Stopp. Tenk. Handle.

Stopp. Tenk. Handle.

Regel nummer én i dykking går på repeat i hodet.

- Jeg husker bare at jeg var veldig, veldig redd, og at jeg jobbet for å holde panikken i sjakk, sier Tanja Holmen.

Et direkte blikk. Hundre prosent til stede.

Vi har bedt den ferske reiselivsdirektøren vise oss sitt Trondheim, byen hun kom til for å studere for tjueto år siden. Hun er Café Dalí-gründeren som ble Norges første kvinnelige kamskjelldykker. Senere skulle hun dukke opp i ulike jobber rundt om i byen, bli kjent for et bunadsslips fra familiebedriften Sptzbrgn og lede Fretex i Midt-Norge.

På havbunnen utenfor Frøya, dagen for 17 år siden: Hun er lenket fast til bunnen, av det tunge kamskjellnettet hun har viklet seg inn i tauverket til. Hun, som hadde løpt for livet på barneskolen, revet seg løs fra en overfallsmann i Venezuela og hadde over 1000 dykk bak seg, kjemper nå for livet. Tauverket hun sitter fast i, hindrer henne i å svømme til overflaten.

Lufta i dykkeflaska minker.

Så begynner hun å supe saltvann.

«Monsterhallen»

- Schvært! Det blir bra.

Hun stopper opp utenfor Ilen kirke og nikker over elva i retning Trondheim Spektrum, som har strukket seg bortover og oppover. I lettskyet vær har vi gått fra hennes nye kontor i Nordre gate, forbi Dronningens gate 84, der hun og resten av kollektivet drakk øl på takterrassen og løste verdensproblemer i sin tid. Vi har tråkket opp barndommens løyper i retning Ila.

Ilevollen 1970: Tanja og mormor på balkongen på Ilevollen. Foto: Privat
Nært forhold: Tanja og mormor Sigrid i 2003. Foto: Privat
Barndommensminner: «Den hemmelige hagen» på Skansen.

Forbi «den hemmelige hagen», parken bak Skansen stasjon, der mormoren lå på gresset og leste bok mens lille Tanja løp rundt. Lukten av barndom har slått imot henne jo nærmere vi har kommet Ilevollen og besteforeldrenes gamle leilighet over Joker-butikken på hjørnet: blomsterduften av mormor, lukten av nykvernet Kjeldsberg kaffe – og støv. Trikkelyd og måkeskrik. Vi har ruslet forbi det hun husker som «den store skogen» midt i byen: Ilaparken.

Nå står hun her foran Ilen kirke. Rett i ryggen, med det karakteristiske sorte håret og den rette panneluggen. Skuer mot et av byens mest omdiskuterte byggeprosjekt.

- Hva synes du om «monsterhallen»?

- Ikke kall det monsterhallen, kommer det kjapt.

- Hva kaller du det?

Hun tenker seg kort om.

- Vet du hva, nå er vi der. Det blir en storstue. Ikke bare for næringslivet, men også for kulturen.

Noen dager etter intervjuet, kommer det frem at byggeprosjektet har gått på en millionsmell og at ansatte sies opp. Tanja Holmen rykket inn i styret til Trondheim Spektrum da hun ble reiselivsdirektør i mai. Hun har ikke mulighet til å kommentere saken etter det ekstraordinære styremøtet tirsdag.

Men denne dagen er turistsjefen i siget. Etter at hun fikk jobben har hun sett byen med nye briller. Byen hun selv var med på å forme, da hun, åtte medstudenter og en arkitektprofessor satset alt og åpnet utestedet Café Dalí. Ideen ble født da studentgjengen drakk øl på 3B og filosoferte om et kafé- og kulturhus for unge voksne med kontinentalt preg. Vi snakker tidlig nittitall. Etter å ha tatt noen fag ved AVH (dagens NTNU Dragvoll), reiste hun til Oslo for å studere spansk og ta embetsstudiet i spesialpedagogikk.

Som barn hadde hun tidvis vært med moren, en av landets første spesialpedagoger, på jobb i døgninstitusjonen der hun jobbet med barn med lærevansker og adferdsproblemer. Hun så hvor viktig jobben var. Men etter fullført studium, med spesialisering innen psykososiale vansker, fant hun ut at yrket ikke lå for henne.

- Jeg bare kjente at dette klarer jeg ikke. Jeg kan nok være ganske tøff som type, men blir veldig med meg. Følsom, sier hun og smiler.

Hun er rak i ryggen, holder et bra tempo bortover gata.

- Det er mange som ikke tror det, sjø.

Dalí-eventyret. Og konkursen

Da Café Dalí åpnet dørene i desember 1995, var Tanja på plass som «food and beverage»-ansvarlig, før hun seks måneder senere rykket opp som daglig leder.

- Det var sju grader og regn da jeg kom tilbake til Trondheim. Jeg kom rett fra en fest på Røros. Det er den eneste gangen jeg tenkte: Var det her så lurt?

At mormoren, som hun var nært knyttet til også bodde i byen, gjorde valget om å flytte enkelt den gangen.

Gatefestival: Ildsjelene bak festivalen i Brattørgata, som serverte band som Dipsomaniacs, Helter Skelter og Black Debbath, samt salsadans og teater. Her med Eva Graf-Andersen, Mats Stenslet, Charlotte de-Stael og Haakon Forren. Gandlaf Adelbrant sitter bak skjortene. Foto: Lisbeth Jære
Trondheims trendy utested: 32 år og i sin andre periode som daglig leder på Café Dalí, som ifølge Adresseavisen ble skapt med «tjue tomme hender, et godt konsept og en laber forretningsidé». Foto: Richard Sagen

Trondheim Spektrum ligger bak oss, vi svinger innom Vitenskapsmuseet der hun og morfaren tilbrakte utallige timer med å kikke på den gigantiske blekkspruten i taket, elgen og hvalen. Vi går videre, med kurs mot Brattørgata, hvor Dalí-gjengen fløy inn hotte DJ-er fra London som de kjørte rundt i en blå Volvo innredet som «en indisk bule». Noe honorar var det ikke snakk om, men kost, losji og opplevelsesturer der bleke, britiske DJ-kropper fikk oppleve byen og ta båten ut til Munkholmen, var betaling nok. Det var kafé om dagen og nattklubb om kvelden, elektronikamusikk og suppeteater.

Hjemmelagde matretter og kaker, økologiske råvarer og espressobaserte kaffedrikker. Dalí var idealisme og jobb, utallige dugnadstimer og store visjoner. Sommeren 1999 ble det nok.

- Da var jeg ferdig med Café Dalí, sier hun, med trykk på ferdig.

- Hva skjedde?

- Jeg var forferdelig sliten. Vi hadde kjøpt en ekstra etasje, og gikk på en kjempesmell på byggeprosjektet. Vi var flere kokker inne i bildet. I halvannet år jobbet vi døgnet rundt. Plutselig var alle medeierne og vennene mine i Oslo mens jeg drev her som daglig leder. Det var en knalltøff periode.

- Hvordan da?

- Jeg ble jo forbundet med Dalí. Hvis Dalí gikk konkurs og ikke klarte forpliktelsene sine, så var det jeg som ikke gjorde det. Jeg tok det veldig personlig.

Hun husker fortsatt følelsen av at pengene ikke strakk til, samtidig som de var avhengig av nye varer fra leverandørene.

- Den tæret på. Samtidig har jeg en sterk mage for sånne ting. Jeg er ganske pragmatisk.

Noen ansatte gikk for halv lønn, selv gikk hun en periode uten lønn. Hun fortsatte i styret, men valgte seg en helt annen kurs:

Tanja stakk til sjøs.

Kamskjelldykkeren

I to år drev hun fiskebåt og jobbet som yrkesdykker utenfor Frøya. Knallhardt fysisk arbeid. I møter med Arbeidstilsynet den gangen ivret hun og flere for å tilpasse dykkerforskriftene bedre til fangstdykking. Adresseavisen skrev for to år siden om fire kamskjelldykkere som omkom på jobb utenfor Trøndelagskysten. Tanja kjente én av dem. Selv opplevde hun ingen farlige episoder de to årene hun dykket aktivt.

Yrkesdykker og dykkerinstruktør: Hun har over 1000 dykk bak seg. Dykkene har også resultert i egenspiddet breiflabb til middag. Foto: Privat

- Jeg var veldig påpasselig. Etter to år med dykking var jeg mett og flyttet tilbake til byen. Men tre måneder senere prøvde jeg meg der ute igjen. Da holdt jeg på å stryke med.

Stopp. Tenk. Handle.

Nesten tretti meter på bunnen: Hun hadde glemt den ekstra ventilen hun alltid hadde med under dykking. Kollegene om bord i båten ante ingenting om dramaet som utspilte seg i dypet.

- Jeg hadde et veldig tungt nett, hadde plukket mye. Så klarte jeg å vikle meg inn i tauverket, jeg hadde for mange blåser. Siden jeg var litt ute av trening, klarte jeg ikke å håndtere dem ordentlig. Har du mer enn ett usikkerhetsmoment under dykking, baller det fort på seg. Jeg hadde bare én ventil, jeg var utrent fysisk, viklet meg inn og satte meg fast.

Kniven sin hadde hun lånt bort, fikk derfor ikke skåret seg løs.

- Jeg var på nesten 30 meter alene. Og så begynte jeg å supe saltvann, sier hun og demonstrerer huh-huh-huh på korte innpust.

Til slutt fant hun ut at hun måtte prøve å strekke tauet hun vanligvis ville sendt kamskjellnettet opp til overflaten med, litt etter litt, for å kunne svømme sakte opp.

Det gikk. Hun fikk munnen så vidt over vannet.

- Der lå jeg en stund, mens bølgene skvulpa over meg. Da tenkte jeg at dette skal jeg aldri gjøre mer. Siden har jeg ikke dykket alene.

Overfallet i Venezuela

Det var ikke første gang hun kom seg ut av en farlig situasjon. Som 16-årig utvekslingsstudent ble hun overfalt i en mørk park i Caracas, Venezuela. Det skjedde rett ved området vertsfamilien hennes bodde i, i et boligkompleks med to væpnede vakter og piggtrådgjerde. Hun hadde gått av bussen og begynte på de hundre meter ned gjennom parken mot familiens boligområde, da han kom bakfra. Hun skrek til og gjorde motstand. De væpnede vaktene kom løpende.

- Jeg klarte å rive meg løs og skrike. Så jeg er den typen da. Ikke passiv, sier hun enkelt før hun avbryter seg selv, girer om og utbryter begeistret:

- Se! Nå gjør de byen fin!

Vi går inn i Stiftsgårdsparken. Kommunens sommervikarer planter begonia i bedene, barnehagebarn i rosa vester tumler rundt side om side med tenåringer på klassetur. Her er turister og noen av byens slitere. Hun lar blikket fare over folk og landskap rundt fontenen, før hun slår ut med armene:

- Her ser man altså folk av alle slag, alle byborgere!

- Hva skjer den dagen man blir turistsjef?

- Man blir øm om hjertet, ler hun og legger hånda på brystet.

- Åh, herregud, jeg får tårer i øynene.

I Stiftsgårdsparken: Omgitt av fontene, barnehagebarn, turister og Kong Olav som våker over det hele, lar turistsjefen seg bevege av byen hun skal selge inn til resten av verden.

Og ganske riktig. Moren advarte oss på forhånd: Tanja er en lettrørt type. Nå snakker hun på inn- og utpust om den fantastiske byen hun skal selge inn til omverdenen – og til de som bor her. Om viktigheten av å synliggjøre alt det gode som skjer i regionen, så trønderne selv tar turen til festivaler og arrangement i fylkets kriker og kroker. At man aktivt må velge butikkene i Midtbyen fremfor netthandel («Bruker man ikke byen, stenger den!)». Hun snakker om at politikerne må våge mer, om gondolbanen som skal ta med turistene fra Ilsvika til Våttakammen – og byens første førerløse turistbuss som er på gang. Om teknologi og kunnskapsbyen som blomstrer, og som må snakke bedre sammen.

I bunn og grunn handler det om én ting, sier turistsjefen idet vi skal til å gå videre:

- Stolthet. Stolthet over å tilhøre. Stolthet av å være en del av.

Tilhørighet og trygghet har vært to viktige stikkord i livet.

Hun vet hvordan det motsatte kjennes.

Nomadeliv

Tanja Holmen ble født i morens hjemby Trondheim, før det bar videre til Åfjord. Så Verdal, Øksfjord i Finnmark og noen år i ei lita bygd utenfor Lillehammer. Lærerforeldre og et samfunnsengasjert hjem. En rastløs far. En mor som var yrkesaktiv når mange andre mødre var hjemmeværende. De flyttet videre til Lillehammer, der hun bodde frem til hun kom til Trondheim.

Første skoledag: De første årene flyttet familien mye rundt. - Det gir noen sår når man bryter opp hele tiden, sier hun. Foto: Privat
Nyklipt konfirmant: Hun klippet seg lugg som konfirmant. Siden har hun hatt lugg. Foto: Privat

- Det å flytte gjør noe med et barn. På godt og vondt. Jeg har lett for å komme i kontakt med folk, men det gir jo noen sår når man bryter opp hele tiden. Det å bli kjent med nye mennesker og tørre å bli glad i dem.

Så tar hun seg i det, flytter fokus:

- Men jeg har jobbet i så mange år med flyktninger at det egentlig er et ikke-tema for meg. Jeg har bare flyttet rundt i det lille landet her, hvor det flyter over av melk og honning.

Yr har varslet høljregn, men det lar vente på seg. Vi svinger innom Brattørgata. Dalí er nå blitt konsertstedet Good Omens.

- Å, hå hå! Jeg har aldri vært her, sier hun og kikker inn vinduene.

Gamle Dalí: Det ser ut som lite er forandret, konstaterer hun etter å ha kikket inn vinduet på utestedet hun tilbragte all sin tid på i en periode.

Etter to år på havet gjorde hun comeback som daglig leder i Dalí, men ga seg etter to år i 2003. Til jul året etter var det over og ut for utestedet, som ifølge Adresseavisen den gang «startet som trendsetter og sluttet som konkurskrangel». Det var trist at det gikk som det gikk, sier hun.

- Hadde du noe ansvar i det?

- Nei, jeg hadde sluttet for lenge siden.

Vi forlater Brattørgata og studietida, rusler opp ei veit og forbi «krigssonen» Olav Tryggvasons gate, for anledningen ikledd signalgule og røde varselskilt og bildekk. Turistsjefen føler litt på hvor hardt hun kan gå ut, men strekker seg til å kalle det «uheldig» at gata endres samtidig som Torvet rives opp – midt i turistsesongen.

- Middelalderbyen, gründer- og teknologibyen, studiebyen … Hvordan skal du selge Trondheim?

- Det er ikke opp til meg å definere alene, men jeg har sagt det før: Vi er Norges eldste by. Vi har historien rundt Olav. Vi har en av verdens fire pilegrimsmål med Nidarosdomen. Det skal vi kombinere med bevisstheten om lokal matkvalitet, som vi er unike på i norgessammenheng, sier hun overbevisende. Innovasjon og teknologien som er skapt i byen ivrer hun for å vise frem, ikke for teknologiens skyld, understreker hun, men for å vise hva den kan løse av samfunnsutfordringer.

- Hvis du må velge?

- Vi skal kjøre kombinasjonen mat og kulturhistorie, der pilegrimsleden og olavsarven er selve kjernen.

Hennes hemmelighet

Nå bøtter det ned. Vi kommer oss i ly for regnet på Sellanraa Bok & Bar. Hun bestiller en cortado. På veggen henger bilder fra Kautokeino, tatt av mote- og livsstilsfotografen Jarle Hagen. Hennes Jarle.

- Jarle mente drivkraften din kanskje hang sammen med noe som skjedde i barndommen. Han var usikker på om du ville snakke om det?

Hun nikker. Øynene fylles igjen. Hun må le av seg selv.

- Ja, nå kommer tårene igjen …

- Alle har noen hemmeligheter. Som barn er du sårbar, begynner hun, og flytter fokuset opp til et generelt nivå: Hun snakker om at voksne i større grad må ta barn på alvor.

- Hvordan ville vi som voksne taklet at vi var livredde for å gå på jobb, fordi vi visste at innenfor kontordøra ville noen slå oss ned? Eller trakassere oss? Vi har et stort apparat mot mobbing på arbeidsplassen, men ofte har jeg på følelsen at vi ikke ser like alvorlig på mobbing mot barn. Barn er uskyldige, ofte forsvarsløse. Det å bli utsatt for vold eller trakassering som barn, det er alvorlig. Det har skjedd med meg, og det er noe som er min hemmelighet, sier hun rolig.

Det var før de flyttet til Lillehammer. Ei lita bygd, hvor alle kjente alle. Bortsett fra tre familier: Tanjas, postmannens og en taterfamilie.

- Flere ganger var det vanskelig å komme som ny på et sted. Det har jeg kjent på kroppen. Og det må jeg bære med meg. Jeg vil ikke gå nærmere inn på det, men det gjør noe med en å bli jaget både mentalt og fysisk. Det å ikke føle seg trygg.

- Du tok ikke bare imot. Du tok igjen?

- Ja. Jeg er jo litt eksplosiv som type. Det tror jeg at jeg alltid har vært. Jeg måtte slåss meg gjennom barndommen, jeg. Helt til jeg kom til Lillehammer. Før det løp jeg så fort jeg kunne. Jeg ble jævlig flink til å løpe.

- Fra dem som plaget deg?

- Ja. Var klar til å stå med sekken på ryggen når det ringte ut, og være den som kom raskest mulig ut døra.

Da dagmammaen fikk fyken

Det har ikke hindret henne fra å ha sterke meninger. Seks år gammel ga hun dagmammaen sin fyken. Hun mente det var urettferdig at hun fikk betalt for å passe henne, mens hun selv ikke fikk en krone for å «passe» dagmammaens toåring. Sterke meninger - og evnen til å snu helt rundt. For gifte seg skulle hun i hvert fall ikke.

Så satt plutselig Jarle der i Strandbaren på Stokkøya.

- Kan vi gå så langt som til å beskrive ham som et vendepunkt i livet?

- Ja! Det skal du få lov til, ler hun.

- Å, jeg blir rørt, vet du.

Hun kjente ham fra Lillehammer. Jarle var lillebroren til en kompis og gikk to trinn under henne på videregående. Hun la ikke merke til ham før de møttes på latinfestivalen i Trondheim mange år senere.

17. mai 2013: Bunadsslipset Tanja og Jarle skapte gjennom familiebedriften Sptzbrgn, fikk de en utmerkelse for av Norsk designråd. Hele familien er involvert i bedriften: Som baby hadde Ulla tittelen «positive thinker» og spredte glede fra babybjørnen. Nå har Jacob har overtatt som modell etter faren. Her med Tanjas mor Greta. Foto: Privat

Først halvannet år etter det, da hun så ham på Stokkøya, ble det dem. I mellomtiden hadde alenefar Jarle forsøkt å hilse på henne der han syklet sønnen opp til Berg skole fra Solsiden. B-mennesket Tanja var trøtt og enset ham ikke den gang. Men om ettermiddagene kjørte hun rundt på Solsiden i håp om å få et glimt av ham.

- Jarle er så utrolig fin på mange måter. Han er en sånn mann som jeg synes menn skal være. En mann som tør å snakke, også om vanskelige ting. Han er mye mer kommunikativ om følelser enn det jeg er. Ikke det at jeg ikke tør, jeg vil bare ikke snakke så mye om det, sier hun og vifter det vekk i lufta med hendene.

- Da jeg møtte han, møtte jeg en sjelevenn i livet.

Helt fra starten av var Jarle klar på én ting:

- Han sa: Det er ikke meg og deg. Det er Jacob, meg og deg.

Stemmen blir tykk.

- Nei, vi får snakke litt mer om næringslivsutvikling, spøker hun.

- Det er ikke så følelseslada.

- Det var en røff overgang?

- Ja. Det tror jeg man skal tørre å snakke om, at det er utfordrende å bli omsorgsperson for et barn når man ikke har treningen. Det var vanskelig for meg å forstå hvordan jeg skulle være en voksen omsorgsperson for ham uten at jeg var moren hans, for jeg har aldri hatt noe barn rundt meg. Man skal ikke kimse av at det er utfordrende, altså.

- Hva betyr Jacob for deg?

Blanke øyne. Betingelsesløs kjærlighet, sier hun.

Tre uker før hun fylte førti, fødte hun Ulla. Hun er snart ni, Jacob er 17. Og nå blir det bryllup. Jarle fridde i 2011 og fikk nei. Hun syntes bryllup var noe tull, ikke først og fremst fordi foreldrene skilte seg da hun var 24, hun så bare ikke poenget. Så: Helomvending. For en måneds tid siden fridde hun i sofaen. Er man turistsjef i Trondheim, og attpåtil fronter det norskeste av det norske i familiebedriften, kan man ikke stikke til Italia for å gifte seg. Det ligger an til vinterbryllup i Røros.

- Når vi er som gråest i ansiktet, ler hun.

På rett hylle

CV-en til Tanja Holmen er spekket med ulike jobber: Kafédrift og kamskjelldykking, integrering av flyktninger og medieinnovasjon. Og da har vi ikke rukket å snakke om at hun dinglet utenfor Siemens-bygget som telemontør i sin tid.

- Du har gjort mye forskjellig?

- Skal jeg fortelle deg en ting? Da jeg bestemte meg for å slutte i Fretex på grunn av omorganiseringen og at kontoret ble lagt ned, var jeg innom ulike rekrutteringsbyrå for å presentere meg. Alle problematiserte at jeg hadde hatt kortvarige arbeidsforhold, med unntak av to, hvor den ene sa: For en fantastisk styrke du har! Da sa jeg: Takk for at du ser det. For det føler jeg, og.

- Kanskje noen av dine nye kolleger lurer på hvor lenge du blir i jobben?

- Åh, herlighet! Jeg skal bite tennene fast i tapetet, kommer det raskt.

- Nå blir det ikke kvitt meg, ler hun.

- Vet du hva, jeg skal være i denne jobben så lenge de vil ha meg. Og så lenge jeg føler jeg har et oppdrag. Kanskje til jeg er sju og seksti!

Hun er bygget for fart, sier en som kjenner henne godt. Glad i å skape møteplasser, opptatt av magien som oppstår når mennesker møtes.

- Jeg har aldri vært i et arbeidsforhold hvor jeg ikke har trivdes. Aldri tenkt karrierebygging. Da gjør man det annerledes, tror jeg, jobber mer strategisk.

- Det har jo gått ganske bra?

- Det har gått fantastisk bra! En tidligere medstudent sa til meg på Facebook: Alt har jo ledet til det her. Og ja, det har jo det. På sin egen magiske måte.