Noen vil kanskje si det er et tegn på fremskreden alderdom, det reneste gubberi. Andre vil hevde det er galskapens fjerne fetter, som av og til kommer på besøk og øser av sin sinnsforvirring, og begge disse forklaringene kunne jeg ha akseptert, hadde det ikke vært for at de rammer meg selv på verste vis. Det var kona som først bemerket det hele, da hun tok meg i å stå og mumle ute i gangen.
Snakker du med deg selv, spurte hun og lo, og jeg kunne jo ikke nekte for det, det var åpenbart: Jeg sto faktisk der og knyttet venstreskoen og bablet for meg selv som en olding, alternativt gal mann, det var bare å bekrefte. Snakker litt, ja, sa jeg. Sikkert en uvane jeg har lagt meg til. Er ikke nødvendig å le så mye av det (men dette siste sa jeg ikke høyt før senere, da jeg sto alene i heisen).
Hva jeg snakker om når jeg snakker med meg selv? Åh, det kan være så mangt. Ofte formu-lerer jeg lange, sammenhengende setninger, finslipte vendinger som er innlegg i tenkte debatter, slike debatter som bare foregår oppe i mitt eget hode, der jeg gjerne klekker ut kløktige comebacks, små stikk jeg kunne ha kommet med, ting jeg burde ha sagt. Det er mye godt forsvar i angrep: Hvis noen sier A, har jeg en saftig B på lager.
Forleden traff jeg imidlertid min overmann hva selvsnakk angår, det skjedde under et besøk på krogen i Göteborg, hvor jeg ble sittende bortenfor et menneske hvis indre dialog utspilte seg for åpen bar, det var et herlig teater. Han satt der med en øl og en snaps og en skyggelue i kamuflasjemønster, og hadde han ikke havnet i så heftige diskusjoner med seg selv, hadde han antakelig vært usynlig.
Først var stemningen svært god, mannen var åpenbart i lystig lag, de morsomme meldingene haglet, samtlige frembrakte en rå latter i ham, HAHAHA, men plutselig var det som om noen skrudde av lyset. Han ble irritabel, høyrøstet, arg, befant seg midt i skuddlinja av en ordkrig, NU JÄVLAR, han ladet ordmitraljøsen og fyrte løs.
Sånn holder ikke jeg på, tenkte jeg. Jeg er jo en intelligent selvsnakker. Kall meg gjerne den smarte mumler! sa jeg, men disse ordene var ikke rettet mot noen, kona trykket på mobilen og broren min var på do, og plutselig virket jeg ikke så jævlig smart lenger, der jeg satt og eksponerte min egen, private sinnssykdom for de andre gjestene. Jeg kunne høre dem tenke: «Åh, nei. Ikke enda en». Neida, svarte jeg da, rett ut i rommet.
Men joda. Åh, joda. Den gærne mannen, han som normale mennesker føler en slags blanding av redsel, forundring og avsky for, han som evner å more andre i kraft av å være utrolig teit, han kan godt være meg, jeg nærmer meg nå, dette går veien.
Om jeg aksepterer min skjebne? Nei, ikke i det hele tatt. Om jeg vil ta grep, svinge av denne motorveien som leder rett til asylet? La meg konferere med meg selv og komme tilbake til deg.