Grupper av afghanske flyktninger har samlet seg rundt et bål av brennende jernbanesviller. En kvelende røyk siver opp og legger seg som en tett tåke over hodene deres, fordi den ikke slipper ut av lagerbygningen de selv har omdannet til flyktningleir. Utenfor faller temperaturen til minus 12 også om dagen, og kulden presser seg inn gjennom knuste vinduer og store rulleporter som må holdes åpne bare for å lufte litt ut.

foto
Tak over hodet: Ved jernbanestasjonen i Beograd har Asif (med ryggen til) og en gruppe flyktninger funnet husly i en nedlagt bygning. Under frokosten denne iskalde morgenen, diskuterer de utsiktene for flukten videre.

Les flere utenrikssaker her.

Likevel river og stinker røyken, og de mange som hoster gjør det helt fra bunnen av lungene. Svillene er impregnerte for å holde ut flere tiår på jugoslaviske jernbaner, og har i løpet av levetiden blitt tilsølt med olje, bensin og andre kjemikalier som nå antennes i helseskadelige mengder. I mørket og osen langs veggene i hallene ligger mennesker og sover, rullet inn i tepper utlevert av nødhjelpsorganisasjoner. De grå lagerbygningene, ilden, mørket, røyken og ansiktene skjult av halstørklær, tepper og sot får det til å ligne en dommedagsscene i en film.

foto
I protest mod de lukkede grænser, og den desperate humanitære situation de befinder sig i, protestere migranter denne dag ved, at boykotte den daglige mad-udlevering. Flygtninge, primært fra Afghanistan, bor i efterladte bygninger bag togstationen i Beograd.

Optimister mot alle odds

Stemningen er imidlertid en annen. Selv om mulighetene deres for å nå Europa er små, og sjansene for asyl enda mindre, og selv om det har gått opp for mange her at de ikke er velkommen i EU-land, er mange fulle av tro på at de skal lykkes med å nå frem. De smiler og hilser, og noen holder humøret oppe ved å bruke plastbøttene som tromme mens de synger som om de var på leirskole. Andre sitter på gulvet og stirrer konsentrert på telefonene sine eller forteller ivrig om situasjonen og drømmene sine.

- Jeg venter på at grensen åpner, sier 17 år gamle Asif, som kommer fra en landsby utenfor Afghanistans hovedstad Kabul.

Han dukker opp i mørket foran en av lagerhallene og viser seg å være noe for seg selv.

foto
Vinterflukt: I flere uker har flyktningene vært strandet i Boegrad, der de holder varmen som best de kan i forlatte bygninger ved togsporene bak jernbanestasjonen i Beograd.

Han har fulgt flyktningstrømmen fra Sør-Asia og Midtøsten via Tyrkia til Europa, og er nå strandet i Serbia. I motsetning til tusenvis av andre flyktninger som oppholder seg i Serbia, holder han seg inntil videre langt unna grensene til EU-landene Ungarn og Kroatia. Mer enn 75 000 mennesker er strandet på

Balkan og i Hellas som følge av de stengte grensene, opplyser FN.

- Jeg er redd for å reise dit. Jeg venter på at de åpner grensen igjen, sier han.

Asif viser vei til et forlatt lagerkontor han har vært heldig nok til å finne. Det ligger for seg selv og har både en vedovn og plass til fem sovende flyktninger hver natt. På gulvet har de lagt grå tepper og satt et oransje stearinlys. Støvlene setter man utenfor døren, og det blir nesten hjemlig.

Hver natt prøver flyktninger og migranter enten å klippe hull i gjerdet til Ungarn eller snike seg inn i Kroatia. Noen få lykkes med å krysse grensene og bli i EU, men de andre kommer tilbake til Beograd med frostskader, slagmerker og brukne armer og bein etter mishandlingen de har fått av grensevaktene.

foto
Politikens fotograf Mads Nissen har i en periode levet sammen med de flygtninge fra Mellemøsten og Afrika, som ikke længere banker på de danske grænser, men som lever oversete og glemte og under kummerlige kår på Balkan

Taliban kommer hver natt

Asif har flyktet over land fra Taliban-bevegelsen, som ble mistenksomme over de gode engelskkunnskapene hans. En eller annen fortalte dem at Asif skulle ha jobbet for de amerikanske styrkene, og slike blir straffet av bevegelsen.

- De kommer fortsatt om natten og spør etter meg. Alltid om natten, klokken ett eller to banker de på døren. Hvis ikke faren min lukker opp slår de inn døren. De vil vite hvor jeg er. Faren min sier han ikke vet det. Hvis han sier at jeg har flyktet, så tar de ham i stedet, forteller Asif.

Etter han flyktet drepte Taliban bestevennen og fetteren hans, som nektet å gi dem opplysninger om hvor han befinner seg.

Han er en spinkel gutt med vennlige øyne og vil helst bruke livet sitt til å bli ingeniør. Det var derfor han lærte seg engelsk.

- For tre år siden kom utenlandske soldater og hjelpearbeidere til landsbyen min. De snakket engelsk, og jeg liker det språket veldig godt. Så jeg dro til Pakistan, til Peshawar, for å lære det. Der er utdanningen bedre enn i Afghanistan, sier han.

Da han vendte tilbake med sin gode engelsk kom Taliban etter ham, og bekjente advarte ham både mot å dra til andre byer i Afghanistan og tilbake til Pakistan. For Taliban-bevegelsen er overalt, og han mener de kan finne ham hvor som helst.

- Vi vil bare leve i sikkerhet. Ingen forlater landet sitt med mindre de er tvunget til det, sier han.

Verken Iran eller Tyrkia gir asyl til afghanere, så en skolelærer som kjente ham som en enestående elev tilbød seg å betale smuglerregningene for en tur til Europa.

- Faren min har ingen penger. Han hadde en vogn han solgte grønnsaker fra, men nå er han syk og kan ikke jobbe, sier Asif.

Det er farens hjerte det er noe galt med, og derfor forteller ikke Asif ham hele historien om hvordan han har det i Beograd. Faren får bare vite at Asif har det bra og venter på at grensen åpner.

- Tror du den åpner? spør han, plutselig i tvil om holdbarheten av sin egen plan.

Nei. Vet du hvorfor den er lukket?

- Det er noe med at flyktninger som har kommet inn før oss har begått forbrytelser. Men alle flyktninger er ikke slemme. Mennesker er like forskjellige som fingrene på hånden min, argumenterer han og holder hånden frem foran stearinlyset.

Vi vil ha åpne grenser

Asif kjenner ikke det fulle omfanget av Europas generelle misnøye med å motta flere flyktninger og de mange bekymringene for økonomi, velferd og sikkerhet som ligger bak. Likevel vet han godt at for hver afghaner som lykkes med å komme seg til Europa, vil det være ti nye i Afghanistan som får lyst til å prøve. To av vennene hans fra hallene i Beograd har reist til Wien og har ringt og fortalt om fine forhold der. Det har skjerpet hans egen motivasjon.

Hans egen situasjon er imidlertid alt annet enn enkel, så når han snakker med venner i hjemlandet sier han at de ikke skal reise til Europa. Ikke, med mindre de personlig er i fare.

- Hvis noen truer dem, så bør de dra, men ellers ikke, sier han.

Han modererer også kravet om de åpne grensene noe, for han forstår at det ikke er plass til alle.

- Kan de ikke bare åpne grensene for oss som sitter her, og så lukke grensene i Iran, spør han.

Tankene hans fortsetter å kretse rundt mulighetene i EU og hvordan han kan få asyl. Noen irske journalister har sagt at Belgia er et bra sted, og han vil vite om det stemmer. Han vil også vite om han får lov til å presentere saken sin muntlig for en asylmyndighet.

Han har fortellingen sin om Talibans nattlige besøk til å styrke den, om truslene mot ham og hans far, som er klar til å bekrefte alt over telefon. Han har også et bilde av den drepte fetteren. Når han én dag får krysset grensen, om det noen gang skjer, håper han at det skal være nok.