Hun hadde spurt alle hun møtte. «Du vet ikke om et småbruk fra 1800-tallet – som skal selges?» Men, nei. «Slike steder selges ikke, de går i arv», svarte folk innflytteren. Janne kommer fra Troms, men slo rot i Trøndelag for noen år siden. Hun hadde allerede krysset av for et par punkter på lista over hvor hun ønsket å bo her i verden. Et forsøk på å flytte hjem måtte bare skrinlegges fordi hun etter en lengre periode på Østlandet hadde vent seg av med de sære lysforholdene der oppe i nord.
Da hun måtte sørover igjen, var hun bestemt på å ikke dra lenger sør enn at folk var av det likandes slaget. Trøndelag passet fint. Og så ville hun bo ved havet. Snillfjord kunne være bra. Men så var det altså denne drømmen om et småbruk fra 1800-tallet.
Hun ville så inderlig gjerne bo et slikt sted framfor i leilighet eller moderne hus. Så hun drev nå på og spurte seg for. Også på butikken der hun kjøpte sofa til leiligheten sin. Men beskjeden var som vanlig, at de ikke visste om noe, og at det var sjelden at slike steder kom for salg – de ble stort sett beholdt i familien. Men så. Bare dager etter at Janne hadde vært innom butikken, kom det en kar inn den samme døra som hun gikk ut. En som spurte «du vet ikke om noen som er på utkikk etter et gammelt småbruk?»
- En grusom følelse
Janne ser på meg med øyne som gnistrer. Er fortsatt ikke helt i stand til å forstå at hun kunne ha sånn flaks. Hun ble invitert til å komme og se på stedet, og det var da gåsehuden gjorde sitt inntog.
- Det var perfekt. Akkurat det jeg hadde drømt om. Men jeg skjønte at en budrunde ville gjøre at jeg ikke hadde sjans.
Det var til å gråte av.
- Det var faktisk en grusom følelse. Her hadde jeg funnet stedet på jord, og så ville storkapitalen komme og kjøre over meg.
Enhver som har vokst opp med Astrid Lindgren og «Vi på Saltkråkan» kan kjenne igjen følelsen. Men som for Tjorven og Pelle og Malin og hele hurven, ble det også en lykkelig slutt for Janne. Selgeren ønsket ingen budrunde. Janne fikk kjøpe stedet.
- Det føles som en Guds gave, og jeg er evig takknemlig.
Janne skulle gå ei tøff tid i møte, med alvorlig sykdom og en rekke operasjoner. Sannelig var det akkurat nå hun trengte denne gaven som mest. Her kan hun bo og leve i sitt eget tempo mens kroppen stabler seg på beina.
Tusenkunstner
- Det er sånn ro i veggene her. Når svartkjelen står her på vedovnen og putrer kaffe til meg på morgenen, da er jeg lykkelig. Jeg prøver å leve med lavt ressursbruk. Jeg dyrker og bytter til meg mat, handler brukt og lever enkelt.
Janne har tidligere jobbet som kjøpmann og leder i Adelsteen og Dressmann, hun har vært rektor og spes.ped.koordinator, og hun har etterutdannet seg med en master i kunst og håndverk.
50-åringen har minst to kvaliteter som kommer til nytte som eier av et gammelt småbruk: Kreativitet og arbeidsvilje. Janne skifter vinduer og bytter bordkledning. Skifter ut syllstokken. Hun kjøper griser for å arbeide opp jord som har ligget brakk, og slakter grisene selv. Hun snekrer tallerkenhylle og hekler og syr. Hun sprayer små syltetøyglass hvite for at de skal se fine ut i skapet der de står med frø fra forrige års avling i kjøkkenhagen, - med etiketter som hun har designet. Det samme gjelder forresten de store metallboksene i samme skap. Alt er sprayet hvitt. Kokebøkene har hvite bokbind, slik at det ikke skal se så rotete ut i hylla.
LES OGSÅ: Alexandra fra Polen redesigner gamle møbler fra hjemmet på Nidarvoll
- Ja, jeg er opptatt av hvordan ting ser ut, sier Janne.
Skattejakt
Hun eier 110 mål mark, våningshus, driftsbygning, naust og båt.
- Ta det dere skal ha, og la resten stå, sa hun da hun kjøpte. Familiens som solgte, mente at de måtte rydde etter seg.
- Nei, det må dere ikke, sa Janne. Både fordi hun ville vise sin takknemlighet og fordi hun tenkte at det kunne være mye som var verdt å beholde. Og dermed har hun vært på skattejakt siden hun overtok. Som om det ikke var nok med det som stod her fra før – hun frekventerer også auksjoner. Dels for å få unna noe av overskuddet og dels for å gi alle i bygda en grunn til å stikke innom på en kaffe, åpnet Janne bruktsalg på låven.
- Jeg tror det var smart for å bli fortere kjent med folk i lokalsamfunnet. Det første året jeg bodde her, tror jeg jeg talte 10 dager som jeg tilbrakte helt alene.
Nå er bruktsalget mindre aktivt. Helsa krever en hverdag som er litt roligere. Det er ikke hver dag hun er i form til å få besøk. Men alt er relativt. Janne elsker å bygge, sy, dyrke og male. Prøve nye ting. Og hun har jobbet dobbelt i hele sitt liv. Så helt rolig blir det ikke, på gården Storåkeren, selv om hun hun roer ned.