Tilsammens

Det er lørdag. Lyset, latteren som fyller stua til familien Kvidal. Men det kunne vært annerledes.

For et par dager siden ble hun oppringt fra sykehuset, på vei hjem fra byen hadde eldstesønnen Emil balansert lykkelig på kanten av en fontene da en ruset person kom bort og slo kjæresten hans i ansiktet.

Emil gikk mellom.

Ble slått ned.

Ble fraktet til sykehuset. Ble undersøkt. Ble operert for brudd på kraniet.

Hun tar med seg kaffekanna ut til platten med jacuzzien, til hagen med trampolina og den lille borgen, til utesofaen med utsikt til Lerkendal hvor en ny match er i emning.

- Alt går ikke på skinner i helsevesenet, men det meste går på skinner. Og du får den samme hjelpa om du er Jørgen Hattemaker eller kong Salamo. Men dette velferdssystemet kom ikke av seg sjøl, og det fortsetter ikke av seg sjøl heller. Det må forsvares!

Mørk T-skjorte. Mørke jeans. Hun går barbeint over platten. Hun bærer et par Tom Ford-solbriller og ute i gården står en nokså ny Mercedes.

- Hvem er du?

- Det er vel ikke noe jeg går og tenker på, men jeg er vel ei helt vanlig dame.

Camping. Og det lille ordet

Merete Kvidal leder arbeidet med å samle NTNU nær Gløshaugen. For tiden landets største statlige byggeprosjekt, over 130 000 kvadratmeter skal erstattes når humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag flyttes fra Dragvoll og flere andre steder i byen. Prosjektet er foreløpig beregnet til ti milliarder kroner.

Selv vokste hun opp i Trompetveien på Vikhammeråsen hvor foreldrene bygde et husbankhus med utleiedel i sokkelen. Moren Mary, som var lærer og rektor, ble statsråd og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. Faren Otto var lokfører, og varaordfører i Malvik.

Men det er ikke partitilhørigheten hun først og fremst husker, sier hun, men tryggheten med familien. Alle ungene i gata. Fellesskapet. Dugnadene. Besteforeldrene som bodde i nærheten og var en del av denne tryggheten.

Familien Kvidal med de fire ungene, seks år mellom den yngste og den eldste, på campingturer med bobla. Det var fire tonn på taket og ingen vei tilbake, og et seksten kvadratmeter stort hustelt med tre rom og kjøkken, og med rutete gardiner.

- Det høres kanskje skrytende ut, men foreldrene mine er så ordentlige, det er ikke noe juks med dem, ikke noe fanteri, de er så gjennomført rettskafne.

På 1. mai dro hele familien til Hommelvik, og 1. mai i Hommelvik er spesielt med barnetog og barneforestilling, sier hun.

- Det var et verdisignal, en inkludering i noe andre kanskje vil kalle for et voksenliv. Men for meg var dette en dannelse, en tradisjon jeg førte videre til mine egne barn. De kan mene hva de vil, men det er en slags bevissthet om et samfunnsliv. Og når de synger, «dette lille vakre ordet solidaritet»…

- Da blir du rørt?

- Ja, med familie og venner er jo ikke solidaritet vanskelig, det er jo kjærlighet, men hva er du villig til å fire på for at andre skal få det bedre?

- Ja?

- Jeg vet ikke, men når jeg ser hva jeg betaler i skatt, tenker jeg ofte, betaler jeg ikke mer enn dette!

- Du kan alle arbeidersangene, ifølge din tidligere kjæreste, Terje Roll Danielsen.

- Haha, ja, mulig det.

- Forresten litt merkelig at du med din klassebevissthet ble sammen med kapitalisten Terje Roll Danielsen, som var en av byens rikeste?

- Jeg ble ikke sammen med kapitalisten, jeg ble sammen med mennesket Terje. Og, som pappa sa: «Du er sosialdemokrat du også, Terje, du vet det bare ikke.»

Alle som står bak

Kvidal ble sammen med Roll Danielsen da han var på toppen og fikk jobben med å rydde opp i hans restaurantkjede Proviantgruppen da han var på vei ned.

Hun hadde ikke greie på restauranter, sier hun, men hun var bra på logistikk, på å skape orden. Men da finansimperiet til Roll Danielsen endte i landsdelens største konkurs, ble mange i Proviantgruppen rammet.

- Vi gjør alle så godt vi kan, sier vi, men det er kanskje en floskel. Jeg kunne sikkert gjort ting annerledes, bedre, og det verste var jo alle de flotte folka som ble rammet av dette.

Hun skulle nevnt dem alle, sier hun, alle de som gjør en jobb for at vi skal ha det bra når vi er ute og spiser.

- Dette er mennesker som vil at du skal ha en fin kveld, ikke på grunn av mulig tips, men fordi de er genuint interessert i jobben sin.

Sånn er det på alle arbeidsplasser, sier hun, selv om media har en tendens til å glemme dem. Og i stedet fokusere på lederne.

Noen av de viktigste holdningene som leder, har hun også med seg hjemmefra.

- Det er lov å prøve seg, sier noen. Men, nei, det er ikke det! Hvis du er usikker på om det du gjør er riktig, så er det antagelig ikke riktig. Du skriver ikke at du bor et annet sted enn du gjør bare for å få borteboerstipend. Du gjør ikke det! Ikke sant, Emil?

Å farsken!

Emil, sønnen, som ble utsatt for blind vold, har satt seg ved siden av moren. Med solbriller etter operasjonen.

- Nei, smiler han, - og er det noe vi har fått med oss, så er det at alt er bygd på tillit.

- Men det blir jo ikke alltid som du har tenkt, ler hun, noen ganger sitter du igjen og tenker: «Å farsken!»

- Hva er dine største «å farsken»?

- Samlivsbruddene er jo livets store «å farsken», fordi noe som vi tenkte skulle bli så bra, ble noe annet.

- Du har tre ekteskap som endte med barn, du har trua på ekteskapet?

- Jeg har ikke tre ekteskap, jeg har to, men det er riktig at jeg har barn med tre forskjellige menn. Noen klarer ikke å skjule sin forbauselse over akkurat dét, men her hjemme er ikke det noe tema, her er det ingen halve søsken, vi er kun hele mennesker.

- Men du har trua på ekteskapet?

- Jeg har trua på forpliktelse, og først og fremst overfor meg selv, både på denne biten og andre deler av livet. Du må tørre å forplikte deg fordi da blir kraften enda større, rett og slett. Jeg tror på det å gå «all in!»

- Modig?

- Vel, det er en risiko, nederlaget blir jo mye større hvis det ikke går. Men første skritt for at det ikke skal gå bra, er å sikre deg på alle bauger og kanter. Sorg og savn er kjærlighetens pris, du kan ikke forsikre deg mot det.

- Vil du gifte deg igjen?

- Haha, kanskje. Men da må han fri, da.

- Nå virker du nesten litt rørt igjen. Henger den der lettrørtheten sammen med å være glad i å betale skatt?

- Haha, nei, men det henger sammen med å være et følelsesmenneske. At man har sterke følelser.

Så kommer enda en tekstmelding. Hun smiler. Skriver. Smiler. Humrer litt. Skriver.

Det går ikke an å snakke med henne når hun er sånn, ler Emil. Og det er greit, sier han, det er fint å se at moren har det bra.

Hun sier de har vært sammen en stund. Ikke år, ikke uker. Men noen måneder. Hun snakker om å kunne snakke om alt, å starte uten filter, som i den boken «Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede».

- Er det mulig?

- Det handler om å tørre å si de tingene du tror er dumme, følelser som tradisjonelt blir sett på som svake. Men det er vanskelig å være åpen etter hvert, hvis du ikke er åpen fra starten. Hva tror du, Emil?

Emil: - Du må være akkurat som du er. I et forhold også. Du kan ikke være noen andre enn du er, da blir livet tungt.

- Er dere så åpne med hverandre?

- Å si hva du mener er en del av verdisettet, vi jatter ikke med, for å si det sånn. Hva er det vi bruker å si, Emil? «Handling er beste medisin mot fortvilelse!» Vi har alltid vært fortrolige her hjemme, det er kanskje det viktigste vi har sammen, men jeg trenger ikke å vite alt om ungene. Jeg ser for eksempel ikke «Skam», det får ungene ha for seg selv.

- Hva ser du på, da?

- Nyheter, dokumentarer, naturprogram, ganske kjedelige greier. Og så hører jeg på «Politisk kvarter» og ser radioprogrammet «Dagsnytt 18» på tv sammen med ungene, da ser vi kroppsspråket og ansiktsuttrykket til de som ikke husker at de er på tv, og det er jo helt fantastisk! Men vi rives jo med, og ofte begynner vi å diskutere i sofaen.

Over til sport

Idrett har alltid vært et viktig sosialt møtested for Kvidal, som spilte topphåndball for Freidig og Selbu. Keeper.

- Folk du jobber sammen med sier du er en utpreget lagspiller?

- Under det første intervjuet til denne jobben fikk jeg utdelt en bunke kort med forskjellige egenskaper, og jeg skulle velge kortene som betegnet meg som person. Til slutt satt jeg igjen med to kort, «besluttsom» og «lagspiller», og så skulle jeg velge ett av dem. Det var jo catch 22!

- Det ble galt uansett.

- Hvis du bare er lagspiller og venter på konsensus, sitter du jo der og venter på at alle skal være enige om alt, overalt. Jeg ble sittende igjen med kortet «besluttsom».

- Du spiller fortsatt håndball?

- Jeg spilte to kamper i vinter med bedriftslaget Marias Kjøkken. Vi vant 1. divisjon, og det var artig å spille igjen fordi jeg var tilbake etter å ha gått skadet i halvannet år. Den ene lårmuskelen røyk under veteran-NM.

Emil: - Vi har jo et lite konkurransegen i familien som må vedlikeholdes.

Merete: - Hva? Har vi det?

Emil: - Ja, det er helt sykt, det verste vi vet er å tape.

Merete: - Vel, vi taper ikke med vilje i spill og sånn, for ungenes del.

Emil: - Uansett hva det er, så skal du ikke tape. Å tape utgår.

Merete: - Er det sånn, altså?

Emil: - Det er sånn, ja. Du skal vinne helt til det ikke er mulig å vinne lenger. I alle fall i idrett og spill. Men i den ordentlige verden er det jo noen andre hensyn å ta, for fellesskapets skyld.

Merete: - Men vi gjør vårt beste der også, du stikker ikke av fra kjøkkenet hvis det ikke er vasket, selv om alle de andre har dratt?

Emil: - Nei, vi gjør ikke det.

Merete: - Nei, det var jo derfor du fikk deg en på trynet også, sjøl om det var opplagt at du måtte stoppe det som skjedde den kvelden.

Så sjekker Merete øyet til Emil og sier han bør gå inn i skyggen.

- Jeg husker det var en som sa til meg: «Det er lett for deg å si, du som er så sterk.» Og da tenkte jeg, er det egentlig så mye lettere å være sterk? Og hva er sterk?

- Hva tror du?

- Jeg vet ikke, men kunsten er at vi alle har roller og ansvar som passer oss, og at alle kan føle seg som en del av det store.

Kunsten å samle

Nå skal Merete Kvidal bruke sine strategiske evner, og sin politiske kløkt, til å legge det puslespillet som kalles campus. Kommunen vil frede Høgskoleparken, og flere forskere har signalisert at de heller jobber hjemmefra enn å ta plass i åpne kontorlandskap.

- Vi bygger ikke i parken hvis byen ikke ønsker det. Og vår intensjon er jo å lage de beste rammene for virksomheten, både for studenter, forskere og andre ansatte.

- Er forskere vanskelige å ha med å gjøre?

- Nei, de er supersmarte folk som kan mye, men selvsagt er de redde for at de ikke får optimale rammer for sin virksomhet og vil være med i arbeidet, det skulle bare mangle. Uansett hva jeg driver med ved NTNU, så er det folk rundt meg som kan ting mye, mye bedre enn meg. Min oppgave er å lytte til dem for at vi skal få dette til på best mulig måte.

- Det er et svært prosjekt, ligger du våken om natta?

- Nei, men det er litt som å stå i mål foran legenden Anja Andersen på straffe. Du vet egentlig ikke hva som kommer. Å være keeper er en ganske ensom sak, men du har sett timesvis med videoer av motstanderen og memorert hvor du tror skuddene kommer. Da jeg spilte, så jeg for meg bare vellykkede redninger. «Hun der skyter sånn, puff, redning. Hun der skyter sånn, puff, redning.» Nå er det mer sånn: «Hvilken gruppe er det jeg står foran nå, hvordan kan jeg trygge dem?» Men jeg kan ikke svare på alt, så langt har vi ikke kommet, og når jeg sier jeg ikke har svar, så har jeg ikke svar. Jeg driver ikke og lurer.

Sier hun.

Og gjentar at Emil bør hvile, det er tross alt ikke lenge siden han ble operert.

- Men før du går, hvordan er hun som mor?

Emil: - Streng og bestemt.

Merete: - Haha, gå inn nå!

Emil: - Hun setter krav til at du skal fullføre ting på en skikkelig måte.

Merete: - Ikke snill?

Emil: - Jo, du er snill også. Men hvis du ikke gjør ditt beste, er det ikke synd på deg hvis du ikke får gode resultater.

Merete: - Det er ingen medfølelse å få, mener du?

Emil: - Hvis du ikke har gjort ditt beste, nei. Men de gode verdiene er der. Mamma fikk dem av mormor og morfar, og vi har fått dem av mamma. Hele slekta har jo disse verdiene, på en måte.

Så går Emil inn.

Etter å ha sagt at moren også liker å ligge på sofaen hvor hun ser drama på Netflix som stemmer litt med virkeligheten. Som «The Crown», «Designated Survivor» eller «Marco Polo».

Så går Merete etter ham og inn til de to andre ungene. Spør om de er sultne. Så unnskylder hun rotet, selv om det ser ryddig ut. Familien Kvidal har ikke vaskehjelp, hun synes de bør være i stand til å vaske etter seg sjøl. Dessuten må vi tåle at det ikke er perfekt, sier hun, det er et hus i drift. Men noen ganger er hun helt alene, da kan hun slå av alle lydene, lage mat og bare se ut av de store vinduene. Mot Gløshaugen. Menneskene som beveger seg. Trafikken.

- Eller jeg kan bruke ei hel helg hvor jeg hører på Van Morrison, Dylan, Clapton, noe blues, eller spillelista til Emil. Og da hender det jeg blir så revet med at jeg danser. Senest i går danset jeg til Marcus & Martinus med de to yngste ungene fordi det er artig, og fordi det tross alt gikk bra med Emil.

Er det ikke det eneste vi som foreldre vil, sier hun, at ungene våre skal være trygge, få en fast jobb, føle seg nyttige, se seg selv i en større sammenheng og kjenne at de blir behandlet skikkelig. Og, har vi ikke alle et ansvar for akkurat dét?

Så kommer bruset fra Lerkendal og «Et bilde tå'n Ivers».

Dette vi-et.

Da kan hun kjenne klumpen i halsen, sier hun. Og snart kommer Hans, «dette miraklet av en mann». Hans med sine tre barn. Og da skal alle spille kubb.

Sammen.