Han har alltid visst at han skulle overta gården Segard Syrstad i Meldal, John Tore. Og helt siden han og Monica ble foreldre som 19-åringer, har han også visst hvem han skulle dele gården med. Det var bare et spørsmål om når det ble deres tur til å ta over hovedhuset. Når det kunne passe å gå løs på den store jobben: å oppgradere ei lån som ble bygd på 1800-tallet og pusset opp på 1960-tallet.

Segard Syrstad på Syrstadbakkene er en av de eldste gårdene i Meldal. Monica og John Tore Syrstad har brukt tre år på innvendig oppussing av hovedlåna. Nå står fasaden for tur.

LES OGSÅ: Da Liv Mari Elverum skulle bygge nytt hus, brukte hun gammel oppskrift og bygde ei lita trønderlån.

– Besteforeldrene mine levde jo godt med låna slik den var, men sett med dagens øyne var det både gammeldags og tungvint, forteller John Tore. Én ting var at huset var dårlig isolert og hadde en lite hensiktsmessig planløsning. Nesten like prekært var det at stilen var veldig langt unna det Monica trives med. Men det er ikke bare-bare å hive ut arvegods i form av malerier, golvklokker og gamle praktmøbler som utskårne og rosemalte skap. Dette er slekta til John Tore sine ting, og de hører sammen med gården.

Detalj fra taket i "nystuggu".

Løsningen ble å samle alt inne på ett rom, den gamle finstua. Nystuggu, som den misvisende nok heter. Har et rom først fått et navn, så skifter man ikke det sånn uten videre. Og en gang var jo dette husets nyeste og fineste stue. Praktfullt dekormalt på både vegger og tak, som en aldri så liten ballsal her oppe i Syrstadbakkene.

Alle de gamle praktmøblene er samlet i rommet som paradoksalt nok heter «nystuggu». Her er vegger og tak dekormalt, og det er en selvfølge at rommet må bevares, selv om det har en helt annen stil enn det Monica liker.

Bruksgjenstandenes æra

– Og litt overmøblert, ler Monica. Men sånn måtte det bli, når alle klenodier skulle ivaretas, samtidig som hun ikke var interessert i å ha mørke, malte møbler i den nyoppussede delen av huset. Her må vi stanse litt, og filosofere en smule over skiftende tider og endret smak. For det er jo ikke det at Monica ikke liker gamle ting. Hun har funnet en hel masse i kjelleren og på stabburet som hun har tatt med inn i det nye interiøret sitt. Men det interessante, som tidligere gardkjerringer på Segarden sikkert ville syntes var ubegripelig, er at det nå er bruksgjenstandene som har fått plassen som dekor. Det store, grønnmalte, utskårne hjørneskapet som nok var familiens stolthet en gang i tiden, det er satt bort. I dets sted, som pynt og pryd, finner vi ting som ei gammel brødkiste, en termos, gamle kofferter og margarinkasser.

Monica har plukket litt her og litt der for å sette sammen den helheten hun vil ha i interiøret. Døra fant hun i kjelleren, og plasserte den i selskap med diverse andre funn.

Kornstaur tjener både som gardinstang og klesoppheng, og sinkbaljer som det sikkert er vasket klær i en gang har fått komme inn på stua, riktignok ikke som pynt, men som vedkurv. Et gammelt dørblad som Monica hektet av hengslene i kjelleren, står lent inntil veggen på stua, og har fått selskap av tomme bilderammer og en gammel dåpskjole.

Hun liker det lyse. Det sjarmerende slitte. Det som en gang har hatt et annet bruksområde, og først blir til interiørdetaljer når hun definerer dem som det.

Brent spisestue og skuret tømmervegg

I det store og hele er det Monica som bestemmer over interiøret. Men spisestua, den er John Tores prosjekt. Han står bak både idé og utførelse til de røffe møblene.

John Tore har designet og bygd spisestuemøblene som binder sammen kjøkkenareal og stue. Det mest tidkrevende var etterbehandlingen med brenning og børsting. For øvrig er det kona Monica som står for interiørvalgene.

– Jeg har prøvd å få til moderne design i gammel utførelse, forteller han, og legger til at han synes det er artig å ha unike ting som er selvlaget. Overflatene er brent med en butanløsning på 1900 grader og deretter børstet med stålbørste.

– Selve byggingen tok ikke så lang tid. Det er etterarbeidet med overflata som er arbeidskrevende, forteller han. Allikevel må det ha gitt mersmak, for det har også blitt et salongbord i samme design – og alt omtales som prototyper.

Spisestuebordet forbinder kjøkken og stue. Det var et av de store, overordnende grepene de tok under oppussingen, å endre romløsningen i denne enden av huset. De slo sammen to små kammers og laget nytt kjøkken, samtidig som de åpnet deler av veggen mot stua.

– Først tenkte vi å åpne helt, men så dukket denne fine tømmeveggen opp, forteller Monica, og da ble det plutselig en enkel avgjørelse å ikke rive hele veggen. Nedvasking var ingen spøk, og da pappen forsvant luktet det friskt av saueskit, men til slutt ble den både ren og vakker.

LES OGSÅ: Gunnhild Midtlyng på Lundamo ønsker seg nytt kjøkken i trønderlåna

Skjeve vegger

Alle som har renovert gamle hus, vet at rette vinkler er et ideal som kan skape trøbbel.

– Vi har vegger her som er 15 – 20 cm skjeve, forteller John Tore. Det første jeg gjorde da vi startet oppussingen, var å kaste vateren.

Kjøkkenet og stua er et hederlig unntak. Der ble det innleid snekkerhjelp som kunne bygge nye rom inne i huset, med oppretting og etterisolering. Når veggene er blitt opp mot en halvmeter tykke, er det ikke fordi de har så mye isolasjon, men fordi dette var nødvendig hvis de skulle bli loddrette.

Monica og John Tore Syrstad på den overbygde uteplassen.

– Det ville tatt en evighet dersom vi skulle holdt på med disse rommene selv. Og det var uaktuelt å bo på byggeplass så lenge, slår Monica fast. De har jobbet i tre år med arbeidet innendørs nå, og nærmer seg slutten.

– Badet gjenstår. Jeg har sagt at det skal bli ferdig til jul, men ikke hvilken jul, humrer John Tore. I mellomtiden gjør han unna andre små og store prosjekt. Overbygd uteplass med gjenbruk av gamle vinduer, for eksempel.

Hvitt og moderne

Under to lag gulvbelegg og et lag helsparkel, dukket det gamle gulvet opp på loftsgangen. Monica falt for fargen og patinaen, og fikk gjennomslag for å beholde det slik.

En gang på sekstitallet ble det malte gulvet i andre etasje helsparklet og belagt med vinyl. Nå er det skrapet, og har fått en slitt overflate som Monica liker veldig godt. Sammen med en benk hun fant i garasjen, skaper gulvet akkurat det uttrykket hun ønsker seg. Det høres kanskje ut som det er gamle saker og gjenbruk over hele fjøla, men hoveduttrykket i dette hjemmet er faktisk moderne. De gamle detaljene er spredt over et så stort område at de tjener som krydder, ikke som hovedråvare.

– Jeg liker å ha det enkelt, lyst og med rene flater, sier Monica. Da de overtok huset var det malt i mørke farger, med mye grønt og rødt. Hun synes det var deilig å få alt hvitt. Mindre farger og mye kjøkkenbenk, det var to av hovedønskene. Med ni meter benkeplate på det hvite kjøkkenet får en si at de ble innfridd.

Opprinnelig var kjøkkeninnredningen i en krok av dagligstua. Monica og John Tore «ofret» to kammers for å få et eget romslig kjøkken. Plass er ikke mangelvare på Syrstad, og Monica fikk oppfylt ønsket om mye benkeplass.

Men nå er jo farger blitt trendy igjen?

– Jaa… Monica drar litt på det. – Jeg har faktisk snakket frampå til John Tore om at jeg kunne tenke meg å male den ene kjøkkenveggen i en blågrønn farge. Men det må nok modnes litt, sier hun og kikker lurt bort på maken.