Noen dager tidligere hadde Geir Waage, som er Arbeiderpartiets gruppeleder i Trondheim, tatt turen østover i byen for å fortelle at Ap var blitt enig med seg selv. Til våren, kunne Waage nemlig avsløre, blir Innherredsveien miljøgate, stengt for gjennomgående trafikk fra Sirkus shopping i nord til rundkjøringen ved Solsiden. Geir Waage hadde posert sånn passe tilfreds for Adresseavisen denne formiddagen, mandag 21. november, og på bildet kunne vi se at en liten flik av Lademoparken stakk opp bak hans venstre skulder, samtidig som en tidsriktig, grønn bybuss nærmet seg stille og miljøvennlig bak den andre, sannsynligvis båret frem på naturgass.
Waage er en rutinert balansekunstner - en trapesartist av de mer sjeldne i våre dager, mener flere - og fordi mange bilister helt sikkert, omtrent som på refleks, ville komme til å vende tommelen ned for dette grønne knefallet om å stenge en hel gate, unnlot muligens Waage å smile sitt aller bredeste smil, sånn for sikkerhets skyld. Men i det store og det hele var beslutningen om å gjøre Innherredsveien om til miljøgate en betimelig gladsak og vel så det, spesielt etter alt styret med Rune Olsø og denne utbyggingen på Overvik som hadde tatt det meste av energien fra Ap-toppene den siste tiden. Å gjøre om Innherredsveien til miljøgate hadde så langt strandet på uenighet mellom kommunepolitikerne og fylkespolitikerne i Arbeiderpartiet. I kortversjon handlet det om at fylkeskommunen, ikke Trondheim kommune, var såkalt «veieier», men Geir Waage forklarte hvordan ting til slutt hadde ordnet seg, mellom ham og fylkesordfører Tore O. Sandvik: «Noen har snakket sammen, for å si det sånn», sa Waage.
Mange ville ha skrevet det på kontoen for en freudiansk glipp, men langs Innherredsveien steg stemningen uansett.
Veien østover
Hadde Nazif Tunc vært satt sammen av andre byggeklosser enn det som gjør ham i stand til å jobbe i bortimot tjue av døgnets tjuefire timer på Ladejarlen, ville han gitt opp for lengst. Men nå, snart halvannet år etter at han tok over de gamle lokalene til det som en gang var Ladejarlen apotek, har han endelig fått skjenkeløyve til å drive både kafé, selskapslokaler og gastropub langs Innherredsveien. Nazif, en rotekte gründer med fortid fra Tregården på Persaunet og Visevertshuset ved Lilletorget, har like lite til overs for «de fascistiske regelrytterne» i Trondheim kommune som han er full av lovord om folk langs Innherredsveien og på Lademoen.
- Dette er den bydelen i hele Skandinavia med størst potensial etter min mening. Østbyen kan, hvis prøveprosjektet med Innherredsveien som miljøgate blir vellykket, forvandles til noe helt spesielt, tror Nazif Tunc.
Det er derfor han flesker musklene på trappa til det som frem til 1979 var medisinutsalget for folk på denne kanten av byen, og der Nazif nå - fordelt over 700 kvadratmeter - vil komme til å synes så det holder.
Bli med på Ukeadressas rusletur gjennom gata som falt utenfor Cicignons plan
- Innherredsveien har vært en trafikkåre og ingenting mer. Se på husfasadene på den andre siden av gata, de er preget av tiår etter tiår med tungtrafikk, skitt og støv og generelt forfall. Men dette er det urbane Trondheim, og nå vil alt som skjer i Innherredsveien, fra Ladejarlen og oppover til Mellomveien med alle sine kule utesteder, bindes sammen, tror Nazif Tunc. Ladejarlen skal bli en del av den nye lysløypa som peker østover.
Helt bingo
Michael Wiecyk og Odd Erik Brandli lappet dekk og reparerte sykler hos Jostein Wilmann på Ilevolden, helt fram til den gamle proffsyklisten pakket sammen og dro tilbake til familiegården på Viggja for et år siden. Da tråkket Michael og Odd Erik fra vest til øst i Trondheim, og etablerte seg i et tomt lokale skrått overfor Nazif Tunc og Ladejarlen. Restauranteieren på den andre siden av gata har aldri tid til å sykle, men kundegrunnlaget er stort nok likevel.
- Jeg er ganske sikker på at vi har posisjonert oss i riktig bydel. Vi opplever et jevnt sig av kunder her, sier Odd Erik Brandli, som ser fram til prøveprosjektet med Innherredsveien som miljøgate.
Akkurat nå er Eva Johanessen innom for å få justert bremsene på sykkelen sin. Hun kom tilbake til Trondheim for noen år siden, etter å ha bodd mesteparten av sitt voksne liv i Australia og Los Angeles.
- Jeg synes det går smått og tregt her. Hvis denne bydelen skal bli kul og trendy, som de unge sier, er det mye som må gjøres, mener Eva, med 30 års fartstid fra restaurantbransjen i California.
På vei ned til Trondheim Sykkelservice i sted, fra leiligheten oppe ved Voldsminde, rakk hun både å irritere seg over gjørmehullene langs parken og all graffitien på husveggene. Hun har ringt til kommunen og lurt på hvorfor de ikke kan asfaltere fortauet ved Lademoparken, og hun skal snart ta en telefon og etterlyse mer action når det gjelder veggskribleriene også.
- Det er mye shabby her, som vi sa i L.A. Ren og skjær slum. Men Ramp er fint på sommeren, og denne sykkelbutikken her har jo kommet som bestilt, sier hun og takker Odd Erik Brandli for hjelpen.
- Nå slipper jeg å kjøre helt ned til Arve Grøtte på Bakklandet. Men Grøtte er flink, bare så du vet det, blir Odd Erik advart, før Eva Johanessen triller oppover Innherredsveien igjen, forbi den falleferdige rønna på hjørnet av Nedre Møllenberg gate og forbi det gamle og mer staselige postkontoret på Buran. Nå spilles det bingo for harde livet der inne. Sju kvinner og menn har funnet seg hvert sitt bord, så langt unna hverandre som det er mulig å sitte når du er ute i samme ærend. Tallene ramses opp mens 22- bussen blinker ut fra holdeplassen i Innherredsveien, og det krysses av på bingoblokkene i det linje 7 på vei til Reppe svinger inn for å slippe av passasjerer.
«B-12», synger bingovertinnen. «Ingen av dem vil snakke med dere», føyer hun til, lavmælt og fornøyd.
«I-18. Ikke om miljøgata heller. De sitter her for å få fred».
«N-41. Miljøgate forresten? Hvor har de tenkt at jeg skal parkere da, jeg som kommer kjørende fra en helt annen kant av byen hver dag?».
«G-47. Men du må gjerne spørre dem i neste pause, be my guest, som det heter».
«O-61. Lykke til. Men du får ingen svar».
Bingo.
Verden i øst
- Velkommen om bord, sier Thuy Nguyen Thi Thanh, som ikke har spart på noe som helst for å komme i julestemning. Østbyens største nisse har fått plass ved siden av Kent Nguyen, som står for serveringen denne formiddagen.
Da Thuy overtok restaurantlokalet vis-à-vis parken på Lademoen, og før hun fikk hengt opp skiltet som viser at dette nå er hennes sted – «Restaurant Thuy» - manglet det ikke på advarsler.
- Mange av dem som bor rundt her brukte å komme innom og ta en rask matbit, for deretter å bli sittende og drikke øl utover kvelden, fikk jeg høre. Det kunne dukke opp noen bråkmakere innimellom også, sa den forrige eieren. Men ingenting av dette har skjedd, og nå har jeg vært her i seks måneder. Folk kommer og spiser, og så drar de videre. Jeg har ikke så mange bord, så det er fint med gjennomtrekk, og det mangler ikke lenger på andre utesteder der folk kan gå etter å ha spist seg mette her, sier Thuy og peker mot den andre siden av parken.
Thuy holder på å finslipe teknikken på kjøkkenet for å kunne lage ribbe og pinnekjøtt i dagene som kommer, som supplement til de vietnamesiske rettene hun behersker til fingerspissene.
I over tjue år har nesten hele verden vært innom i disse trange lokalene. Kjøkkenet har vært kinesisk, som det heter, når det ikke har vært thailandsk, meksikansk, spansk eller vietnamesisk. En serie eierskifter som indikerer et noe ustabilt marked, kanskje, hvis du ikke gjør som Thuy og ser bak tallene.
- Det har vært drevet restaurant i en aller annen fasong her i snart tretti år, så helt gærent har det neppe vært. Jeg er brennsikker på at dette kommer til å gå bra, sier Thuy, som har bestemt seg for å flytte fra Elgeseter gate, den andre utfartsåren ut fra Trondheim sentrum, og hit til Lademoen. Thuy tror hun har truffet akkurat riktig øyeblikk.
- Jeg gleder meg til sommeren og til enda mindre trafikk i Innherredsveien. I fjor sommer hadde vi en jevn strøm av folk som lå og solte seg i parken og som kom over for å kjøpe takeaway. Jeg har tro på denne gata og denne bydelen, sier Thuy.
Alltid østvendt
Roger Berg har heller aldri tvilt på Innherredsveiens kvaliteter, men denne ettermiddagen – da fjellet av sko og skinnvesker er i ferd med å velte og utløse et bitte lite ras i butikken oppe ved hjørnet av Thomas von Westens gate - handler det mest om å få hode over vann. Én ting er at folk mister nøkler i hytt og pine, en annen er at alle skal ha flikket på sko og skinnvesker oppunder jul.
Etter et kvart århundre som restaurantmann i Samfundet – der han styrte tappetårnene i både puben og på Strossa – bestemte han seg for å hoppe av en jobbhverdag med nesten drepende arbeidstider. Først luktet han, betegnende nok, på begravelsesbransjen.
- Den lukta var ikke så god. Det virket i hvert fall ikke som de etablerte ønsket nye folk inn på dødens marked, forteller Roger Berg.
I stedet overtok han det øverste butikklokalet i funkisrekken som den smått legendariske kjendisarkitekten Sverre Pedersen tegnet tidlig på 1930-tallet. Det sto ferdigstilt i 1935, og var kjent som «Voldsmindekomplekset»: En rekke fire etasjer høye og stilrene blokker med verandaer og butikkarealer på gateplan, der husrekkene – innhegnet av Thomas von Westens gate, Lademoen Kirkeallé og Innherredsveien, til slutt utgjorde et tidsriktig og hypermoderne lite bykvartal.
Roger Berg etablerte «Sko og Nøkkelservice» for 25 år siden, etter at begravelsessporet hadde vist seg å være en dødfødt idé.
- Nå skal jeg bli ved min lest, lover Berg, som har skaffet seg en trofast kundemasse fra hele byen gjennom alle disse årene.
- Mange forsvant under jorda da Strindheim-tunnelen ble åpnet, for nå passerer de ikke forbi her lenger. Flere vil kanskje falle bort når Innherredsveien blir miljøgate, men det får ikke hjelpe. For bydelen er dette det eneste riktige, mener han.
Les også: - Kunne dette skjedd i for eksempel Berlin? - Nei. Nei. Er du gal!
- Da trafikken sneglet seg oppover Innherredsveien på 90-tallet og nesten sto bom fast utenfor her, kunne det hende at enkelte kunder kom løpende for å få slipt en nøkkel. Det rakk jeg med glans, og etterpå var det bare for hun eller han å sette seg inn i bilen igjen og fortsette ferden. Fortsatt kommer det folk innom ens ærend for å få reparert et par sko eller en skinnveske. De vil nok ta turen også i fortsettelsen, tror Roger Berg.
Smugles ned i kjelleren
Da «Voldsmindekomplekset» ble fullført noen år før krigsutbruddet, var tegningene blitt høylyttog anerkjennende kommentert av flere av de største arkitektene i Europa. Sverre Pedersen var professor ved arkitektavdelingen ved NTH, og hadde allerede som 22-åring assistert legenden Karl Norum under gjenreisningen av Ålesund etter den store bybrannen i 1902. Men oppe i Innherredsveien hadde han løsrevet seg fra mesteren, noe som i og for seg ikke var så snodig, 50 år gammel som han var blitt. Inspirert av nyere arkitektur fra leiegårder som ble oppført på samme tid i Dresden og Leipzig i Tyskland, snudde Sverre Pedersen blokkene med kortenden mot gata og fikk dermed mer lys og luft rundt gårdene.
I den ene kortenden i Innherredsveien 88 a, sitter John Andersen og flikker på en tupé som snart skal få sin eier. «Stiluett frisør» har holdt til i disse lokalene siden 1989, og byr på assistanse til både de med og uten hår.
- Jeg tror denne bydelen kommer til å svinge seg opp i årene fremover, sier Liv-Kristin Westgård som driver salongen. Hun dro fra Alta for å ta frisørutdanning i Trondheim, og her blir hun boende.
- Nå har jeg skaffet meg en leilighet i kvartalet bak her og flytter inn om et par uker.
John Andersen er en gammel sliter som tilbringer tre dager i uken på «Stiluett», for det meste med å tilrettelegge parykkene.
- Vi har et eget lokale nede i kjelleren der kundene får tilpasset den kunstige frisyren i diskrete omgivelser, så å si. Det er litt snodig, at i et samfunn der de fleste tabuer har mistet sin kraft, er det fortsatt en del fordommer knyttet til det å anskaffe seg en tupé, sier John Andersen.
Tomme hyller
Kurt Inge Hermstad sitter og regner på stadig nye anbud i det han kaller «apeburet». 18 år er gått siden «Malermester Kurt I. Hermstad» ved en tilfeldighet kom over de ledige lokalene i funkisrekka i Innherredsveien. Her sitter han for det meste dønn alene, mens de ansatte - malerne - er ute på oppdrag. For noen år mistet en biltyv kontrollen på kjøretøyet og smadret inngangspartiet til Hermstad, men ellers har årene forløpt uten mye dramatikk.
- Jeg kan ikke mye om verken gata eller bydelen, er jeg redd. Jeg bor på Brøset og kommer inn med bil hver morgen, og når dagen er over, kjører jeg hjem.
De andre leietakerne i disse næringslokalene er kanskje heller ikke rigget for å være med på det mange håper og tror blir en renessanse for Lademoen som en ny og enda hippere bydel. «Husa Maskin» leier ut store og tunge gravemaskiner. «Bad & Våtrom» driver med sitt, «Berg Navneskilt» likeså. Kristin Sarheim driver blomsterforretning, og helt nederst, på hjørnet mot Lademoen kirke, fins «Sima matsenter», en slags matbutikk. Hyllene skriker halvtomme mot oss som om vi befant oss i Warszawa eller Moskva på 1970-tallet, men like etter jul skal innehaveren stenge og pusse opp lokalene, forteller han. Inntil da ser han helst at fotografen snur kameraet et annet sted og finner andre motiver.
På hjørnet ved Mellomveien - selve Hip Street på Lademoen - må kanskje tannlegene snart pusse fasaden mot parken, der begge aa-ene i lysskiltet har falt ut som to slitte plomber. Innover i Mellomveien yrer det nemlig av stadig mer liv, i det mange betegner som en av byens mest spennende gater for tiden. Her åpner snart Ramp-gründer Øyvind Sarheim det meksikanske spisestedet «Taqueros», som vil komplettere tilbudet som fins i form av «Kudos» og «Mellomveien pub». Her holder «Babel», et visningsrom for kunst til, ved siden av «Mikrogartneriet», tidligere «Urtehagen».
Det er Mellomveien Innherredsveien skal strekke seg etter i tiden som kommer, for i spann kan disse to - med de nærliggende gatene på Lademoen, Buran og Rosendal - sørge for at Østbyen ikke blir til å kjenne igjen. De seks prøvemånedene som miljøgate kan komme til å avgjøre i hvilket tempo bydelen vil vokse.