Sven Kramer, tidenes største skøytestjerne, tok sin niende VM-tittel forrige helg. På forhånd hadde de største bookmakerne i Nederland gjort det klart at de knapt ville gi pengene tilbake (odds på 1,02) til dem som satset på enda en Kramer-triumf.
- Det er likevel større sjanser for at Kramer blir detronisert fra sin trone, enn at Geert Wilders noensinne får regjeringsmakt i Nederland, sa den skøyteglade Matthijs Rooduijn ved universitetet i Utrecht før startskuddet smalt i Vikingskipet på Hamar.
Nå er lederen av Frihetspartiet (PVV) snart ferdig med siste indre i valginnspurten, og selv om Geert Wilders’ store forsprang fra de mest optimistiske målingene i januar er krympet betraktelig, holder han stor fart ut på oppløpssiden. For noen dager sider valgte han den
nedslitte småbyen Spijkenisse utenfor Rotterdam til å repetere sitt hovedbudskap, om at marokkanerne i Nederland («ikke alle, men mange») er avskum, at moskeene i landet må stenges og Koranen forbys, og at nasjonen skal tre ut av EU så snart som overhodet mulig. All offentlig støtte til kunst, vindmøller og innovasjon vil også opphøre i samme åndedrag.
- Wilders kan vinne valget, men det er helt usannsynlig at han kommer til å få regjeringsinnflytelse, og langt mindre jobben som statsminister, slik hans tilhengere faktisk tror, sier Roodjuin, som er en av Nederlands fremste politiske analytikere.
Det er gått noen år siden Adresseavisen trålet gatene i Venlo, i Geert Wilders hjemby, like ved grensen til Tyskland.
Det var i denne provinsen - Limburg, sørøst i landet - at han møysommelig hadde bygd sin maktbase gjennom lang tid, før han tok prosjektet ut til de store byene. I 2010 fikk han og partiet 15,5 prosent av stemmene ved regjeringsvalget.
- Folk i Limburg har alltid følt seg litt utenfor det gode politiske selskap, men endelig blir en av deres egne hørt.
Det forklarte Meindert Fennema, som var professor i sosiologi ved universitetet i Amsterdam og forfatteren av en uautorisert Geert Wilders-biografi som nettopp var utkommet, da vi gikk opp høyrepopulistens bakgrunn i den litt pregløse grensebyen. Provinsen Limburg hadde aldri kommet skikkelig til hektene etter at de siste kullgruvene ble stengt på 1970-tallet, fikk vi lære, og fordi majoriteten av befolkningen er katolikker og forakter de mer kosmopolitiske kystområdene i Nederland, hadde Geert Wilders fått nok vind i seilene til å kunne lette og fly inn over «det urbane triangelet» (storbyene Amsterdam, Rotterdam og Haag) og forføre velgerne der også.
Den røde tråden
- At mine landsmenn kan komme til å gjøre et parti som ledes av en vulgær, blond demagog til landets største, er mildt sagt overraskende, sier Ian Buruma.
Den verdenskjente forfatteren og historikeren, som senest utkom med «Vekten av skyld» på norsk i 2016, flyttet fra Nederland som 24-åring allerede i 1975. De siste årene har han hatt USA som fast base, men derfra har han med regulære avganger foretatt stupdykk inn over hollandsk territorium og etterlatt seg flere bøker om tilstanden i fedrelandet. At fenomenet Geert Wilders ville komme til å slå seg opp og fram på den høyrepopulistiske scenen, forsto han allerede da han researchet på det som skulle bli «Mord i Amsterdam» (2006), i kjølvannet av drapene på Pim Fortuyn og Theo van Gogh.
«Det går en rød tråd fra Fortuyn via van Gogh og fram til Geert Wilders», skriver Buruma i et essay i det britiske magasinet «The Spectator». Alt startet i 2002, da Nederland opplevde sitt første politiske drap på over tre hundre år.
Drept av dyrevernsaktivist
Pim Fortuyn, en fargerik, ekstravagant høyrepopulist, som like gjerne snakket om sin forakt for utlendinger som sin appetitt på mannlige sexpartnere på homsebarene i Amsterdam og Rotterdam, ble skutt og drept halvannen uke før parlamentsvalget i 2002. Fortuyn hadde sørget for et skred mot høyre i det politiske landskapet etter angrepet mot tvillingtårnene i New York året i forveien, og var nå klar til å høste fruktene. I stedet ble han skutt av en etnisk hollandsk dyrevernsaktivist. Fortuyn likte å flotte seg med pelskrager på frakkene sine, og var i tillegg en svoren tilhenger av industrielle gårdsbruk. Attentatmannen mislikte også sterkt livsstilen til Nederlands mest utagerende homse på denne tiden.
I den lett bisarre begravelsen noen dager senere, banet kortesjen seg gjennom et folkehav i Rotterdam. Bak begravelsesbilen fulgte avdødes egen mørkeblå Daimler, kjørt av butleren Herman, som i forsetet hadde selskap av Kenneth og Carla, Pim Fortuyns to cocker spanieler. Slavekoret fra Nebukadnesar dundret ut gjennom høyttalerne, og inne i kirken ble Pim stedt til hvile etter at de fremmøtte først hadde sunget «You’ll Never Walk Alone» og deretter en av supportersangene til fotballklubben Feyenoord.
Drept av islamist
Filmskaperen Theo van Gogh var en av Pim Fortuyns mest hengivne støttespillere, og en kontroversiell samfunnsdebattant gjennom lang tid. Innimellom var han også programleder for egne talkshow, der blant andre Fortuyn var en selvskreven gjest. Theo van Gogh, hvis oldefar var broren til maleren Vincent, hadde nettopp lansert kortfilmen «Submission» høsten 2004. Den var basert på et manus av somaliskfødte Ayaan Hirsi Ali, som var innvalgt i det nederlandske parlamentet. «Submission» satte et kritisk søkelys på undertrykkelse og mishandling av muslimske kvinner i religionens navn, og viste blant annet en kvinne med koransitater skrevet på huden.
Theo van Gogh ble overfalt og drept av en islamistisk attentatmann midt i morgenrushet i Amsterdam 2. november. Etter å ha avfyrt sju skudd mot filmskaperen og skåret over halsen på sitt offer, plantet han en kniv i van Goghs brystkasse, med en lapp som i utvetydige ordelag fortalte at de to neste som sto for tur, var Ayaan Hirsi Ali - og Geert Wilders.
Helt siden den dagen Theo van Gogh ble drept på Linnaeusstraat, har Ali (som nå bor i USA) og Geert Wilders levd under konstant politiovervåkning. Wilders politiske karriere tok av omtrent i samme sekund, for senere å bli holdt i live ved behov på minnene av Pim Fortuyn og Theo van Gogh, fra den gang også Nederland mistet sin uskyld.
- Men det progressive paradiset hadde for lengst gått tapt, mener Joris Luyendijk, som er journalist for blant andre The Guardian og forfatter av boken «Svømme med haier» som kom på norsk i fjor.
Gjennom hele 1980-tallet var Nederland gjenstand for en serie grove politiske voldshandlinger. En anarkistgruppe lyktes nesten i å ta livet av Amsterdams borgermester i 1985. Året etter satte demonstranter fyr på landsmøtehotellet til sentrumsdemokratene, og en av lederne måtte amputere benet etter å ha hoppet ut gjennom vinduet i den brennende bygningen. I 1991 sprengte en annen gruppe venstreaktivister huset til justisminister Aad Kosto, og to år senere sto tyske nynazister bak en brann som tok fem tyrkiske liv i byen Solingen.
Joris Luyendijk skriver i en større artikkel i The Guardian om hvordan innvandrings-kritiske spørsmål konsekvent ble neglisjert av det politiske etablissementet utover 1990-tallet, fram til Pim Fortuyn entret arenaen.
Villmann på Twitter
Geert Wilders har, under dekke av å være en konstant målskive for enhver islamist i Nederland, vært langt sjeldnere å se i felten enn sine politiske rivaler. I forrige måned avbrøt han valgkampen fullstendig i noen dager fordi en politikilde angivelig skulle ha lekket detaljer om hans bevegelsesmønster. Konsekvensen ble at han spratt opp et par prosentpoeng på flere målinger.
Han har brukt Twitter som sin hovedkanal i denne valgkampen, og det var der han i forrige måned delte et falskt bilde av en politisk rival. Et bilde av Alexander Pechtold, lederen av det sosialliberale partiet, var klippet ut fra en anti-Wilders-demonstrasjon og redigert inn i en pro-Hamas-markering. Dermed kunne det se ut som om Pechtold frydet seg i selskap med folk som holdt opp plakater som krevde sharialover i Nederland. Da Pechtold, som også tidligere er blitt utsatt for tilsvarende billedmanipulering, protesterte, ble han kalt «drama queen» av Geert Wilders, som nektet å trekke bildet tilbake.
- Wilders er blitt gradvis mer marginalisert siden forrige valg, om mulig enda mer uspiselig for de andre politiske partiene. Han har svart tilbake med å bli stadig mer ekstrem i sin retorikk og i sitt handlingsmønster, sier Matthijs Rooduijn til The Guardian.
Og Geert Wilders har på sett og vis tatt hollenderne som gisler, mener Ian Buruma, for selv om han ikke kan bli statsminister eller få en formell innflytelse i den neste regjeringen, dominerer han den offentlige samtalen. Mark Rutte, landets konservative statsminister, bruker ord og vendinger som tidligere var forbeholdt Wilders, når han truer folk som «ikke vil oppføre seg» og sier at de som «kritiserer vårt levesett» vær så god har å «reise hjem igjen».
«Akkurat som andre populister har Wilders vært flink til spille på folks uro, og han har trollet fram alle de nødvendige syndebukkene», skriver Ian Buruma,
For ingenting ved Geert Wilders er tilfeldig. Heller ikke frisyren.
«Slett ikke. Den bisarre blonde manken er ingen betydningsløs detalj hos Wilders. Akkurat som Trumps ekstremkjemmede topplokk, er Wilders hårprakt et eksentrisk særtrekk som skiller ham fra de mer konvensjonelle teknokratene og yrkespolitikerne. Det er hele poenget med å gå rundt og se sånn ut», fastslår Ian Buruma.
