I videoprojeksjonens midtparti står en mann som tilsynelatende deler seg opp i flere mennesker: De kommer ut av siden hans og forsvinner bak en vegg. Denne videoen ruller av gårde uten at man helt finner ut når den starter på nytt.

Om man ser opp i taket - både i bilderommet og i utstillingsrommet der videoen vises - legger man merke til en rekke avslåtte lysrør. Det er det samme rommet. Rommet som er filmet, er altså rommet videoen vises i.

Men der endeveggen egentlig er hvit og tom, åpner det seg liksom opp et nytt rom. Og slik går det innover: Veggen viser rommet som viser rommet som viser rommet som viser rommet. Seks slike rom åpner seg i denne videoprojeksjonen. Det er til å bli svimmel av når man prøver å finne ut hvordan den første filmen er filmet, og hvordan denne er blitt duplisert av en ny dobbel projisering og så videre. Og her kan kanskje tittelen være til hjelp? «Untitled (In Search of the Image)», altså en jakt på det opprinnelige bildet, videoens opprinnelse.

Arbeidet beskrives som et «stedsspesifikt verk», hvilket er vanlig i samtidskunsten. Det er en term som brukes nesten i overkant mye når man vil påpeke at et verk er tilpasset og/eller kommenterer omgivelsene det er plassert i - altså i motsetning til eksempelvis et bilde som kan henges opp hvor som helst, og som har en selvstendig eksistens innenfor sin egen ramme. Men akkurat her synes den noe slitne termen å treffe: For denne videoloopen kommenterer jo nettopp rommet den vises i. Men likevel insisterer den på å være et rom som egentlig ikke finnes: En rekke rom innenfor veggen.

I seg selv er dette nok til å fascinere. Men kan kanskje enda et poeng fra kunsthistorien hentes ut av dette arbeidet? Sentralperspektivet har vært sentralt siden renessansen. Og de første sentralperspektiviske malerier - som for eksempel Masaccios velkjente treenighetsfremstilling fra 1425 i Firenze - ble nettopp malt rett på veggen i kirkerommet. Slik ga de betrakteren en følelse av at den flate veggen fortsatte som et nytt rom. Det kalles trompe-l’æil, og antyder altså hvordan øyet blir lurt til å tro at noe flatt er tredimensjonalt.

Er det ikke nettopp det som også skjer her? En visuell fremstilling som lurer øyet, som en kunsthistorisk kommentar og en romlig lek, oppdatert ved bruk av dagens teknologi.

Foto: Hasan Daraghmeh