdet at Tyrkia var trygt nok, og at de ikke risikerte noe ved å bli sendt tilbake. Likevel følte Cemal at han hadde en unik og såpass god sak, at det burde ordne seg.

- Jeg krysser fingrene og håper det beste, hadde han sagt da Tore Lunden, som både eide og styrte Monte Cristo og som tilbrakte de fleste av døgnets timer i restauranthuset, stakk innom kjøkkenet i 13-tida. Han visste at Cemal hadde fått avslag på søknaden om asyl på politisk grunnlag, men Lunden hadde vært i møte med bistandsadvokaten, Per M. Jørstad, for en stund siden. Der hadde han garantert for at Cemal ville ha en fast inntekt i overskuelig framtid, for såpass lyse utsikter virket utelivsbransjen å ha, selv om den elleville jappetiden unektelig var på hell.

- Alle monner drar, og det skader ikke å ha en jobb å kunne slå i bordet med, hadde advokat Per M. Jørstad ment. Han var riktig nok litt bekymret for at justisdepartementet hadde gitt Celik bare én ukes klagefrist etter avslaget, mot normalt tre, men Jørstad regnet fortsatt med at han hadde greit med tid.

Per M. Jørstad, advokaten, var redd for Cemal Celiks psykiske tilstand.

Cemal Celik hadde egentlig tenkt seg bort i Ila en tur, der han i det siste hadde begynt å oppsøke et treningsstudio sammen med noen norske venner. Men først ville han dra hjem til rommet han disponerte på Standard hospits, og kanskje slappe av en times tid. Da han svingte inn i Brattørgata fra Søndre gate noen minutter over ett, så han straks at to menn steg ut av en bil som var parkert rett bortenfor hospitsinngangen i nummer 5. Han kjente igjen den ene, som hadde avhørt ham på utlendingsavsnittet for flere måneder siden, men det var den andre som førte ordet.

- Beklager, Celik, men du har fått avslag på asylsøknaden og må bli med oss. Vi har fått i oppdrag å holde deg i forvaring fram til du skal sendes ut i morgen tidlig,

Han ble ført opp i tredje etasje, der han under oppsyn ble bedt om å pakke ned de få eiendelene sine. Deretter ble han stillferdig med de to politibetjentene ned på gata igjen, og så kjørte de bort til politikammeret i Kongens gate.

Det siste Cemal Celik ba om, da han litt over halv to ble låst inn i en ventecelle, var at de måtte få tak i advokat Per M. Jørstad.

Onsdag 9. desember 1987, ettermiddag og kveld:

Politibetjent Torstein Langaas hadde bursdag denne dagen. Året i forveien hadde han passert de magiske 40 med stil, og sett i et slikt perspektiv var ikke 41 stort å mase med, ut over litt kake og familiær feiring når han kom hjem fra jobb. Da utlendingsavsnittet tidligere på dagen hadde fått Cemal Celiks ankeavslag på bordet, visste Langaas at han måtte pakke for en grytidlig reise som neste morgen i hvert fall ville føre ham til Kastrup, kanskje helt til Tyrkia. Utlendingsavsnittet var i praksis Langaas og Bjørnar Reitan, og innimellom kanskje én mann til. Større var ikke avdelingen, og de greide fint å holde tritt med antall asylsøkere og flyktninger på denne tiden.

Men da en frustrert bistandsadvokat halvannen time senere ankom politihuset, hadde Torstein Langaas gått av vakt for dagen.

- Jeg skal sette himmel og jord i bevegelse, forsikret Per M. Jørstad, som var mest bekymret for helsetilstanden til Cemal Celik, som nettopp hadde fått vite at han skulle uttransporteres, som det het, klokken fem over sju neste morgen.

I den opprinnelige asylsøknaden hadde Cemal Celik forklart at han etter langvarig tortur i tyrkiske fengsler, ved to anledninger hadde forsøkt å ta sitt eget liv. Man trengte ikke være doktor for å se at denne mannen trengte legetilsyn, forsøkte Jørstad å forklare vaktlederen i arresten. Deretter gikk han for å finne en telefon.

Den første han snakket med, var byråsjef Berit Fossheim i Justisdepartementet. Hun ga grønt lys for en legevisitt oppe i Trondheim, og medgikk at det kunne være et moment som kunne endre beslutningen om øyeblikkelig utsendelse, dersom Cemal Celik viste seg å være i psykisk ubalanse. Deretter ringte Jørstad til Lennart Isaksen, som var flyktninglege i Trondheim kommune, og forklarte hva som var på gang.

Lennart Isaksen, legen, ble nektet adgang da han kom til politihuset.

Isaksen hadde kontor på Lade, og det var dit samtlige asylsøkere brukte å dra for å bli medisinsk listeført når de ankom byen. Han regnet med at Cemal Celik hadde vært hos ham i januar, uten at han kunne huske den unge kurderen spesielt. Det kom ikke mer enn 300 asylsøkere i året til Trondheim, og selv om det kunne gå dager, ja uker, uten at noen som helst troppet opp hos Isaksen, satt det andre dager sju-åtte på venterommet.

Da Lennart Isaksen i 19-tida ankom politihuset, gikk han bakveien inn på politivakten. Vaktlederen satt med ryggen til og pratet med en overordnet i telefonen da legen nærmet seg skranken.

«Tror du ikke han Jørstad tar den sleipe og har tilkalt lege…», sukket vaktlederen.

«Her er jeg», repliserte Lennart Isaksen iskaldt, før den overrumplede politimannen innså at angrep kunne tjene som det aller beste forsvar, og ga seg til å skjelle ut legen.

«Vi trenger ingen lege, og skulle det bli behov, ringer vi», ble Isaksen forklart.

Han hadde gått ut og inn på politihuset i noen år allerede for å se til innsatte i arrestavdelingen, men Isaksen hadde aldri tidligere blitt utsatt for maken til behandling som denne kvelden. Han følte den kyniske menneskeforakten som påtrengende plagsom, skulle han senere forklare, og han tenkte på hvordan hans egen far, Wulf Isaksen, høsten 1942 hadde sluppet unna jødedeportasjonen nettopp takket være en velvillig politimann i Trondheim.

Det var i det hele tatt en rystet flyktninglege som i 21-tiden måtte forlate politikammeret med uforrettet sak. Isaksen ringte straks til advokaten for å fortelle at han ikke hadde fått noen som helst mulighet til å sjekke tilstanden til Jørstads klient, så de fikk rett og slett bare håpe det beste.

Omtrent samtidig hadde bortimot tjue mennesker samlet seg i en leilighet på Møllenberg for å holde et slags krigsråd. Noen av dem hørte til i miljøet rundt den populære nærradioen «Radio RV», som på gode kvelder hadde få problemer med å danke ut mer sedate NRK i lytteroppslutning i Stor-Trondheim. Andre var kjente profiler i det antirasistiske miljøet i Trondheim. En av dem som hadde tatt turen dit, var Ragnar Bang Moe. Han jobbet til daglig som sosionom på Flyktningetjenesten i Kongens gate, like ved politikammeret. Via kurdiske venner hadde han tidlig på ettermiddagen fått høre om pågripelsen av Cemal Celik, som han aldri tidligere hadde møtt.

Det ble bestemt at så mange som mulig måtte innfinne seg i avgangshallen på Værnes neste morgen, i det minste for å markere høylytt hva de mente om utvisningen som var på trappene. Men skulle det by seg en mulighet til å befri Cemal, enten på den ene eller den andre måten, måtte de være forberedt, foreslo noen, selv om ingen av dem helt kunne se for seg hvordan en slik situasjon skulle oppstå. I verste fall ville politiet frakte Cemal rett ut til flyet, slik at de ikke engang fikk et aller siste glimt av ham. Uansett måtte de tromme sammen så mange som mulig.

Einar Myrenget, journalisten, fikk tips om at han burde dra til Værnes.

Til slutt hadde Ragnar Bang Moe ringt en journalist som han kjente i Arbeider-Avisa, og fortalt at det kunne være vel verdt for ham å ta en tur til Værnes om noen timer. Einar Myrenget satt ennå på kveldsvakt i redaksjonen i Folkets Hus denne onsdagen. Han var en mann til å stole på, mente Bang Moe, og en som kunne lage litt støy, enten det gikk slik eller sånn neste dag. Myrenget hadde vært klubbleder på TMV fram til verftet ble lagt ned i 1982, og han hadde etterpå omskolert seg til journalist og blitt en svært tydelig stemme i byens nummer-to-avis. Nå dro Myrenget hjem for å få noen timer på puta, før han og fotograf Tom E. Østhuus, som han hadde ringt og avtalt med, skulle innfinne seg i avgangshallen senest klokka halv sju.

Tom E. Østhuus, fotografen, dokumenterte den dramatiske flukten.

Torsdag 10. desember 1987, enda tidligere på morgenen:

Cemal Celik visste ikke at en lege hadde forsøkt å komme inn til ham tidligere på kvelden. Advokaten hadde vært innom en siste gang i 20-tida og fortalt at det ble jobbet intenst i kulissene, og at han - om ingen ting positivt skjedde i løpet av de neste timene - ville møte opp på Værnes neste morgen. «Så får vi se hva som hender», hadde han sagt fortrøstningsfullt, uten at det virket særlig overbevisende.

Like før midnatt hadde vaktlederen rådet Cemal til å forsøke å få seg litt søvn, men han ble liggende våken fram til han fikk servert et par brødskiver og en kopp kaffe i halv-fem tida. Og like etterpå sto Torstein Langaas og Bjørnar Reitan i celledøra og fortalte at det var på tide å dra.

Med Reitan bak rattet og Langaas ved siden av sjåføren, hadde Cemal Celik god plass der han satt alene i baksetet. De kjørte gjennom tomme sentrumsgater og ut på E6, som ennå buktet seg forbi Vikhammer og Malvik og ville gjøre det i minst sju-åtte år til, selv om planleggingen av den nye motorveitraseen mellom Trondheim og Stjørdal var godt i gang. Torstein Langaas forsøkte å holde en samtale i gang med Cemal, som stort sett svarte med enstavelsesord. Langaas forklarte at han ville holde Cemal med selskap til København, men hva som skjedde deretter, visste han ikke. Han hadde ikke så mye erfaring med slike utvisningssaker ennå, og det som skulle skje denne morgenen var attpåtil historisk. Det var første gang norsk politi skulle returnere en asylsøker til hjemlandet sitt, og ikke til landet han hadde hatt opphold i før han kom til Norge. Reglene Langaas måtte forholde seg til utover dagen, var klare. Hvis kapteinen på flyet fra Kastrup til Istanbul om noen timer kom til å vurdere Cemal Celik som en sikkerhetsrisiko, måtte den norske politibetjenten vær så god være med hele veien.

«Vi får se hva som skjer, ikke sant?», sa Torstein Langaas, men han fikk ikke noe svar fra baksetet. Likevel tenkte Cemal at når ting først var blitt så ille som det nå var blitt, kunne det være godt å ha Langaas ved sin side så lenge som mulig. Han virket på alle måter å være en real fyr, i motsetning til alle de tyrkiske politibetjentene han hadde møtt gjennom årene, og som han var livredd for å møte i Istanbul om noen timer.

Da bilen trillet gjennom Hommelvik like etterpå, vurderte Cemal å rive opp døra og kaste seg ut, slik de pleide å gjøre på film, men farten var tross alt såpass høy at han ikke tok sjansen. Og hvor i all verden skulle han ha tatt veien på et sted som dette? tenke han og myste ut i mørket.

Da Bjørnar Reitan parkerte utenfor terminalbygget et kvarter senere, var det femti minutter igjen til København-flyet skulle ta av. Inne i avgangshallen sto lensmannsbetjent Roald J. Myhr fra Stjørdal og ventet på dem, og så satte de kurs mot innsjekkingsskranken for å be om å få gå om bord før de andre passasjerene.

«Hjelp meg!»: Peder Martin Lysestøl beskrev situasjonen som oppstod på Værnes som noe av det sterkeste han hadde opplevd. Foto: Tom E. Østhuus, Arbeider-avisa.

I høyre øyekrok så plutselig Cemal Celik at en stor flokk mennesker kom halsende i deres retning. Han kjente igjen flere av sine kurdiske venner fra Trondheim, i tillegg til en del nordmenn han hadde møtt forskjellige steder de siste månedene. En ung fotograf med en kamerabag som det sto «Arbeider-Avisa» på, nærmet seg også fra den andre enden av terminalen. Cemal hadde hittil forsøkt å stagge panikken som hadde bygd seg opp den siste timen, men nå greide han ikke å holde igjen. «Hjelp meg, hjelp meg.», skrek han desperat. Den kjente høyskolelektoren Peder Martin Lysestøl, som satt i fylkestinget for RV og som hadde tatt turen til Værnes for å vise sympati med den unge kurderen, skulle senere beskrive scenen som noe av det sterkeste han hadde vært med på. «Celik var helt fra seg av fortvilelse», fortalte han.

Dramatisk: En av de kurdiske demonstrantene ble et kort øyeblikk satt ut av spill ved hjelp av «et spesielt nakkegrep», ifølge Arbeider-Avisas reporter på stedet. Utover det ble ingen skadd, verken politi eller aksjonister, som mest sto og knuffet på hverandre.

Klokka var nå blitt 06.40, og demonstrantene og de tre politibetjentene begynte å knuffe på hverandre. Det Torstein Langaas ikke visste der han sto og tviholdt på Cemal Celik og forsto at de var i ferd med å tape for overmakten, var at sju kolleger fra Trondheim politikammer hadde sjekket inn på et fly til Oslo bare fem minuttet tidligere. Nå satt de uvitende om dramaet som utspilte seg i avgangshallen, der politiet ble presset stadig mer på defensiven.

Underlegen: Politibetjent Bjørnar Reitan forsøkte å tviholde i arma til Cemal Celik, men han merket at han var i ferd med å rive av ham skinnjakken og miste grepet på kurderen.

Ragnar Bang Moe hadde parkert et stykke unna terminalbygget, men nå som tautrekkingen om Cemal Celik utviklet seg, løp han for å hente bilen og holde seg i beredskap ved hovedinngangen. Plutselig merket Cemal Celik at skinnjakken var revet av ham og at ingen lenger holdt tak i ham. Han siktet seg inn på døra lengst borte og løp for livet.

Da han nærmest skrenset ut på fortauet, visste han først ikke hvilken vei han skulle ta, før han fikk øye på en oransje bil og en sjåfør som lente seg ut og ba ham skynde seg. Et par av aktivistene fikk skjøvet Cemal inn i forsetet, og en av dem stakk en papirlapp i hånda til Ragnar Bang Moe.

«Kjør til denne adressen. På Stjørdal. Kjør!»

Klokka var nå 07.50.

Torsdag 10. desember 1987, morgen og formiddag:

Ragnar Bang Moe styrte mot enveiskjøringen og blinket seg ut på E6 nordover, der han kjørte så raskt han våget fram til avkjøringen til Stjørdal. På lappen sto det «Skolegata» og et husnummer. Bang Moe kjørte rolig langs det som lignet en hovedgate, og spurte først én mann og deretter én til om veien til Skolegata, Det Bang Moe ikke visste, var at andremann han stoppet, var en politimann, ansatt ved kammeret i Trondheim, Han var på vei til stasjonen for å ta toget inn til morgenskiftet. Først da han kom på jobb og fikk høre om aksjonen på Værnes, og at en oransje Passat var etterlyst, forsto han hvem som hadde praiet ham i Kjøpmannsgata en drøy time tidligere Men han kunne ikke for alt i verden huske hvilken adresse sjåføren hadde spurt etter.

Ragnar Bang Moe var lykkelig uvitende om hvem han hadde spurt om veien, da han plutselig oppdaget at de befant seg i Skolegata. I all hast fikk han Cemal Celik inn i dekkleiligheten, der et ungt par og et lite barn tok imot dem i døra. Klokka var nå blitt ti over sju, og på kjøkkenet sto radioen på.

«Politiet i Trondheim har i dag for første gang sendt en kurdisk asylsøker tilbake til Tyrkia», fortalte nyhetsoppleseren.

«Det stemmer jo ikke, du står jo her», sa Ragnar Bang Moe, og for første gang på lenge trakk Cemal Celik forsiktig på smilebåndet. Så ønsket de hverandre hell og lykke.

Ragnar Bang Moe ble først stoppet av en politipatrulje ved Jonsvannet en time tid senere, men ble vinket videre. Da han nærmet seg Angelltrøa, var det derimot full stopp. Fem politibiler sperret veien, og Bang Moe ble kjørt til politikammeret og satt i en ventecelle.

Litt over klokka ni hadde Torstein Langaas og Bjørnar Reitan parkert i bakgården. Fortsatt skadeskutt og frustrert hadde de bitt i seg de første sarkasmene fra kollegene på vaktrommet, før de gikk ned i kjelleren for å slå av en prat med Ragnar Bang Moe. Fluktbilsjåføren kunne se at de to politibetjentene var sterkt preget av det som hadde skjedd på Værnes. De var frustrert og forbannet, og Bang Moe kunne godt forstå dem. Men det sto respekt av den korrekte måten de oppførte seg på, selv om de innerst inne sikkert hadde mest lyst til å slå hull i murveggene på cella.

Ragnar Bang Moe kunne spillereglene, han også, og han ga Langaas beskjed om at han ikke kom til å si noe som helst før han hadde fått advokatbistand. Han ønsket seg Tor Langbach, som han kjente fra før, men som akkurat nå sto i lagmannsretten, der han pleide å møte som fast forsvarer. Langbach ble hentet i lunsjpausen på Tinghuset, og først nærmere klokka ett avga Ragnar Bang Moe forklaring om sin rolle i flukten. Han innrømmet alt, at han i ren nødverge hadde fraktet Cemal Celik vekk fra flyplassområdet og i dekning. Hvor? Ja, de kunne jo bare prøve seg.

I 16-tida ble han sluppet fri og kunne endelig dra hjem til leiligheten på Møllenberg og få en etterlengtet dusj.

På ettermiddagen avviklet støttegruppen for Cemal Celik en pressekonferanse i kjelleren på Kieglekroa. Plassen var neppe tilfeldig valgt. Puben i Holstveita var stamstedet for byens journalister, advokater og politifolk. Advokat Per M. Jørstad var også til stede, men da han ble spurt om han hadde vært i kontakt med sin klient eller visste hvor befant seg, trakk han bare på skuldrene: «Nei, han er vekk som en sviske».

Støttespillerne: Mens Cemal Celik var i trygg forvaring, inviterte hans kurdiske og norske venner til pressekonferanse på Kieglekroa samme kveld som flukten hadde skjedd. Kieglekroa var stamstedet til byens journalister - og politifolk.

I Skolegata i Stjørdal hadde Cemal Celik spist kveldsmat og etterpå sagt god natt til paret som bodde i huset. Han hadde fått tildelt et lite soverom i andre etasje. Men selv om han knapt hadde sovet på halvannet døgn, ble han liggende våken til bortimot midnatt før øynene omsider gled igjen.

Fredag 11. desember 1987, og tiden fram mot jul:

Arbeider-Avisa brukte åtte sider på det avisa kalte «Kurder-flukten» fredag morgen, og utnyttet de eksklusive bildene til fotograf Tom E. Østhuus for alt de var verdt. Likevel hadde Adresseavisen også noen bilder fra «tumultene» i avgangshallen, fordi avisas faste frilansfotograf i området, Bård Gimnes, jobbet på Værnes og tilfeldigvis hadde kommet til da bråket var på sitt mest intense. Politiet slikket fortsatt sine sår, men forsøkte å bagatellisere opptrinnet dagen i forveien som best de kunne. Politifullmektig Kari Lynne mente at dramatikken var skrudd opp av mediene, og hevdet at etaten for så vidt var interessert i å vite hvor Cemal Celik befant seg, men at jakten på ham hadde svært lav prioritet.

I skjul: Dagen etter den spektakulære flukten, fikk Arbeider-Avisa møte Cemal Celik i dekkleiligheten i Stjørdal sentrum, og der kunne kurderen lese om alle som nå engasjerte seg i saken hans.

Utpå dagen fikk Cemal Celik besøk i dekkleiligheten av Einar Myrenget og Tom E. Østhuus, som hadde med seg dagens aviser og gjorde et stort intervju til neste dags avis. «Jeg akter ikke å råtne i et tyrkisk fengsel. Da kan de heller ta livet av meg med det samme. Jeg vil dø som en fri mann», forklarte Cemal.

Så ble det helg - og ganske så stille.

Cemal Celik torde ikke sette beina utenfor dørstokken i Skolegata, men tiden gikk langsomt. Etter fire-fem dager følte noen i støttegruppen at Cemal burde sendes til en ny dekkadresse, og i tiden fram mot jul bodde han en stund i Steinkjer og deretter i et hus rett utenfor Trondheim. Ragnar Bang Moe ante ikke hvor Cemal til enhver tid befant seg, og ikke ville han vite det heller. Han hørte daglig klikking og merkelige lyder når han brukte telefonen, og følte seg ganske sikker på at noen overhørte samtalene hans.

Men mye tydet på at advokat Per M. Jørstad var i ferd med å få gjennomslag for et slags amnesti, slik at Cemal kunne forlate skjulestedet sitt og vente på en ny ankebehandling. Flere markante trondhjemmere, som biskop Kristen Kyrre Bremer, forfatter Fredrik Skagen og RBK-keeper Ola By Rise, hadde gått i bresjen for en underskriftsliste under oppropet «Gi Cemal politisk asyl!», og der det het at Celik-saken var «et skrekkeksempel på myndighetenes asylpolitikk».

Først rett over nyttår fikk Celiks støttespillere garantier for at han ikke ville bli pågrepet, og dermed kunne han gjenoppta jobben på kjøkkenet på Monte Cristo. I mai kom den endelige beskjeden om at han var blitt innvilget opphold på humanitært grunnlag.

Desember 2017, i Trondheim:

- Jeg har møtt Torstein Langaas noen ganger i løpet av de tretti årene som er gått. Én gang i Thomas Angells gate, en annen gang i kafeen på City Lade. Og nå her, smiler Cemal Celik.

Varmt gjensyn: Cemal Celik har snakket lenge og varmt om den pensjonerte politibetjenten Torstein Langaas før de møtes ved Nidelva denne dagen. Det var Langaas som skulle eskortere Cemal ut av landet for tretti år siden. – Han var en ordentlig fyr, sier Celik. – Vi får si at det var bra at det gikk som det gikk, ler Langaas.

Vi står utenfor Trondheim Spektrum, der Torstein Langaas denne uka, som vanlig på denne tiden av året, har hatt ansvaret for å organisere eksamensvaktene til NTNU-studentene. Han sluttet i politiet i 2004, slik de rause pensjonsreglene i etaten åpnet for, og han er fortsatt ikke mer enn 71 år.

- Du holder deg godt, sier Cemal Celik.

Han kan fortsatt huske luktene, lydene og alle synsinntrykkene i det han kaller de viktigste timene i sitt liv, da han unngikk å bli sendt tilbake til Tyrkia. I stedet skulle han i årene som fulgte jobbe i ulike etater i Trondheim kommune.

- Nå er jeg tolk, forteller han Langaas stolt.

- Så bra at vi ikke kastet deg ut da. Tolker trenger vi, smiler Langaas.

- Det er sånn jeg husker ham, selv fra den dagen da alt holdt på å gå i svart. Som en hyggelig mann, sier Cemal Celik.

I frihet: Etter tre uker i dekning på flere hemmelige adresser, kunne Cemal Celik komme ut. På vårparten i 1988 fikk han opphold på humanitært grunnlag. Det var spesielt én mann han ville takke: Ragnar Bang Moe.

Etterpå skal vi møte Ragnar Bang Moe på Egon i Søndre gate.

- Ragnar og jeg møttes en del i de første årene etter flukten, men så flyttet han sørover og vi ses ikke så ofte som tidligere. Men han vil alltid ha en plass i hjertet mitt, for alt det han gjorde den morgenen.

Historiefortelling: Cemal Celik og Ragnar Bang Moe har nok å snakke om, 30 år etter at Celik skulle sendes ut fra landet.

I årene etterpå skulle Ragnar Bang Moe måtte slåss mot Tronheim kommune, som forbigikk ham i en ansettelsessak fordi han hadde vært med på Celik-aksjonen på Værnes. Han fikk i tillegg en bot på fem tusen kroner for å ha kjørt fluktbilen, men påberopte seg nødrett og nektet å vedta den. Halvannet år etter Værnes-dramaet, ble han - fortsatt med Tor Langbach ved sin side - dømt i Stjør- og Verdal herredsrett til å betale boten.

- Men det var verdt alt sammen, sier Ragnar Bang Moe, når vi kjører utover til Værnes for å fotografere ham og Cemal Celik foran den gamle avgangshallen.

- Hadde det ikke vært for det store engasjementet, både blant andre kurdere i byen, men også blant nordmenn jeg var blitt kjent med i løpet av de få månedene jeg hadde vært i Trondheim, ville det endt fryktelig dårlig, tror Cemal Celik.

Årene som gikk: Cemal Celik og Ragnar Bang Moe har hatt sporadisk kontakt i de tretti årene som er gått. Celik har jobbet i flere etater i Trondheim kommune, og er nå tolk, mens Bang Moe har flyttet fra Trondheim og jobber som spesialutdannet sosionom i et psykoseteam i Oslo.

- Folk som hadde truffet Cemal, så jo at han var en fin fyr, og de ville stå opp og kjempe for ham. For myndighetene som vil sende ut folk for enhver pris, er jo en slik type engasjement direkte truende og ødeleggende, sier Bang Moe.

- Jeg hadde flaks, erkjenner Cemal Celik.

Og nå krysser han fingrene for at Abbasi-familien i Trondheim skal få bli. Han beundrer alle ungdommene som har flokket deg rundt familien.

- Dagens afghanere er i samme situasjon som vi kurdere var i for tretti år siden.

Kilder: Nyhetsartikler i Arbeider-Avisa og Adresseavisen, desember 1987.

Kildesamtaler med Cemal Celik, Ragnar Bang Moe, Torstein Langaas, Einar Myrenget,

Lennart Isaksen, Tore Lunden, Tor Langbach, Tom E. Østhuus.

Per M. Jørstad døde for noen år siden.