Et oppgjør med den globale kapita-lismen, monumental i sin empiri, apokalyptisk i sitt sinne, og skamfull over – iblant – å diskutere andres nød over en øl og en sushi.

Martín Caparrós har reist verden rundt og oppsøkt mennesker uten mat, med for lite mat, med undervektige barn som heller enn å sette sin lit til Leger uten grenser, setter sin lit til Gud. Mennesker som ser den jorda de har dyrket og levd nøysomt av siden forfedrenes tid, overdras til multinasjo-nale konserner. Mennesker som ser jordstykket de trodde var sitt, bli børsnotert og kornet de dyrket og spiste i landsbyen, bli fraktet vekk, gjerne som dyrefor til Kina, gjerne tilbake igjen der det kom fra, men nå til en markedspris regulert av tilbud og etterspørsel, diktert av børsene i Tokyo og New York.

Martín Caparrós har kartlagt alle avskygninger av underernæring og de mekanismene som gjør fattigdommen mulig. Og det han har funnet ut, og dokumenterer, er at alle de forklarings- modellene vi - de privilegerte - forstår sult ut ifra, er feil. Fattigdom og dens følgesvenn sult er ikke strukturell, ikke naturgitt, ikke uungåelig, ikke skjebne-bestemt, slett ingen straff fra Gud.

Dersom det ikke ble drevet rovdrift på natur og jordbruksarealer, var det nok mat til alle. Dersom ikke smarte investorer kjøpte vannkilder av korrupte diktatorer, gjerne innsatt av USA, ville det vært nok rent vann til alle. Dersom ikke Verdensbanken hadde tvunget fattige land til å legge enorme landområder ut for salg og la det frie næringsliv rå, ville tradisjonelt landbruk fortsatt kunne fø på dem vi snart så som en hær av bevæpnede, hjemløse og sinte omstreife som, enn så lenge, bare manglet en ideologi for å bli terrorister,

Dersom de priviligerte ikke tenkte i termer som vi og de andre, ville klodens samlede jordbruksareal kunne fø på enda et par milliarder mennesker. Faktisk.

Forfatteren starter sin rundreise i Niger, og det er her, i en av jordens minst fruktbare egner, han innser at ved å snakke om strukturell sult, snakker han en «viss ideologi etter munnen». Det er den ideologien som lar de velfødde spise seg mette fem ganger om dagen, og kaste det som ikke smaker dem. «Strukturell sult finnes ikke. Det finnes bare årsaker, følger, beslutninger. Når man sier strukturell, sier man skjebnebestemt, uforanderlig.» Han kaller det «byråkratfeller».

Vel er Niger et karrig land, men sulten er et resultat av systematisk plyndring, for under den karrige grunnen fant man uran. Det var nå Verdensbanken la press på Nigers myndigheter for å få landets bønder innlemmet i «et globalt frihandelssystem».

Fra Niger reiste han til andre afrikanske land, til India, Bangladesh, Argentina, USA, Madagaskar, og så det samme overalt: Store kapitalkrefter (eksempelvis det norske pensjonsfondet), som investerer i virksomheter som umuliggjør livet til folk som lever i områdene det investeres i. Hele tiden belyses den ødeleggende globalise-ringen av møtet med enkeltmennesket han snakker med. Hun har navn og utseende, alder, til og med en personlig historie. Det er umulig å la fortellingene gå hus forbi. Tar du deg tid til å lese boken om henne, vil - kanskje - litt av forfatterens raseri smitte over på deg. Og litt av skammen.

Anmeldt av FARTEIN HORGAR