Annerledesstemmen

Det er så fantastisk å jobbe med fredsprisen! Den er så viktig! Britiske Websters ordbok omtaler den som den mest prestisjefylte prisen i verden, sier Asle Toje, forskningssjefen på Det Norske Nobelinstitutt i Oslo.

- Dette er kanskje den beste jobben som fins for en statsviter i Norge, så jeg er ekstremt privilegert, stråler han.

Toje deltok med å bakgrunnssjekke 376 kandidater til årets fredspris og skrev tjukke rapporter. Stort mer inngående kan han ikke være om prosessen bak de ærverdige veggene på Nobelinstituttet.

Oppvekst på bedehuset

Toje ble født på sykehuset i Kristiansand i februar 1974 som mellomste barn av distriktslegen som nylig hadde flyttet fra studier i

Tyskland til bygda Sveindal. Faren var en skikkelig 68-er og hadde med seg hjem liberale ideer fra kontinentet om frihet, demokrati, menneskerettigheter og markedsøkonomi, ideer som kom til å prege sønnen sterkt.

Som voksen beskriver Toje det Indre Agder han vokste opp i som «et relativt føydalt samfunn», der presten, rektor og distriktslegen var samfunnstoppene. Mor til Toje måtte kjøpe fryser for å håndtere alt elgkjøttet bygdefolk «donerte» til ektemannen. I 1980 flyttet familien Toje til et byggefelt der bedehuset ble Asles andre hjem. Med stjerner i øynene snakker han om søndagsskolen. Når han er i hjembygda på sine halvårlige besøk, stikker han innom bedehuset og kjenner på minnene.

- Det var en fantastisk oppvekst. Jeg var en av de få i klassen som ikke hadde etternavn som var et sted i bygda. Det var trygt, enighet om det meste, samhold. Bedehuset ga et fellesskap jeg følte meg hjemme i.

- Der lærte jeg det viktigste og enkleste ved kristendommen, som nylig ble formulert slik på radioen av erkebiskopen av Canterbury: «Jesus loves me, that I know; cause the Bible tells me so», smiler super-akademikeren Toje med doktorgrad i internasjonal politikk fra Cambridge.

Det eneste som henger igjen fra oppveksten til Asle Toje i Audnedal er skarre-r-en og gudstroen, fleiper han. Men det spørs om hans kristendomsforståelse fortsatt er ens med sambygdingenes.

- Som kristen er jeg veldig tolerant og gjør ikke forskjell på hvilken kirke jeg tilber i, om den er katolsk, luthersk eller ortodoks. Jeg er vokst opp med en far som var tolerant i forhold til alle trosretninger, så jeg har ikke det voldsomme agget mot noen, heller ikke mot islam, sier han.

Fra moren fikk Asle kjærligheten til det lavkirkelige. Hun var datter av losen på Karmøy, som etter hvert ble predikant. Elias het han, i likhet med seksåringen til Asle Toje. Julegaven hans ligger på farens pult og skriker ut navnet sitt i forakt for både fredspris og Nobelinstitutt: «Star Wars».

- Elias er besatt av Lego, forklarer faren.

Senere på dagen skal han på samling i barnehagen og har kledd seg i dongeri for å kunne krype rundt på gulvet. Skoene avslører likevel at han holder stilen, skinnende nypussede.

Fin i tøyet

- Ja, man må jo forsøke å være litt fin i tøyet, må man ikke? ler han og innrømmer at han liker å bruke dress.

Det er slik vi er vant til å se ham fra fjernsynsdebatter, gjerne et par ganger i måneden.

Helst med vest også, på skikkelig konservativ, engelsk maner med Harris tweed fra Ytre Hebridene eller Donegal tweed fra Irland.

Toje lærte litt av hvert da han tok doktorgraden i Cambridge, blant annet å delta i en drikkeklubb for høyakademiske herrer der man satt i store «Harry Potter»-saler iført svarte kapper med professorene ved enden av langbordet og drakk så hardt man kunne - uten at det skulle synes. Nå er han avholds, ble det i solidaritet med kona da hun var gravid med Elias og syntes livet uten alkohol ble såpass mye bedre at han fortsatte slik.

- Selv etter bare tre glass vin sov jeg dårligere og hadde redusert arbeidsevne dagen etter, forklarer han.

Det er som debattant Asle Toje er mest kjent, som kronikør i en rekke aviser og som «han som blir hentet inn på fjernsyn for å spille rollen som Den alternative stemmen». En annen debattant, Jon Hustad fra det såkalte Facebook-Høyre, har dette å si om Toje:

- Han er en av de få, åpne høyre-akademikerne i Norge. Og det er fortsatt sjelden i Norge at folk er åpne på det. Det henger igjen fra 68-erne at en liksom tilhører «de vonde» hvis en er høyreorientert. Toje er veldig modig, men jeg tror han holder seg tilbake og er mer konservativ enn han gir uttrykk for. Jeg tror han egentlig har lyst til å gå hardere til verks overfor sjarlataner og idioter, men så ligger det i posisjonen hans at han må framstå høvisk og verdig, sier Hustad.

Han beskriver Toje som særdeles dyktig, som en flink «player», men som «en litt distansert fyr som går rundt og tenker og ikke har oppmerksomhet på her og nå».

- Toje sitter i den mest prestisjetunge akademiske stillingen folk kan ha, en posisjon der alle tar telefonen og svarer på mail når han tar kontakt, og han har et enormt internasjonalt kontaktnett, sier Hustad.

Som forskningssjef er det Tojes jobb å lede gjesteforskerprogrammet på Nobelinstituttet. Han planlegger nobelsymposier og redigerer etterfølgende bøker, er konsulent for Nobelkomiteen og bistår med små og store ting ved selve prisutdelingen i kveld, som er et kjempearrangement i Oslo rådhus.

Henry Kissinger

«Henry og jeg», sier han muntert om det kommende symposiet der Henry Kissinger deltar. Toje har tre kjempetjukke bøker i hylla forfattet av «Henry», tidligere fredsprisvinner og republikansk utenriksminister i USA. Over 200 av verdens ledende forskere i statsvitenskap har besøkt Nobelinstituttet for å forske og lese bøker blant de 180000 titlene i biblioteket.

- Vi har trolig det beste biblioteket i internasjonal politikk i Nord-Europa, sier Toje stolt.

Det bruker han nå som han skriver på en ny fagbok om tysk utenrikspolitikk. Dette trodde han skulle være fort gjort, men så viste det seg at det var så forferdelig mange bøker om emnet og at mange av dem er skrevet med gotisk skrift - der punktum er mangelvare.

- Det er som å trekke tenner å lese det, flirer Toje og snakker om «det tyske problem».

Det består i at Tyskland er, og alltid har vært, mektigere enn alle andre stater i Europa, og at europeisk historie handler om hvordan Tyskland har søkt å få kontroll over det europeiske kjerneområdet.

- Nå er Tyskland i den situasjonen at landet har fått det som de kjempet og tapte to verdenskriger for: et tysk Europa. Samtidig er den rådende ideen at Tyskland skal «avskaffe seg selv og inngå i en alleuropeisk stuing» ved å være snille altruister som navigerer etter fellesinteresser framfor sine egne, sier Toje.

- Den tyske dominansen er det viktigste som har skjedd i europeisk politikk etter krigen, og mitt bidrag skal være å forklare hvilket tankegods det er som driver tysk utenrikspolitikk, sier Toje.

- EU hadde ikke vært mulig uten at Tyskland hadde tatt denne rollen, men Tysklands dominerende rolle gjorde at britene ikke lenger følte seg hjemme i EU, slår han fast, og spår at biter vil «riste løs» eller «falle av» i en nedskalering av EU, som Schengen-samarbeidet og felles utenriks-, forsvars- og asylpolitikk.

Marine Le Pen vinner

- Jeg var nesten helt sikker på at britene ville stemme for å forbli i EU, men trodde at Donald Trump hadde en rimelig sjanse. Og jeg tror at Marine Le Pen kommer til å vinne presidentvalget i Frankrike, spår han.

- Marine Le Pen er en formidabel politiker som evner å kommunisere komplekse spørsmål på en måte som den jevne velger forstår. Da jeg nylig spiste middag med fire franske professorer, sa alle at de ville stemt på henne om de ikke hadde vært professorer på franske eliteuniversitet. Hun har løsningene på vår tids store spørsmål, helt enkelt, sier Toje, og regner med at euroen vil ryke, men at Le Pen av hensyn til økonomien ikke vil ta landet ut av EU.

Toje er opptatt av det han kaller «krisen i Europa».

- Den består i at den liberalismen (med EUs fire friheter) som vi har vært vant til etter

krigen, er i oppløsning. Nå ryker det partisystemet som har vært stabilt siden andre verdenskrig med et stort «Ap» og et stort «Høyre» i alle landene. De er i fritt fall fordi det kommer nye partier. Og det som forener de nye partiene er at de driver identitetspolitikk, sier han.

Toje mener politikere som Le Pen fører regelrett klassekamp.

- Når vi skal være morsomme på julebord her på huset, sier vi: «Politikk er interesser som kler seg ut som idealer og prinsipper.» Og når vi skal se etter hvilke partier som i dag representerer de folkene vi før kalte «arbeiderklasse», er det den nye høyresiden. Det er slik velgerne ser ut til å oppfatte dem, ettersom de stemmer på dem, sier Toje, og kaller det antidemokratisk tankegods når liberalere sier at folk som stemmer på Brexit og Trump ikke vet sitt eget beste.

- Det er jo dette som er selve fundamentet for demokratiet, sier han.

Toje har selv smakt på både partipolitikk og stempling. Da han i 2006 flyttet hjem til Norge fra Cambridge, meldte han seg inn i Frp, besnæret av partiets vilje til å utfordre det etablerte i et samfunn han opplevde som forstokket og begrenset. Han likte spørsmålene partiet stilte, selv om han ikke syntes svarene alltid var like gode.

Frosset ut

- Jeg var dum og trodde Frp var helt «streit» som parti, og jeg forsto ikke hvilken sterk reaksjon jeg ville få da jeg meldte meg inn i partiet som det var opplest og vedtatt at bare idioter stemte på. Jeg forsto ikke hvor kontroversielt det var, sier han, og forteller om at han de seks årene han var medlem «ble møtt med urettferdighet og personangrep» fra folk som ikke var vant til at noen «som både kunne lese og skrive» sluttet seg til Frp.

Som åpen Frp-er opplevde Toje også å miste venner.

- Venner som ikke kunne omgås noen som innrømmet å stemme Frp, som anså seg for å være «gode mennesker», og at deres «godhet» ble forringet av å være med meg, sier han.

Til tross for dette forble Toje medlem inntil han måtte melde seg ut da han ble ansatt på Nobelinstituttet, ettersom ansatte der skal være nøytrale.

- Jeg er ikke skuddredd eller feig, slår han fast.

Det var nylig avgåtte Geir Lundestad som ansatte Toje på Nobelinstituttet, vel vitende om partitilhørigheten hans.

- Det var først og fremst fordi han har en god oversikt over internasjonale forskningstema som er interessante for oss. Han er uredd og ringer hvem som helst og inviterer dem hit. Han har mot og fryktløshet. Problemet er at han rent faglig kan spre seg vel tynt. Skal du bli virkelig god i noe, krever det betydelig konsentrasjon, sier Lundestad.

Han beskriver Toje som alltid positiv og sosial med vilje til å hjelpe andre.

- Men enkelte har innimellom forbauset seg over at han som forskningssjef har inntatt standpunkter som er såpass langt til høyre, og noen vil si i strid med det underliggende synspunktet til Nobelinstituttet. Og det er noe sant i det, sier den tidligere direktøren.

Til det svarer Toje:

- Det kan nok være. Jeg har ikke fått mye kjeft fra den kanten, bare beskjed om at vi ikke kan ha slagside, og at jeg ikke alltid skal gå etter de samme, og det gjør jeg ikke, smiler han.

- Hvem går du imot?

- Det er mer spørsmål om hva jeg går imot.

Jeg mener at vårt lodd ikke er å bygge paradis på jord, men å holde mørket på avstand. Noen av de aller største feilgrepene som er skjedd i moderne tid er båret fram av mennesker som anser seg for å være fremtidens fødselshjelpere, nazistene og kommunistene. Derfor er jeg skeptisk til dem som ønsker å fatte beslutninger på vegne av mennesker de ikke representerer og aller minst vil stå til ansvar for. Da sier jeg fra, sier Toje.

Overraskende fordomsfri

Liv Tørres, direktør på Nobels Fredssenter, ble mektig overrasket av Toje da hun begynte i jobben tidligere i år.

- Jeg hadde ventet at han ville være mye mer politisk farget og fordomsfull overfor sånne som meg på venstresiden. Men Asle er lyttende, fordomsfri og veldig analytisk i forhold til alle partier, sier hun.

- Asle er en av Norges beste på utenrikspolitikk og sikkerhetspolitisk tenkning og er faglig god på det han skriver. Han klarer å komme med nye perspektiver frie for fordommer, sier Tørres.

Selv kaller Toje seg verdikonservativ og «tørrlagt liberaler».

- Jeg tror ikke lenger på at markedet vil forløse alle motsetninger, sier han og beskriver seg som «rød» i sosiale spørsmål, liberal i økonomiske og konservativ i kulturelle og politiske.

- Vi har en plikt til å ta vare på dem som sliter. Vi har sett at frihandel fungerer, og jeg mener Norge er den norske nasjonens hjem, og at det er naturlig at innvandrere tilpasser seg norsk kultur, utdyper han.

Ramlet 180 meter

Det var interessen for hvordan samfunn er skrudd sammen som førte Toje til statsvitenskapen. Men først studerte han historie i Tromsø - fordi stedet har flotte fjell egnet til klatring. Det var inntil han i 1997 falt 180 meter rett ned, knuste flere knokler og ble fem centimeter kortere som følge av at det friske benet ble

tilpasset det ødelagte. Der sluttet idrettslysten, som nå begrenser seg til turer med kona og ungene fra eneboligen på Nordstrand i Oslo.

Det var en periode Toje ble offer for satire og karikatur. Den tiden er over. I boka «Jernburet» fra 2014 beskrev han det sammenbruddet som alle nå snakker om som følge av Brexit og Trumps seier.

- Det at jeg har vært skarp og kritisk mot meningsmotstandere har gitt meg troverdighet. I ettertid har utviklingen vist at mine perspektiver har vært riktige. Flere kolleger støtter meg nå i at det vi nå ser ikke primært er en økonomisk eller politisk krise, men en ideologisk krise, sier han.

Toje kom til Nobelinstituttet ikke gjennom fredsstudier, men gjennom studier av krig.

- Det er to sider av samme sak, og de av oss som har brukt mye tid på krig, blir ofte de mest kompromissløse fredsforsvarerne. Krig er veldig annerledes i virkeligheten enn på tv, mer ødeleggende, sjokkerende, traumatiserende og dødelig. En del nordmenn har et veldig romantisk og klinisk syn på krig og kaller det «operasjon» eller «intervensjon». Av og til skulle jeg ønske at folk som tenker slik, kunne opplevd krig på nært hold. Men krig er et helvete på jord, en dør som ikke må åpnes, slår Toje fast.