Hadde jeg vært Bob Dylan, hadde jeg også gått i dekning.

Han stryker fingrene over skallen og leverer et sjenert smil over bordet som om han er redd for ikke å bli trodd.

Uten sammenligning for øvrig, sier han, han er selvfølgelig ikke Dylan, men hadde han vært den ferske nobelprisvinneren i litteratur, ville han også gjort seg litt usynlig for resten av verden.

Selv har han tenkt det samme under Spellemannprisen. Det er like greit de ikke nevner navnet mitt nå, har han tenkt. Takketalen. Det å skulle «levere» på tv. Det er ikke kokettering, sier han, men han liker bare ikke sånn oppmerksomhet.

- Kanskje Dylan tenker det er kult med den prisen, men så vet han jo at det kommer fjorten dager med masse representasjon, og han hadde antagelig gledet seg stort til å slappe av etter å ha turnert drithardt det siste året.

Travelt år: Neste uke kommer Sivert Høyem til Byscenen i Trondheim. Her fra Oslo Spektrum i februar. Han spiller nesten 100 konserter dette året. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Aldri bedre

Sivert Høyem, med en stemme katalogisert som en av landets store naturressurser, med til sammen fem spellemannpriser og rundt tusen avleverte konserter de siste tjue årene, har levert ungene i barnehagen, spist et par knekkebrød til frokost og spasert den lille halvtimen fra familiens hus på Sagene og bort til den gamle bohemrestauranten Lorry hvor han har lyst på en øl, men ber om kaffe og et glass vann.

Akkurat som Dylan er han inne i sin travleste periode som musiker, det har ikke vært sånt kjør siden den tidligste tiden med gamlebandet Madrugada da det føltes som de var på veien hele tida, sier han.

Sist helg Mo i Rana, Fredrikstad og Sveits. Nå en fridag før han skal videre til Sør- og Vestlandet. Neste uke Trondheim med tre utsolgte konserter på Byscenen. Nesten 100 konserter har Høyem spilt når året er omme, og nesten halvparten av året har han vært på reise.

- For første gang på en stund kan jeg med handa på hjertet si at jeg har det bra, endelig har jeg klart å samle den rette gjengen rundt meg siden jeg for tolv år siden så smått startet som soloartist. Jeg kjenner meg sikker på at det vi leverer live hver kveld er bra, og føler meg rett og slett hjemme i uttrykket vi har klart å skape sammen. Men det har tatt lang tid og mye arbeid å komme dit. Så dette kan jo lett bli et sånt klisjéaktig portrettintervju med tittelen «Har aldri hatt det bedre».

Han ler.

- Men det går nu faen ta meg opp og ned også!

Startet som nerd

Sivert Høyem vokste opp på et småbruk utenfor Sortland, et sted hvor turistene stopper opp for å ta bilder. Sauer. Hesjing. Høner. Utsikt til Lofotveggen. Moren var sosionom og SV-politiker, faren skogbrukslærer.

Sivert: Som de fleste andre barn, måtte han også til fotografen. Foto: Privat

Sivert spilte liten tuba i korps, men orienterte seg mer i retning onkelens kaotiske platesamling med Beatles, Dire Straits og Springsteen, og onkelens historiske bøker med Grimbergs verdenshistorie og fortellinger fra høymiddelalderen.

Han drev ikke med idrett eller mekka mopeder, mer opptatt av ikke å være som de andre. Sivert ble gitarist i et rockeband, og oppdaget ved en tilfeldighet at han kunne synge da bassisten ba om hjelp med ei R.E.M.-låt. De andre i bandet mente Sivert var bedre til å synge enn bassisten.

Hjemme: Dette bildet ble i sin tid brukt i markedsføringen av Vestrålen. Fra venstre: Sivert, søsteren Ane og kameraten Thomas. Foto: Alf Oxem

Han var 17 da festivalsjefen for Rock mot rus på Andøya uttalte at Høyem sang som om blodet sto ut av kjeften hans, og 19 da bandet flyttet til Oslo for å bli rockestjerner.

De sov hjemme hos venner, våknet til musikk og sovnet til musikk, og betalte av egen lomme for å spille på private fester. Men etter hvert spilte Høyem, som i likhet med sitt idol Jim Morrison var svært ukomfortabel på scenen, på seg så mye selvtillit at han knekte mikrofonstativet og slengte delene ut til publikum.

«Det var som å få en rock'n'roll steikepanne midt i trynet,» skrev anmelderen fra Bergens Tidende som ikke hadde opplevd maken: «Et totalt ukjent band fra Stokmarknes som plutselig popper opp fra ingensteds og sparker beina under de aller fleste norske rockeband.»

Etter flere navneskifter ble bandet til Madrugada, som er spansk og betyr den siste timen før daggry. Musikken ble beskrevet som en elv full av hjerteblod.

Nære venner: Men det var en evig kamp om makten i Madrugada, sier Høyem. Her fra 2001. Foran: Sivert Høyem og Robert Burås. Bak: Jon Lauland Pettersen og Frode Jacobsen. Foto: Jarl Fr. Erichsen/SCANPIX

Sivert Høyem var 21 da Madrugada havnet øverst på VG-lista. 23 da de fikk stjernestatus med braksuksessen «Industrial Silence» i 1999, og Dagbladet skrev at det viktigste skillet mellom Madrugada og andre gode norske band, var at de andre måtte starte uten vokalisten Sivert Høyem.

Han smiler og klør seg på kinnet.

- Anmelderne var overrasket, men for oss var det innlysende at det gikk så bra, vi hadde jobbet beinhardt og hadde jo lyst til å bli kjempesvære.

- Like store som U2.

- Ja, vi studerte dokumentarfilmen deres «Rattle and Hum» og så ikke det latterlig pretensiøse. Vi slukte hele greia og så bare det fantastiske.

Mye baksnakking

Madrugada tok over posisjonen til DumDum Boys og De Lillos, og ved hjelp av plateselskapet Virgin erobret de etter hvert også litt av Europa. Men en organisasjonspsykolog ville satt brillene i halsen om han hadde studert forholdene internt i bandet, mener Høyem.

- Alle medlemmene hadde forskjellige ideer, og det var mye baksnakking med allianser som skiftet fra dag til dag. Det var hele tiden en dragkamp om makta Madrugada.

- Hvem hadde makta?

- Det varierte.

- Hvordan baksnakket de deg?

- Det vet jeg sannelig ikke.

- Hva trur du?

- Vel, jeg kan oppfattes som både usikker og vag i mange sammenhenger, men det er mer nå enn før. Jeg var nok mye mer bastant og tidvis en jævlig arrogant fyr den gangen. Det var et veldig tett kameratskap på godt og vondt, med mye konkurranse, kniving og bitching. Madrugada var en kaotisk, organisk ting, vi var en splittet tropp som skulle ta over verden. Det var veldig slitsomt å være en del av det der.

Søker råskapen

Robert Burås var gitaristen i Madrugada. Han med solbrillene. Han med det høye håret. Han som var drita på tv da de mottok tre spellemannpriser i 2005.

Spellemenn: Robert Burås og Sivert Høyem under utdelingen av Spellemannprisen 2005 i Chateau Neuf. Høyem har tilsammen fem slike priser. Men liker ikke sånn oppmerksomhet, sier han. Foto: Jarl Fr. Erichsen / SCANPIX

Sommeren 2007 ble Robert Burås, som var et varmt og inkluderende menneske, ifølge kompisene, en unik gitarist med både råhet og følsomhet, funnet død i sin leilighet.

Familien la hans røde gitar på kisten, og femti musikervenner koret Sivert Høyem som sang en jublende versjon av Elvis-låta «If I Can Dream» under bisettelsen.

If I can dream of a better land

Where all my brothers walk hand in hand

Tell me why, oh why, oh why can't my dream come true

- Jeg hadde et ekstremt nært forhold til Robert. Klisjeen er at han levde rockelivet fullt og helt, men for meg var han mest av alt en god kamerat og en veldig begavet gitarist og låtskriver. Men jeg misunte ham også evnen til å gi faen, den hadde han i bøtter og spann, og det preget ham også som musiker med et fandenivoldsk anslag på gitaren. Jeg søker fortsatt den samme råskapen i det jeg driver med.

- Har du den?

- Jeg tror jeg har den samme fucking blodtåka du kan komme i når du er på scenen, og det er ekstremt viktig for meg. Jeg, som er så beherska til vanlig, blir mye gladere av å være ofte på veien og kjenne på den følelsen.

Det er vanskelig å sette ord på det, sier Høyem, men det er ikke uten grunn at rus og rock går litt hånd i hånd, det er beslektede opplevelser.

Året etter Burås' død kom plata «Madrugada», som var spilt inn rett før han døde, og bandet turnerte uten sin legendariske gitarist. Men etter det var det slutt, sier Høyem som følte seg ferdig med Madrugada. Det føltes godt, sier han, men han ser ikke bort fra at Madrugada en dag kan gjenoppstå.

Flere av låtene fra den tida er skrevet av Høyem, og han har med seg flere av dem som soloartist. En av de viktigste, sier han, er «The Kids Are On High Street» som handler om kameratskapet i Madrugada.

November 2008: Madrugadas siste konsert. I Oslo Spektrum. Sivert Høyem ser ikke bort fra at bandet gjenoppstår. Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX

Rusen i Madrugada

- Robert Burås la ikke skjul på at flere av hans låter var skrevet i doprus?

- Ja. Jeg vet ikke.

- Har du skrevet sanger i doprus.

- Nei, det tror jeg ikke, jeg har stort sett skrevet i edru tilstand.

- Har du brukt dop?

- Ja, det begynner å bli ei stund siden, men jeg orker ikke snakke om det der, det eneste du oppnår er overskrifter som tar oppmerksomheten bort fra musikken. Det er kanskje kjedelig, men da får det bare være sånn, da får folk heller komme på konsert, for det er ikke kjedelig.

Han gidder heller ikke å gå inn på den perioden da bandet bodde i Berlin, da det skjedde «en hel del som ikke egner seg på trykk på grunn av den allmenne bluferdighet», ifølge et intervju han ga til Dagbladet for noen år siden. Han hadde det ikke bra, sier han, han var nettopp kommet ut av et forhold og det var fri flyt av alt.

- Sparer du disse historiene som ikke er fortalt til din egen biografi?

- Det er flere som har kontaktet meg om å skrive Madrugadas historie, vi var jo en gjeng som holdt kortene tett til brystet, men en sånn bok vil jo bare være interessant hvis det er den hele, oppriktige historien.

- Tør du det?

- Først og fremst var vi en veldig nær kameratgjeng som jobbet hardt og målbevisst. Musikken betydde alt for oss. Og så var det jo selvsagt en masse barer og en masse drekking, men det blir det ikke nødvendigvis så gode historier av. Du må nesten ha vært der sjøl, hehe.

På Åge-nachspiel

Etter at Burås døde, sparket Høyem sitt eget soloband. Så døde faren hans, Asbjørn Sigurd Høyem. Det var så jævlig mye, sier han, så mange faste holdepunkter som forsvant på halvannet år. Det har tatt ham lang tid å komme ut av den sorgen.

Faren døde i en båtulykke utenfor Frøya for ni år siden, båten hans gikk på et skjær ved innseilinga til ei småbåthavn på natta. Faren var en eventyrer, sier han, en kunstnersjel som dyrket friluftsliv, fiske og båtliv.

Noen måneder før faren døde, fikk Sivert faren med på et nachspiel med Åge Aleksandersen og Sambandet, og Åge inviterte dem hjem på søndagsmiddag.

- Fadern var trønder, og du kan jo tenke hvor stort det var for ham å komme på søndagsmiddag hos Åge. Og det var stort for meg også, jeg har kjemperespekt for Åge.

Åge Aleksandersen spilte i begravelsen til Siverts far. Sivert sier han føler seg som halvt nordlending og halvt trønder, i oppveksten ferierte han og søsteren Ane mye på Selsbakk hvor faren kom fra. I Trondheim bor også deres to halvsøsken, Pål og Sigrid.

Superstjerne i Hellas

- Robert Burås sa tidlig at Madrugada var for store for Norge?

- Herregud, vi sa jo så jævlig mye dumt, for stor for Norge, haha. Men vi var ambisiøse, og selv om vi ikke slo gjennom i USA, noe vi drømte om, så gjorde vi det bra flere steder.

- Er det sant at du har din egen fanklubb i Guatemala?

- Ja, jeg har aldri vært i Guatemala, men i dag oppdager jo folk for egen maskin det de vil på Internet. Det er masse sånt, folk er jo så rare, men i Tyskland turnerer vi mye, og ellers spiller vi mye i Holland, Sveits og Hellas.

- I Hellas er du superstjerne?

- Hellas har vært spesielt fra starten av, og der har det tatt av helt de siste årene. Det virker som de to siste skivene, særlig den siste, har innfridd deres forventninger, det var en skive de ville ha fra meg.

- Hva er det grekerne liker med deg, det melankolske?

- Jeg vet ikke, men det virker som de så på Madrugada - og senere meg - som en bevegelse i rocken, en atmosfærisk, mørk og ekspressiv rockemusikk i tradisjonen til PJ Harvey, Nick Cave og Leonard Cohen. Og så har jeg jo vært der minst femten-tjue ganger gjennom årene.

Litt skjør: Sivert Høyem sier han gjerne skulle hatt mer faenskap i seg. Foto: Kristin Svorte

I høst møtte tretti greske journalister opp på pressekonferansen hans, og Høyem var toppoppslag på den greske dagsrevyen. To ganger spilte han på et fullsatt Herodium, grekernes store scene, hvor han kunne se opp på Akropolis. Det var helt vilt, sier han, med et amfi så bratt at gærne grekere, et forbilledlig rockepublikum som kan alle tekstene, kom så tett på scenen at de antagelig kunne kjenne den sinnssykt tunge og intense lukta av den franske parfymen han fikk av kona på førtiårsdagen.

Å spraye seg med tung parfyme har blitt et ritual for alle i bandet før de går på scenen, ler han, det er like viktig som å nyte noen glass med Guinness og en god vin før de starter å spille.

Hellas er forresten det eneste stedet hvor han alltid blir spurt om politikk, og hvor Høyem de siste årene har måttet svare på hva han synes om den krisa som har rammet landet.

Fortsatt til venstre

Høyem er opptatt av politikk og mener fortsatt Frp-ere kan drite i å kjøpe platene hans. Det er ikke så alvorlig ment, sier han, men en slags kommentar til hvor han selv står. Høyem er SV-er og synes det er greit å få stempelet «politisk korrekt».

Politisk korrekt: Pressekonferanse før Nobels Fredspriskonsert 2010. Der var Sivert Høyem også. Han legger ikke skul på sitt engasjement for verdens fattigste, og synes ikke det er et problem å bli stemplet som «politisk korrekt». Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX .

- Det er innlysende for meg at et samfunn med like muligheter og små økonomiske forskjeller mellom folk er et bedre samfunn enn det motsatte. Med mindre man tilhører den absolutte økonomiske eliten kan jeg ikke forstå at det ikke er i alles interesse å bidra til å skape et slikt samfunn.

Sangen «Prisoner Of The Road» donerte han til en tv-aksjon for Flyktninghjelpen. Og sangen «The Riviera of Hades» på den siste plata, hvor tittelen er hentet fra Winston Churchill som refererte til sovjetpartipampenes badebyer ved Svartehavet, som ble omdannet til blodige slagmarker ved slutten av andre verdenskrig, refererer han til scener på våre egne feriesteder langs Middelhavskysten:

«There were no lights from the coastline

When the old boat sprang a leak

People clinging to the parapets

As I jumped into the blackness of the sea»

- Vi nyttiggjør oss av folk med lusne lønninger i fattige land, det er en forutsetning for vårt vanvittige forbruk. Vi godtar altså en global økonomi, men mange har samtidig vanskelig for å godta at folk søker et bedre liv eller flykter fra undertrykkelse og krig. Det er for meg en merkelig tankegang.

Mammasjokket

Før kom Høyem hjem fra turné og så de andre i bandet hente ungene sine i barnehagen, mens han selv kunne debrife hjemme på sofaen. Så traff han kona Helena Brodtkorb, og i løpet av tre år fikk de tre barn. Ei jente som nå er fire, og tvillinger som nå er to.

Bok fra innsiden: Etter at de fikk sitt første barn, skrev Helena Brodtkorb bok om fødselsdepresjoner. Og, den ellers så private Sivert Høyem, måtte tåle å få deler av privatlivet brettet ut. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Etter den første fødselen skrev Brodtkorb boka «Mammasjokket», og den private Høyem fikk familielivet brettet ut i offentlighet. Hun fortalte også om en mann som kom hjem fra nachspiel, mens dama hans sleit med fødselsdepresjon og et barn som hadde kolikk.

- Den handler om en traumatisk og vanskelig periode i livet for oss begge, og jeg hadde aldri opplevd å få privatlivet utlevert på den måten. Men boka er jævlig morsom og ærlig, og det er dårlig gjort å legge lokk på virkelig ærlighet, det finnes det jo ganske lite av.

- I et intervju spøkte hun med at dere snart ville sitte på «Skavlan» og snakke ut om forholdet som møtte veggen sammen med den filippinske aupairen. Har dere filippinsk aupair?

- Ja, uten hjelp hjemme hadde det vært umulig å være på veien med små tvillinger. De eneggede tvillingene er forresten supermusikalske, og jeg tenker at om seks-sju år er de med i Melodi Grand Prix Junior, og så tar vi det derfra.

Høyem ler og sier han kjenner seg igjen i det vennene hans sier, at han er mye mer humorist enn den der dystre mannen fra nord. Han synes tabuer, og alt vi ikke har lov til å flire av, er morsomt.

- Når jeg sitter på et fly nå, og en unge skriker på et sete ved siden av meg, er det ikke sjenerende i det hele tatt, det er bare oppløftende å kjenne på at det ikke er jeg som er far til det barnet.

God stand-up-komedie er den høyeste kunstformen som finnes, synes Høyem, og viser til en av sine favoritter, den amerikanske komikeren Louis CK som også innleder boka til kona:

«You’re not a woman until you have people coming out of your vagina and step on your dreams. If you’re still standing after that shit you’re a woman.»

Sivert Høyem sammen med kona Helena Brodtkorb. De giftet seg på en tirsdag og hadde ikke behov for en stor fest. De ville bare være samme de to, den dagen. Her er de på Aschehougs hagefest i sommer. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Som Springsteen

- Du må huske på at jeg også er en fyr som liker å opptre og som har lyst til å gå på scenen og bli sett. Men jeg preges nok av og til av noe av det plagede og depressive som ligger i min personlighet.

- Det preger musikken din?

- Ja, men det andre oppfatter som depressivt, vil for meg være oppløftende.

- Å?

- Fordi jeg liker sånne stemninger i all kunst. Musikken til Leonard Cohen og Richard Thompson får det til å krible i meg, og etter min mening er det større grunn til å spørre en fyr som Bruce Springsteen om hvor hans optimisme i musikken kommer fra, det er større grunn til å uttrykke noe mørkt enn noe lyst og positivt når du ser hvordan verden er.

- Springsteen har gått halve livet i terapi? Går du også i terapi?

- Ja, det har jeg gjort av og til, det går rett og slett opp og ned ganske ofte, men detaljene om det vil jeg spare til biografien min, haha, akkurat som Springsteen. Som person er jeg innimellom ganske skjør, og det har vært vanskelig å kombinere med det å prestere, fordi du havner i en skvis mellom dine psykiske forutsetninger og det du ønsker å uttrykke. Akkurat dét kan faktisk ha holdt meg tilbake.

- Hvordan da?

- Hvis jeg hadde vært litt mer solid skrudd sammen i hodet, kunne jeg kanskje nådd lenger og gjort bedre ting, men noe av det skjøre og følsomme gjør meg vel kanskje også til en mer uttrykksfull artist.

Åndelig, men ateist

Høyem kommer fra en kulturell familie som tidlig ga ham smaken på kunst og kultur. Han søker ofte inspirasjon ved å besøke kunstmuseer. Han liker best spirituelle ting, sier han, ting som har noe åndelig over seg, som for eksempel gotiske katedraler og mestere fra renessansen. Men religiøs er han ikke, Sivert Høyem er ateist.

Høyem og Brun: Sivert Høyem og Ane Brun. Sammen sang de den gamle Madrugada-sangen "Lift Me" som var skrevet av Frode Jacobsen. Den lå 22 uker på VG-lista og ble i 2010 kåret til tiårets beste norske sang. Foto: Kyrre Lien / SCANPIX

Å diskutere kunst med Høyem, kan være krevende. Han referer gjerne til maleren Hans Holbeins sublime portrett av forfatteren Thomas More, maleriene til Edvard Munch, lyrikere som Federico García Lorca og Vladimir Majakovskij, og forfatteren Tor Ulven som inspirerte ham mest da han lagde plata «Long Slow Distance» og som minner ham om både kunstnerne Mark Rothko og Christian Boltanski.

Men den største nålevende norske kunstneren, er Kjell Askildsen, mener Høyem, en forfatter han møtte for noen år siden.

- Tenk å kunne si så mye med så få ord om intime forhold. Om alt det som skjer, og det som ikke skjer. Askildsen er det beste vi har.

Mye seksualitet

- For noen år siden ba du om å bli sitert på dette med nordnorske jenter: «De er så åpne og frie, ikke så snerpete og kyniske som byjenter.»

- Å herre gud …

- Det er mer dreis over dem, sa du?

- Fy faen, jeg har sagt mye rart. Jeg var sammen med ei nordnorsk dame på den tida, og jeg visste jo at hun leste aviser.

- Du sa du leste mye pornografisk litteratur, og anbefalte andre å gjøre det samme?

- Jeg mente erotikk, men det er vanskelig å skrive godt om erotikk, og jeg anbefalte Henry Miller som er en fyr som tar erotikk veldig alvorlig, det er et sentralt tema i hans bøker. Seksualitet er jo ofte det som driver folk, det er det vi lengter etter og som får ting til å skje, og det er jo nesten rart at det skrives så lite bra om akkurat dette.

- Er seksualitet viktig i dine tekster?

- Det er en viktig del av rock'n'roll det der, det er det ingen tvil om. Stemning. Følelsene. Urkrafta. Du trenger ikke lete lenge etter det i mine tekster.

Han tenker seg om, sier han traff bra i sangen «Honey Bee». Det er ikke en eksplisitt erotisk låt, sier han, men den beskriver noen ting. Treffer en nerve.

- Hvordan er tekstlinjen der?

- Du, det er alt for flaut å snakke om, det får du google deg til sjøl.

«Out in the woods, tall painter woods

She gave sweet loving to me

Her woodland grace, her soft embrace

My face in shadow - Honey Bee»

Vokalisten: Fra Norwegian Wood-festivalen i 2001. Foto: Erlend Aas / SCANPIX

Sjenanse og verdighet

- Du er en sensitiv fyr. Var det Prepple Houmb i DumDum Boys som slengte «jævla homo» etter deg?

- Han var litt utrivelig første gang jeg møtte ham, men jeg tror han var litt drita, og jeg kan jo forstå at han var litt irritert, det var jo akkurat i den tida vi kom og vi var vel litt mye bejubla. Han kalte meg reserve-homo!

- Såpass!

- Ja, og «reservehomo» vet jeg ikke hva er engang. Vi har forresten en god tone nå. Jeg har veldig sansen for DumDum Boys og treffer ofte på Kjartan som har studio ved siden av oss, han er jo en fyr som alle som holder på med rock har enorm respekt for. Han er Kjartan Kristiansen liksom, og det blir ikke kulere enn det! Men jeg har aldri vært den som har hengt mye ute med andre musikere, jeg har ikke mange nære venner, og det er færre nå enn før. De beste vennene mine er de jeg spiller med i bandet mitt, kona, familien og en håndfull andre som jeg har kjent siden jeg var liten.

Dessuten er han ganske sjenert og litt starstruck, så starstruck at da han varmet opp for Leonard Cohen, en av hans store helter, fikk han ikke snakket med ham. Høyem turte ikke.

- Men musikken er et språk, og det språket gir meg mulighet til å overvinne sjenansen og møte mennesker ved å vise noe fint av meg selv.

- Stolt?

- Live-biten er jeg ekstremt stolt av. Jeg tror faen meg jeg ville gått på en Sivert Høyem-konsert om jeg ikke hadde vært Sivert Høyem.

Bandet: Sivert Høyem sier han er glad, endelig har han fått samlet den rette gjengen rundt seg. Her før en konsert i 2014. Foto: Bris Studio